Theophanes bekjenneren

Theophanes var født i Konstantinopel, det tidligere Bysants, i Østromerriket av rike foreldre som tilhørte aristokratiet. Hans far Isaac var guvernør på de bysantinske øyene i Svartehavet. Han døde da Theofanes var tre år, og Theofanes vokste opp og fikk sin utdannelse under oppsyn av den østromerske keiser Konstantin V Kopronymos. Hans mor het Theodora, man vet lite om hennes familie.

Han ble gift med en kvinne fra aristokratiet^[2] da han var tolv år, men han overtalte sin kone til å leve et liv i avholdenhet. I 799, da hans svigerfar døde, skilte de seg og ofret seg for klosterlivet. Hans kone dro til et kloster på en øy nær Konstantinopel, mens han selv dro til Polychroniusklosteret i Kyzikos ved regionen Mysia sør for Marmarahavet. Han bygde senere et kloster på øya Calonymus (nå Calomio)^[3].

Etter seks år returnerte han til Sigriano hvor han grunnla et nytt kloster der han selv ble abbed. Som leder av dette klosteret deltok han i det andre konsil i Nikea i 787. Han signerte der uttalelsen om å gjeninnføre bruk av og ærbødighet overfor ikoner og religiøse bilder,^[4] noe som var blitt et teologisk stridstema innen kirken under keiser keiser Leo III (717–741).

Da den bysantinske keiser Leo V (813-820) gjenopptok sin ikonoklastiske krigføring, beordret han Theophanes brakt til Konstantinopel. Keiseren forsøkte forgjeves å overtale ham til å fordømme ærbødigheten for ikoner som hadde blitt vedtatt av konsilet i Nikea. Theophanes ble etter dette kastet i fengsel og i to år ble han utsatt for grusom behandling. Etter løslatelsen ble han forvist til øya Samothraki i 817 eller 818 hvor han døde etter kort tid. I henhold til det romerske martyrologiet er hans dødsdag 12. mars, den dagen han blir minnet. Han er tillagt flere mirakler som skjedde etter hans død.

På oppfordring fra sin venn, den bysantiske krønikøren George Syncellus, skrev Theophanes en fortsettelse av hans Krønike (Χρονογραφία) i årene 810-15 hvor han benytter materiale som allerede er utarbeidet av Syncellus, og trolig også utdrag fra verker av Sokrates Scholasticus, Sozomenus, og Theodoret, skrevet av Theodore Lector, og en krønike om byen Konstantinopel. Cyril Mango har argumentert for at Theophanes selv bare har bidratt i liten grad til krøniken som bærer hans navn, og at det aller meste av innholdet er et verk av Syncellus. Theophanes' viktigste bidrag var å sette Syncellus' usystematiske materiale sammen i en enhetlig form.

Theophanes' krønike om verdens hendelser, som dekker hendelser fra tiltredelsen av keiser Diokletian i 284 (det punktet hvor krøniken til George Syncellus slutter) til Mikael I Rangabes abdikasjon i 813, er en verdifull kilde til bysantinsk historie som ellers en mangelfull når det gjelder det syvende og åttende århundre.

Krøniken består av to deler, den første er en historisk oversikt ordnet etter år, den andre inneholder kronologiske tabeller som imidlertid er full av unøyaktigheter. Det virker som Theophanes bare hadde forberedt tabellene med ledige plasser for dataene, men at disse hadde blitt fylt ut av noen andre^[5]. I kronologien introduserer Theophanes, i tillegg til beregning av årene i verden og den kristne æra, i tabellform regjeringsårene for de romerske keiserne, de persiske kongene og arabiske kalifene, og de fem økumeniske patriarkene i et noe forvirrende system.

Hans krønike ble mye brukt av senere kronikører, og i 873-875 utarbeidet pavekirkens bibliotekar Anastasius Bibliothecarius en latinsk utgave av krøniken. Det eksisterer også en videreføring i seks bøker som omhandler tiden fram til 961, og som er skrevet av forskjellige anonyme skribenter (kalt Theophanes Continuatus eller Scriptores post Theophanem).

Vår tids kunnskap om Theophanes skyldes i stor grad en bevart biografi om ham skrevet av patriarken Methodios I av Konstantinopel som levde fra ca 790 til 847^[6].

• Haakon Sperle, Fra patricius til magister militum, Historien om Ricimer og Aspar, Masteroppgave i historie, Trondheim, våren 2014
• Catholic online, biografi om St. Theophanes
• Catholic Encyclopedia