Tempo

De vanligste tempomarkeringer på italiensk er:

• Adagio – langsomt
• Adagietto – mindre langsomt enn adagio
• Allegretto – «litt allegro»; ikke så hurtig som allegro
• Allegro – muntert, hurtig, livlig
• Andante – gående, rolig bevegelse
• Andantino – litt hurtigere enn andante
• Grave – tungt, alvorlig, verdig, meget langsomt
• Largamente – som largo
• Larghetto – ikke så langsomt som largo
• Largo – bredt, meget langsomt
• Lento – langsomt
• Moderato – måtelig hurtig; ofte som allegro moderato og lignende
• Prestissimo – så hurtig som mulig
• Presto – hurtig
• Veloce – hurtig
• Vivace, vivo – livlig

• meno – mindre; eks. meno presto («mindre hurtig»)
• molto – meget, veldig; eks. Allegro molto («meget hurtig»)
• non troppo – ikke for mye; eks. Allegro ma non troppo («hurtig, men ikke for hurtig»)
• più – mer; som i più allegro («mer hurtig»)
• poco – litt, som i poco adagio («litt langsomt»)
• Ulike suffikser fra italiensk blir brukt, i tillegg til allegretto; andantino, larghetto, adagietto, larghissimo, prestissimo.

• Accelerando – gradvis hurtigere tempo (fork.: accel.)
• Ad libitum – etter behag; tempo bestemmes av utøveren
• Allargando – gradvis bredere
• A piacere – som ad libitum
• A tempo – i tempo, tilbake til foregående tempo
• Calando – gradvis avtagende, både i styrke og tempo
• Doppio movimento – dobbelt tempo
• L’istesso tempo – brukes av og til ved forandring av taktart og betyr da samme tempo
• Mancando – gradvis avtagende, både i styrke og tempo
• Meno mosso – mindre beveget, langsommere
• Morendo – hendøende
• Perdendosi – svinnende, hendøende
• Più mosso – mer beveget, hurtigere
• Rallentando – gradvis langsommere (fork.: rall.)
• Ritardando – gradvis langsommere (fork.: rit.)
• Ritenuto – tilbakeholdt, langsommere (fork.: rit.)
• Smorzando – hendøende
• Stretto – økende tempo
• Stringendo – økende tempo (fork.: string.)
• Tempo giusto – i nøyaktig tempo, i betydningen tempoet best tilpasset komposisjonens karakter
• Tempo primo – som det opprinnelige tempo
• Tempo rubato – røvet tempo, det vil si en viss subjektiv frihet innenfor komposisjonens strenge tempo

• Grave – langsomt og høytidelig
• Lent – langsomt
• Modéré – i et moderat tempo
• Moins – mindre, som i Moins vite
• Très – veldig, som i Très vif
• Vif – livlig
• Vite – hurtig

• Langsam – langsomt
• Lebhaft – livlig
• Mäßig – moderat
• Rasch – fort
• Schnell – hurtig

Engelske indikasjoner, f.eks. quickly (fort), har også blitt brukt, blant annet av Benjamin Britten. I jazz og pop kan indikasjoner (som angir tempo og stil) lik disse forekomme;

• Ballad – ballade
• Fast – hurtig
• Laid back – avslappet
• Medium – moderat
• Medium-up – moderat til hurtig

I populærmusikken varierer tempoet fra ca. 60 bpm og oppover. 180 bpm og mer forekommer i hardcore og i den aller raskeste bluegrass. Guinness rekordbok har gitt Todd Taylor tittelen verdens raskeste banjospiller, med 210 bpm^[1]. Mange artister og band har spilt i svært varierende tempo, avhengig av tema og stil. I tillegg kan ulike innspillinger av samme melodi ha litt forskjellig tempo. Enkelte ganger øker tempoet etter hvert, som I Dovregubbens hall av Edvard Grieg, dansen zorba og i Harpeth Risings versjon av oldtime-melodien Soldier's Joy.

• Something 69 bpm^[2]
• Yellow Submarine 111 bpm
• Rock And Roll Music (coverversjon) 169 bpm^[3].

• Nobody Knows You When You're Down and Out/Bessie Smith 59-90 bpm^[4]

• Rock And Roll Music/Chuck Berry 166 bpm
• Heartbreak Hotel/Elvis Presley 93-143 bpm^[5]
• Great Balls of Fire/Jerry Lee Lewis 160-167 bpm (også oppgitt til 195 bpm^[6])

• Soldier's Joy/The Skillet Lickers 127–128 bpm
• Don't Let Your Deal Go Down Blues/Charlie Poole and the North Carolina Ramblers 136
• Shady Grove/Prairie Ramblers 149 bpm^[7]

• Wildwood Flower/Carter Family 99–110 bpm
• I love you because/Jim Reeves 111 bpm
• I walk the line/Johhny Cash 99–115 bpm

Bluegrass spilles ofte i meget høyt tempo, og tempoet er ofte også skrudd opp i melodier som bluegrassbandene overtok fra oldtimemusikken^[8].

• Uncle Pen/Bill Monroe and the Blue Grass Boys 110 bpm (en live-versjon med Monroe, Ricky Skaggs & Kentucky Thunder er bteydelig raskere)
• Blue Grass Breakdown/Bill Monroe and the Blue Grass Boys 173 bpm
• Foggy Mountain Breakdown/Foggy Mountain Boys (=Flatt & Scruggs med medspillere) 156–161 bpm
• Roll in My Sweet Baby's Arms/Foggy Mountain Boys 168 bpm^[9]
• Missile Ride/Don Reno 173
• Why Did You Wander?/Jimmy Gaudreau's Bluegrass Unit (live) 181 bpm
• Dooley/The Dillards 128-136^[10]
• Pig in a Pen/Ricky Skaggs & Kentucky Thunder 180^[11]

• Let's go trippin' /Dick Dale 146 bpm^[12]
• Surfin' U.S.A./The Beach Boys 159 bpm^[13]
• Ride The Wild Surf/Jan & Dean 146–148 bpm^[14]

• Pay Me My Money Down/Bruce Springsteen 156–176 bpm^[3].
• God Save The Queen/Sex Pistols, opptil 153 bpm^[15]
• Shake it off/Taylor Swift 160 bpm
• Daft Punk, oftest 110-120 bpm; opptil 133 bpm^[16]
• Hip hop 60-120 bpm
• House 120-135 bpm
• Techno 135-155 bpm
• Hardcore 180+ bpm^[17]

Høyt tempo forbindes ofte med tungegymnastikk. I populærmusikk forekomer dette i 1920-30-årenes oldtime og «ur-country», f.eks. hos The Skillet Lickers, Prairie Ramblers og Monroe Brothers. Det er ganske vanlig i bluegrass, sjeldnere i annen country, men ikke sjelden i rockabilly. Eksempler fra Norge:

• Kjekt å ha m.fl./Øystein Sunde
• Trikkevisa, skrevet av Finn Bø og Bias Bernhoft; innspilt av Arvid Nilssen (1942), senere bl.a. av Lalla Carlsen og Kari Svendsen.
• Torskevise (7. vers), skrevet av Thorbjørn Egner.

• Benestad, Finn: Musikklære, Tano A/S (1983), ISBN 82-518-2126-6