Toalett

 

I gammel tid var doer bare en grop der man kunne gjøre sitt fornødne, eventuelt utstyrt med en tverrliggende stokk man kunne sitte på huk over. I Sturlunga saga fra 1200-tallet omtales en slik plass som kumar. I dialekten i Drangedal forekom ordet i formen kammar eller kamar.^[5] Eilert Sundt fortalte at i strøkene rundt Søgne, Mandal og Nedenes drev man på 1700-tallet med systematisk innsamling av menneskegjødsel på «gangtunet», stedet der man gjorde sitt ærend. Ved siden av stod en kasse med myrjord og lyngkvist til å strø over.^[6] Arrangementet minner om det norrøne ordet vallgangr for å gå utenfor i slikt ærend.^[7] 

Steinhuset på Granavollen (datert til rundt 1210 og restaurert i 1970-årene) har en do innemurt i overetasjens østvegg. Det fantes fireseters doer på Bryggen i Bergen iallfall på 1200-tallet. I steinhusene i den bakre delen av Bryggen var doene i egne skur, bak eller i hjørnet av boligene. Trolig ble de ikke tømt, ettersom de var åpne under eller bakover så kloakken fikk renne fritt. I doer i Bergen er det funnet kalk og treflis, og krydderplanten pors for å bedre lukten. Byloven i Ribe fra 1267 foreskrev at doene skulle ligge minst sju alen fra nærmeste gate og tre alen fra nærmeste nabo. (1 alen = 62,75 cm.)^[8] Ifølge arkeologen Asbjørn Herteig hadde avtreder på Bryggen i Bergen alltid adkomst mellom to stuer i en husrekke. Avtredene fremstod som sparsomme bygg med enkel trekledning. Var de i andre etasje, hadde de en traktformet kledning ned til bakken. Også i Oslo er det funnet en latrine fra rundt 1300, med enkel bordkledning mellom to hus og trolig plassert i andre etasje. Etter bybrannen i oktober 1413 forsvant latrinene fra plasseringen i Bergens smug, og gjenfinnes ikke i arkeologisk materiale. Enten ble de flyttet opp i andre etasje, kanskje som følge av en holdningsendring innført av hanseatene lokalt, eller en holdningsendring i det norske samfunn generelt.^[9]

Offentlige toaletter med vannskylling er kjent fra blant annet Romerriket og oldtidens Kreta. Seinere kom det ulike former for utedoer og priveter, ofte bare en bøtte. I en av Olav Tryggvasons kongsgårder fantes det et stort avtrede med seter til 22 personer. Steinhus i bakre del av Bryggen hadde avtreder plassert i svalgangene. Et slikt avtrede ble funnet under utgravningene av Fruerstuehuset fra omkring 1200. En sjakt førte kloakken ned i en grop i bakken.^[10] I Rosenkrantztårnet i Bergen er det to avtreder fra 1560-tallet, det ene like ved kongens sovesal, og derfra ploppet innholdet rett ned i sjøen som den gang gikk like under.^[11] I København minner flere gatenavn om byens avtreder. Hyskenstræde (hysken av tysk Häuschen = veslehuset, doen) har navn etter do-kummene som senest på 1300-tallet ble bygd på en bro ut over stranden ved enden av gaten.^[12] I Magstræde (en mag var en do) lå et offentlig avtrede kalt Vestre Mag, mens Østre Mag lå ved Hyskenstræde.^[13] Knabrostræde i nærheten het i 1547 Knagerøgstræde, dvs. «den knakende ryggs strede», som vel viser til anstrengelsene ved å tømme seg.^[14]

Vannklosettet i moderne form ble patentert i 1775, og innebar en stor forbedring av helse- og miljøforholdene i byene da systemet ble innført i større omfang rundt om i Europa. I Norge, og da særlig i Kristiania, anså man lenge at klimaet var for kaldt for vannklosetter, siden rørene kunne fryse om vinteren. Vannklosett var derfor ikke vanlig i hovedstadens bolighus før utpå 1900-tallet. I 1900 var bare 32 av 7.247 hus i byen utstyrt med slike bekvemmeligheter (0,44%), og i murbyperioden frem til 1910 var andre toalett-typer dominerende. Et kommunalt kloakkanlegg ble innført fra 1910 med en septiktank ved Skarpsno og en separatorskive ved Filipstad. I 1911 var det 1.269 vannklosetter i bruk.^[15] Først fra 1928, da det ble bestemt at kloakken kunne gå fritt ut i Oslofjorden, skjøt utviklingen fart. I 1940 var det 75 000 vannklosetter i Oslo.

Vakuumtoalett benyttes ofte i avløpsløsninger med kildeseparering, en metodikk som splitter avløpet i to, i gråvann og svartvann og som egner seg svært godt for reduksjon og gjenbruk av vann og bærekraftig utnyttelse av organisk avfall (inkl. svartvann) til råstoff for organisk gjødsel (fosfor, nitrogen og kalium) og biogass.