The Pussycats

Som ledd i å bygge gruppas image, hadde Ekroth også idéen om å gi hvert av medlemmene et pseudonymt artistnavn; Kjelsberg ble til Teddy, Aasegg ble hetende Jimmy, Brandt ble Freddy, Graff ble Eddy og Stjerndahl ble Reddy, alle med etternavnet Pussy. Bandet oppnådde, takket være store investeringer og promotering fra Ekroths side og skandaleoppslag en rask vei til gjennombrudd og suksess.

Pussycats' første PR-stunts var å få opptre på Hylands Hörna, i anledning avslutningen av innsamlingsaksjonen Røde Fjær. Dette fikk de til ved at Sten Ekroth hentet noe i overkant av 7 000 kroner fra safen på kontoret. Mynter og sammenkrøllede pengesedler ble lagt i en plastpose. Sten Ekroth leverte pengene til programleder Lennart Hyland og påsto at det var en gave fra et norsk band som ønsket å støtte saken ved å gi bort hele spillehonoraret. Dermed ble de også invitert til å spille på et av fjernsynets mest sette show. Dernest brakte Ekroth inn en eim av Swinging London ved å importere en rød toetasjes turnebuss, som stilte de svenske konkurrentene The Hep Stars' hvite bobilliknende GMC fullstendig i skyggen, og tok revansj på den svenske gruppa som etter manges oppfatning hadde laget en bedre versjon av hitlåta om kjæresten som stakk av med «Cadillac»en. Ekstra oppmerksomhet og store avisoppslag ble gruppa til del da bussen ble kjørt ut Sjølystveien og var for høy til å komme under planovergangen ved Skøyen, slik at de forårsaket en enorm trafikkork på en av hovedstadens største utfartsårer.

Sten Ekroth var utsøkt oppfinnsom og tøyde grensene for hva som ble oppfattet som god forretningsmoral, men nådde da også mange av sine ambisiøse mål for gruppa. Til stor forundring for de mer kjente og etablerte bandene i Oslo, som The Cool Cats, Beatniks og Vanguards, klarte han også å selge inn nykommerne Pussycats som oppvarmingsband for selveste Rolling Stones, da de sommeren 1965 gjennomførte sin første skandinaviaturné til Oslo, København og Malmö.

Med store tanker om sin egen betydning i den suksessen gruppa oppnådde har Ekroth skildret sin rolle som manager i boka Strengelek, hvor han (s. 66-74) har klart å skape en seiglivet myte om det store «kuppet» under konserten i Sjølysthallen i Oslo 24. juni 1965. Myten er flere ganger senere gjentatt av popskribenter, f.eks. av Willy B. i Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971 (s. 50), Tore Skoglund i Myke poter og kvasse klør... Pussycats (s. 62-66) og i utallige radio- og fjernsynsprogrammer om norsk rocks historie. Saken var at Ekroth hadde skaffet Pussycats en fanklubb i Malmö, og herfra fraktet han jenter til konserten i Oslo. De skulle rope på sine helter, kaste blomster opp på scenen til Pussycats og forlate konserten i protest så snart Rolling Stones viste seg på scenen. Bussen skulle tilbake til Malmö, og den som ikke var på plass måtte pent gå hele veien hjem (eller komme seg hjem selv på annen måte).

En fremstilling bygget på samtidige kilder og intervjuer med ulike øyenvitner til begivenhetene finnes gjengitt i NRK-journalist Per Kristian Olsens bok Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra (s. 93-114). Olsens kapitteloverskrift betegner opplegget som «Et mislykket kupp».

Sten hadde nøye planlagt protest-aksjonen. Men nå traff skuffelsen ham der han sto ved scenekanten. Sten ble stående og se på at opplegget hans smuldret opp. Flere av de som hadde fått gratis billett av ham lot være å gå i protest, deriblant den nyslåtte presidenten i den norske fanklubben, Turid Holt. Turid Holt: «Jeg sa til Sten at jeg har vært Stones-fan i flere år. Dere har jeg nettopp lært å kjenne.» Dessuten hadde hun kjøpt billetten sin selv. Hun satt og tviholdt på plassen sin og digget Stones. Det var vel bare vel 30 jenter som reiste seg og forlot plassene sine. De klarte riktignok å skape noe oppstyr, men Sten så at journalistene på benkene i buffersonen ikke riktig skjønte hva jentene drev på med. Bare de som satt aller nærmest de protesterende skjønte at det var noe i retning av en protest. For alle de 3000 andre i salen druknet «protesten» i den allmenne begeistringen. Den lille oppmerksomheten de vakte, klarte de bare å holde i noen sekunder. Publikum og presse ville heller se Mick Jagger og Rolling Stones.

Sten Ekroth hadde ikke som påstått kjøpt opp 200 plasser på de første to benkeradene, men 40-50 billetter fordelt på 4. og 5. og 6. rad. For å skape en spesiell effekt fikk han overtalt arrangøren til å ta strømmen og slå den på idet Pussycats sto klar. Bandmedlemmene var ikledd «rosa kapper, ildrøde fløyelsbukser, høyhælte sko, turkise skjorter og håret knyttet opp i hestehale med rosa bånd.»^{[trenger referanse]}

Albumene Psst! Psst! og Mrr… Mrr… ble begge svært godt mottatt av både presse og publikum. Likevel begynte problemene å tårne seg opp. Sten Ekroth kom på kant med gruppa og mente de skyldte ham betydelige pengesummer. I oktober 1967 ble Sverre, Aasegg og Graff innkalt til sesjon, men fikk et halvt års utsettelse. Sverre og Ottar ble dimittert, mens Kjelsberg ble innrullert.

