fibromyalgi

Sykdomsårsaken er trolig sammensatt. Personer med fibromyalgi kan ha feil i regulering av smerte. Smerte utløst av varme, elektrisk støt og trykk utløses lettere enn blant friske personer. I hjernen er det blant annet funnet unormalt høye nivåer av substans P som er forbundet med kronisk smerte. Det er imidlertid uklart om forandringene er årsak eller følge av kronisk smerte.

En arvelig disposisjon for fibromyalgi er mulig. Blant førstegrads slektninger (foreldre, søsken, barn) er det funnet nedsatt toleranse for smerte og økt forekomst av sykdommen. Studier har også vist at gener som regulerer smerte kan være involvert, men ikke all forskning er kommet til samme resultat. Det er dermed ikke sikkert at fibromyalgi er en arvelig sykdom. Også hendelser og miljøfaktorer antas å være av betydning.

Fibromyalgi regnes ikke som en psykisk lidelse selv om psykiske symptomer kan være med på å prege sykdomsbildet, og mentale påkjenninger kan medvirke til å utløse sykdommen hos disponerte personer.

Om lag 90 prosent av pasienter med fibromyalgi er kvinner. Forekomsten blant kvinner i befolkningen er 5–10 prosent. Tilstanden kan forekomme sammen med andre sykdommer som blant annet leddgikt, systemisk lupus erythematosus (SLE) og Sjøgrens syndrom. Fibromyalgi er også observert blant barn, og i alle folkegrupper.

Hos de fleste er plagene begrenset til å begynne med, men utvikler seg etter hvert. Vedvarende smerter i muskler og senefester ved albuer, skuldre, nakke, bakhodet, mellom ribben, i bekkenet, ved hofter og knær er da typisk. Smerten beskrives gjerne som nesten konstant; verkende eller brennende. Både fysisk belastning og stress medfører ofte økte symptomer. Når det trykkes på de karakteristisk ømme punktene, utløses en skjærende smerte som brer seg utover. De ømme punktene kalles ofte for «tender points» eller «trigger points». De finnes på begge sider av kroppen.

Smertene kan også ofte være plagsomme om natten siden det kan være vanskelig å finne en god hvilestilling. Hyppig oppvåkning og mangel på dyp søvn kan medføre søvnmangel. Sammen med søvnmangel kan smertene bidra til hodepine og konsentrasjonsvansker. Hos noen fører plagene til depresjon. Mange er ømfintlige for kulde, sterkt lys og støy.

Ikke sjelden er tilstanden forbundet med mageplager. Disse kan skyldes smertefulle sammentrekninger av tykktarmen (irritabel tarm-syndrom) som kjennetegnes ved varierende løs og hard eller sjelden avføring og oppblåsthet.

Ved fibromyalgi forventes normale laboratorieprøver. Bildediagnostikk og vevsprøver avdekker heller ikke spesielle forandringer.

Diagnosen baseres på en kombinasjon av symptomer og undersøkelsesfunn. En må også utelukke andre årsaker til smertene, inklusive infeksjoner, leddbetennelse (artritt) og andre revmatiske- og nervesykdommer. Vanligvis vil allmennlegen kunne stille en sikker diagnose. Sjeldnere er avklaring hos revmatolog nødvendig.

Behandlingen av fibromyalgi er vanskelig og i stor grad avhengig av motivasjon og samarbeid mellom pasient og behandler.

Blant ikke-medikamentell behandling er kondisjonstrening gunstig, men det forutsetter at den er individuelt tilpasset. Mange har også nytte av hjelp til mestring av stress, depresjon og eventuell angst. Den enkelte må selv endre en eventuelt stressende livssituasjon.

Medikamenter har generelt skuffende liten effekt ved fibromyalgi. Trisykliske antidepressiver i form av amitryptylin kan i lav dose brukes om kvelden og har i enkelte undersøkelser vist effekt på søvnforstyrrelser og smerter. Det kan også være aktuelt å bruke ulike typer smertestillende legemidler (analgetika), først og fremst paracetamol. Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAID) har ingen dokumentert effekt. Det er viktig å unngå jevnlig bruk av potensielt vanedannende medisin og rusmidler. Det langvarige sykdomsforløpet vil da kunne medføre ytterligere svekket helse.

Undersøkelser har vist nytte av tverrfaglig rehabilitering ved opptreningsinstitusjon der behandlingen kan være satt sammen av trening, avspenning, smertemestring og gruppesamtaler.

Fibromyalgi varer vanligvis i mange år, men med forskjellig intensitet. Arbeidsevnen påvirkes ofte betydelig, slik at sykdommen kan medvirke til arbeidsuførhet. Det er ikke påvist generelt økt dødelighet.

• revmatiske sykdommer
• muskelsykdommer
• polymyalgia revmatika