Stanley Cup-sluttspillet 2016

 

Tittelforsvarer var Chicago Blackhawks, som vant finaleserien 4–2 etter å ha vunnet den avgjørende kampen mot Tampa Bay Lightning 2-0 hjemme i United Center 15. juni 2015.

Dette var tredje året etter at NHL la om divisjonsinndeling fra 2013–2014-sesongen, hvor de tre beste lagene fra hver division og to wildcards fra hver deltok, med en samlet deltakelse på åtte lag fra hver conference.

Washington Capitals kvalifiserte seg som vinner av Presidents' Trophy med flest poeng (120 poeng) i grunnserien.

Følgende lag ble kvalifiserte for sluttspillet:

Eastern Conference

Atlantic Division

1. Florida Panthers, vinner av Atlantic Division - 103 poeng
2. Tampa Bay Lightning - 97 poeng
3. Detroit Red Wings - 93 poeng

Metropolitan Division

1. Washington Capitals, vinner av Metropolitan Division og Eastern Conference. Vinner av Presidents' Trophy - 120 poeng
2. Pittsburgh Penguins - 104 poeng
3. New York Rangers - 101 poeng

Wild cards

1. New York Islanders - 100 poeng
2. Philadelphia Flyers - 96 poeng

Western Conference

Central Division

1. Dallas Stars, vinner av Central Division og Western Conference - 109 poeng
2. St. Louis Blues - 107 poeng
3. Chicago Blackhawks - 103 poeng

Pacific Division

1. Anaheim Ducks, vinner av Pacific Division - 103 poeng
2. Los Angeles Kings - 102 poeng
3. San Jose Sharks - 98 poeng

Wild cards

1. Nashville Predators - 96 poeng
2. Minnesota Wild - 87 poeng

Sluttspillet ble spilt i et cupformat, hvor de to første rundene er innen hver divisjon, hvor wildcard-laget spiller mot divisjonsvinneren, og lag to og tre spiller mot hverandre. Vinnerne avanserte til neste runde som var en divisjonsfinale, og vinnerne av divisjonsfinalene gikk videre til conferencefinale. De to conferencevinnerne møtte hverandre i Stanley Cup-finalen.^[5]

I de to første rundene hadde det høyest seedede laget hadde hjemmebanefordel, mens i conferencefinalene og i Stanley Cup-finalen var det laget med flest poeng fra grunnserien som hadde hjemmebanefordel.

Det ble spilt best av syv kamper, i følgende serie (for det høyst seedede laget): H-H-B-B-H-B-H, slik at det høyest seedede laget startet med to hjemmekamper.

Ferdigspilt^[6]

Kodene til venstre er seeding, plassering i divisjon, ev. wildcard (WC). Wildcard-lagene kan ha spilt i den andre divisjonen innen samme conference i grunnspillet.

Tallene til høyre står for antall seire i best av syv serien.

Finalen blir spilt best av 7 kamper, og er den første gangen disse to lagene møter hverandre i et sluttspill. Dette er første gang San Jose Sharks spiller Stanley Cup-finale etter 25 år etter at de ble tatt opp i NHL i 1991-92-sesongen.^[7] Pittsburgh spiller deres femte finale, sist gang var da de vant Stanley cup i 2009 etter å ha slått Detroit Red Wings i syv kamper. Lagene vant hver sin kamp da de møttes i grunnspillet.

Pittsburgh hadde flest poeng i grunnserien og var det høyest rangerte lag, og har hjemmekamp i kamp 1, 2, 5, mens San Jose har hjemmekamp i kamp 3, 4 og 6.

San Jose Sharks er kvalifisert fra Western Conference, mens Pittsburgh fra Eastern Conference.

Alle klokkeslett er i Eastern Time (UTC-04:00).^[8]

De ti beste poengplukkerne i sluttspillet etter antall poeng.^[9] Spillere som fortsatt er med i sluttspillet er markert med uthevet skrift.

Tabell over de fem beste målvaktene i sluttspillet basert på gjennomsnittlig mål mot (GAA), og på redningsprosent, med minst 420 spilleminutter.^[10] Grunnlaget for oppføringen og målvakter som fortsatt er med i sluttspillet er markert med uthevet skrift.

Sidney Crosby fra Pittsburgh Penguins ble kåret til sluttspillets mest verdifulle spiller, og tildelt Conn Smythe Trophy.^[11]

• nhl.com