embryologi

Uttrykket dukket første gang opp i et verk fra 1719 av den tyske legen Sigismund August Pfeiffer: Embryologia, seu doctrina foetus in utero (Embryologi, eller læren om fosteret i livmoren). Først i 1861 ble dette definert som en utviklingslære innen zoogenesen av den sveitsiske anatomen Albert von Kölliker (1817–1905).

Riktignok har man i århundrer forstått at kjønnslig kontakt mellom et mannlig og et kvinnelig individ var en betingelse for å frembringe et avkom, men akkurat hvordan dette skjedde var uklart. Først under senmiddelalderens disseksjonsforsøk ble detaljene i noen grad kjent, noe blant annet tegningene til Leonardo da Vinci (1452–1519) vitner om. Likevel trodde man lenge at fosteret fra første stund var et ferdig utviklet vesen og bare vokste i størrelse under svangerskapet. Den engelske legen William Harvey (1578–1657) – «blodkretsløpets oppdager» – gikk imot denne oppfatningen gjennom uttalelsen Ex ovo omnia (alt oppstår av et egg). Allerede i 1668 hadde den hollandske anatomen Reinier de Graaf (1641–1673) beskrevet eggstokkene hos dyr og mennesker, og i dem observert «blærer» som han betegnet som ovaria (ovarium betyr «eggbeholder», se Graafs follikkel), og som han hadde sett «tiltar etter paringen».

Vitenskapelig forståelse av den embryonale utviklingen skjedde gradvis ved mikroskopets hjelp, hvor man kunne studere detaljene på de forskjellige trinn av fosterutviklingen. Den tyske anatomen Caspar Friedrich Wolff (1733–1794) bidro ytterligere til å utslette den gamle «preformasjonslæren» om det «ferdige» foster. Også den senere etterfølgeren Johannes Müller (1801–1858) er verd å fremheve som en av pionerene til forståelse av den embryonale utviklingen. Først i 1827 ble eggcellen beskrevet av Carl Ernst von Baer (1792–1876).

• embryo
• foster
• graviditet
• Wolffs gang
• Müllers gang