Høsten 1967 ble det omorganiseringer. Etter at 2nd Evolution Corps var blitt oppløst kom Jan Løseth over til Pussycats som vokalist og gitarist, mens Trond Graff overtok på orgel etter Ingemar Stjerndal, som hadde sluttet. Løseth skrev sangene for deres neste singel Vanja Maria / Death is Coming. Denne ble ingen hit, og etter vellykket gjestespill med The New Beatnicks i København i januar 1968 valgte han å forlate The Pussycats til fordel for sine nye venner. Løseth fulgte med videre over til Titanic.

Ole Paus fikk hjelp av Pussycats til innspilling av LP-en Garman 24.-26. april 1972. Gruppa opptrådte med Ole Paus på Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 7. juli og spillte også alene som The New Pussycats på jazzkroa samme sted 8. juli 1972. I 1973 kom albumet Touch Wood. LP-en ble ingen storselger, men hadde et godt og variert innhold. Pussycats ble oppløst kort tid etter denne utgivelsen, men holdt flere gjenforeningskonserter utover i 1980-årene. I 1991 utga de et nytt albumet To You, hvor alle de opprinnelige medlemmene deltok. I de kommende år kom de sporadisk til å gjenoppstå og spille konserter flere steder i Norge.

The Pussycats hadde tilbragt vinteren 1965/66 på Ski Hotell, og flere av bandets største slagere var blitt skrevet der. Avskjedskonserten fant sted i Ski Rådhusteater 29. september 2007. Ottar Aasegg var blitt syk og kunne ikke spille, men ellers var hele originalbesetningen på plass.

The Pussycats avsluttet lørdagen på Buktafestivalen 2011 på Paradisbukta-scenen. De spilte der med følgende besetning: Sverre Kjelsberg (vokal/bass), Trond Graff (gitar), Oddmar Amundsen (gitar), Leif Ovesen (trommer), Inge Kolsvik (orgel), pluss Ingemar Stjerndahl (orgel) og Friedel Brandt (trommer) spiller på utvalgte låter under konserten.^[1]

 

The Pussycats ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

The Pussycats er annonsert som største norske 60-tallsartister på rockegallaen We love the 60's and 70's i Telenor Arena 31.10.2015.^[2] Av andre artister på samme begivenhet er Hep Stars, som nok var forbilder på deres første single Cadillac, og b-siden til den andre singlen, Donna. Dessuten opptrer The Animals, som var inspirasjonen for The Pussycats, på deres tredje single, Boom boom.

• Trond Graff – Gitar, orgel, vibrafon
• Sverre Kjelsberg – Vokal, bass (død 2016)
• Ottar Aasegg – Gitar
• Friedel Brandt – Trommer
• Ingemar Stjerndahl – Orgel
• Jan Løseth – Vokal, gitar (1967)
• Bror Dahl – Klarinett, altsaksofon (1972–73)
• Bjørn Henriksen – Gitar, sopransaksofon (1972–73)
• Knut Halvard Johannessen- Trommer, div. rytmeinstrumenter (1972–73)

• Psst! Psst!, (Polydor International, 1966)
• Mrr… Mrr…, (Polydor International, 1966)
• Garman (som musikere for Ole Paus), (Karusell 1972)
• Touch Wood, (Polydor, 1973)
• Psst! Mrr… (samleplate), MAI, (1981)
• The Pussycats Story (samleplate), (Polydor, 1982)
• To You, (Polydor, 1991)

• Psst! Psst!, (Karusell 551 411-2, 1995)
• Mrr… Mrr… , (Karusell 551 410-2, 1995)
• Garman (som musikere for Ole Paus), Karusell 550 349-2, 1994)
• To You, Sonet SCD 15029, 1991)

• «Cadillac»/«Ebb Tide» (Karusell, 1965)
• «Gonna Send You Back to Georgia»/«Donna» (Karusell, 1965)
• «Boom Boom»/«Gone Gone Gone» (Teen Beat, 1965)
• «Let Me Stay with You»/«Purdy Patsy» (Teen Beat, 1966)
• «Purdy Patsy»/«Let Me Stay with You» (tysk utgivelse Polydor, 1966)
• «Just a Little Teardrop»/«Baby Baby» (Teen Beat, 1966)
• «Why Have We to Wait»/«Regret» (Teen Beat, 1966)
• «The Craftsman»/«Song» (Teen Beat, 1966)
• «A Night of Life»/«Rain» (Polydor, 1967)
• «Vanja Maria»/«Death is Coming» (Polydor, 1967)
• «Smile at Me» (Poppy Sound, 1967)
• (som Sailor): «Sjøreisa»/«Mors minner»(Polydor, 1967)

• Sten Ekroth: Strengelek. Oslo 1967.
• Pussycats vil dra til Sverige. POP-Revyen nr. 25. Onsdag 11. oktober 1967, s. 8.
• Willy B.: Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo 1983.
• Tore Skoglund: Pussycats : Myke poter og kvasse klør.... Forlaget Nord. Bodø 1987. ISBN 82-90552-06-8
• Per Kristian Olsen: Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra. J.W. Cappelens Forlag. (Med CD inneholdende «Just a Little Teardrop», «Let Me Stay with You», «Ebb Tide» og «The Craftsman»). Oslo 1998. ISBN 82-02-17630-1

• (no) Omtale i Norsk pop- og rockeleksikon fra 2005
• (en) The Pussycats på Discogs  
• (en) The Pussycats på MusicBrainz  
• (en) The Pussycats på Songkick  
• (no) The Pussycats på Rockipedia