Sekularisering

Sekularisering av det offentlige –- staten (og tilliggende underadminstrative enheter som kommunene i Norge) -- skjer når religionen spiller en avtagende rolle i legitimering av statsmakten og når religiøse institusjoner får redusert betydning som forvaltningsorganer.

Et eksempel på slik sekularisering kan være den offentlige navngiving. Tidligere var dette en kirkelig oppgave i Europa, knyttet til dåpen som kirkelig handling. I dag registreres navn (og tildeles personnummer) av en – i prinsippet – ikke-religiøs offentlig instans. Et annet eksempel er avviklingen av statskirkeordningene i flere land i Europa og «the wall of separation»^{[trenger referanse]} mellom stat og religion som de amerikanske grunnlovsfedrene satte opp.

Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle borgere uansett livssynsmessig tilhørighet, noe som er sentralt i menneskerettighetene, innebærer samtidig et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører også et krav om sekularisering av staten ved at staten må avstå fra å favorisere en eller noen religioner framfor andre.

Mer generelt kan man si at sekulariseringen innebærer at det blir «illegitimt» eller meningsløst å begrunne politiske forslag med religiøse henvisninger og argumenter. Den moderne staten må begrunne sine lover og sin forvaltning med rasjonelle argumenter, dvs. argumenter som kan forstås og eventuelt aksepteres av alle uavhengig av deres livssynsmessige tilhørighet. Dette er et synspunkt den tyske sosialfilosofen Jürgen Habermas har gjort gjeldende.

Sekularisering i den private dimensjon eller av individet innebærer at religion får en stadig mindre betydning for det enkelte mennesket. Denne utviklingen viser seg tydelig i en rekke studier av befolkningenes holdning til religiøs tro og praksis. Gjennomgående er det stadig flere som tror stadig mindre i den vestlige verden (Europa, Nord-Amerika, Australia).^[1]

Denne sekulariseringen i den private dimensjon, som til en viss grad kunne observeres allerede fra opplysningstiden, var en antakelse de sosiologiske klassikerne (Marx, Durkheim, Weber, Freud m.fl.) tok for gitt som en følge av økt utdanning, stigende levestandard og opplysning. Det er også grunn til å tro at økende religionsfrihet spiller en rolle i denne forbindelse. Likevel har samfunnsutviklingen i slutten av det 20. århundre ført til at mange har dratt den sosiologiske sekulariseringstesen i tvil, blant annet fordi religiøs tilhørighet og aktivitet synes mer «seiglivet» enn man trodde tidligere, men også fordi «nye» religionsformer (blant annet «New Age») har dukket opp. Men på tross av disse motvirkende tendensene synes det likevel klart at religion spiller en stadig mindre rolle i individenes liv i Europa og Nord-Amerika, målt i forhold til hva folk sier de tror på og i hvilken grad de deltar i religiøse sammenhenger og aktiviteter.^[2]

Når det gjelder den individuelle sekulariseringen i resten av verden, er bildet mindre klart. Det ser ut til at folk flest ikke tror mindre eller praktiserer sin religion annerledes enn tidligere generasjoner. Og fordi befolkningsveksten er større i den 3. verden enn i Europa og Nord-Amerika, innebærer dette at det totalt sett blir flere religiøse mennesker i verden.^[3]

En tredje form for sekularisering kan sies å være de endringer som skjer av og innenfor religionene selv under påvirkning fra de to nevnte sekulariseringsprosessene, for de forskjellige religioners teologiske og dogmatiske posisjoner og praksiser forandres også. Viktige elementer i denne prosessen ser ut til å være en aksept av religionens reduserte forklaringskraft, en konsesjon til vitenskapens forklaringer av verden, ved en understreking av at religionen ikke (lenger) pretenderer å forklare (den fysiske) virkeligheten. Videre synes det å utvikles en større aksept for livssynsmessig pluralisme slik at den «egne» religionen blir noe mer åpen for ulike tolkninger og også ses som et av mange religiøse uttrykk. Ofte kombineres en slik oppfatning med den teologiske posisjon at mange, om ikke alle, religioner er forskjellige måter å forstå den samme guden på. I dette ligger en utvikling av større religiøs toleranse og et argument for interreligiøs dialog.

Religiøs fundamentalisme kan sies å være en reaksjon på alle formene for sekularisering, som forsøker å (gjen)etablere en mer absolutt guds- og virkelighetsforståelse ved å insistere på de «hellige» teksters umiddelbare relevans for menneskenes liv.

Mens sekularisering er et begrep som sier noe om sosiologiske (og teologiske) prosesser, kan sekularisme sies å være uttrykk for et ideologisk eller politisk standpunkt. Slik forstått blir sekularisme en posisjon som uttrykker ønsket om et sekulært samfunn. I praksis kan en slik sekularisme komme til uttrykk på flere måter. Den amerikanske holdningen til religion innebærer at staten skal være strikt adskilt fra religiøse institusjoner og ikke favorisere noe livssyn (jf. «The Wall of Separation»), mens samfunnet kan (og bør) være religiøst. I Frankrike innebærer sekularisme at staten er religiøst nøytral og samtidig inntar en religionsskeptisk holdning, dvs. i mindre grad legger til rette for livssynsutøvelse. I Norge, hvor vi formelt har en statsreligion, opptrer staten likevel på mange måter livssynsnøytralt ved å forsøke å likestille de ulike livssyn, samtidig som det legges positivt til rette for livssynsutøvelse, blant annet gjennom skatterefusjon og tilskudd til alle trossamfunn som fyller visse minimumskriterier. Dette kan dermed sies å være tre varianter av politisk sekularisme.

• Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.), Religion i dagens Norge, Universitetsforlaget, 2010, ISBN 9788215017501
• Steve Bruce, God is Dead. Secularization in the West, Blackwell Publishing, 2002, ISBN 0-631-23275-3
• Pippa Norris og Ronald Inglehart, Sacred and Secular: Religion and Politics Worldwide, Cambridge University Press, 2004, ISBN 0-521-54872-1
• Graeme Smith, A Short History of Secularism, I. B. Tauris, 2008, ISBN 1845115775
• Charles Taylor, A Secular Age, Harvard University Press, 2007, ISBN 9780674026766

• Religionskritikk
• Teokrati