Sakrament

Sakramentsforståelsen er blant de viktigste skiller mellom de forskjellige kirkesamfunn. Det er ikke bare forståelsen av de enkelte sakrament som varierer; også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig.

Den katolske kirke anerkjenner syv sakramenter:^[1]

• Dåp
• Nattverd
• Ektevigsel
• Ordinasjon (diakon-, preste og bispevigsel)
• Konfirmasjon (i katolsk sammenheng gjerne kalt ferming)
• Skriftemål
• Sykesalving

Sakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus.

De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktige. For ektevigsel kreves kun diakonvigsel, for nattverd, skriftemål og sykesalving prestevigsel og for ordinasjon bispebigsel. I vestlige land er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men kan etter tillatelse formidles av en prest. I ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet foretas konfirmasjonen av prester.^[2]

I tillegg til spørsmålet om gyldighet, som er et teologisk spørsmål, ser Den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status (en laisert prest kan bare i helt spesielle tilfeller formidle sakramentene lovlig) og andre omstendigheter som sted (for eksempel, ekteskap skal inngås i sognekirken såfremt det ikke er gitt til tillatelse til annet) og kontekst (for eksempel, nattverdselementene skal kun konsekreres under en messe, ikke under en andakt eller ved andre tilfeller). Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig.

Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke, men har ingen absolutt begrensning oppad. Dermed kan ortodokse særkirker anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som mysteriene.

De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde – sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.

En unntagelse her er de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. For eksempel i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reelt gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.

Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.

Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. For eksempel gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater ikke at man mottar dem andre steder.

Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.

Blant anabaptister er det ikke uvanlig å regne fotvaskingen på skjærtorsdag som et sakrament.

De siste dagers hellige anerkjenner de følgende sakramenter som krevd for frelse:

• Dåp, som gjøres ved fordypning, hvori personen underkaster seg til Guds vilje ved Kristi nåde, får synders tilgivelse, og medlemskap i Hans kirke.
  • Nattverden skal være en fornyelse av paktene ingått ved det.
• Konfirmasjon, hvori Den hellige ånds nådegave påføres.
• Menners ordinasjon (innvielse til aronisk, og senere melkisedeksk prestelig embete) anses som nødvendig sakrament for kirkelige ordinanser de utfører å være gyldig i Guds åsyn — dvs., SDHe anerkjenner ikke andre kirkers ordinanser som gyldig i Guds åsyn for evigheten.
• De holder med sykesalving slik det skildres i Jakobs brev.
• To slags tempel-ordinanser er sakramenter krevd for adgang til den ypperste herlighet i den endelige, evig tilværelse:
  • Ektevigsel (skjønt man aksepterer andre kirkesamfunners og den kun offentlige), men det hevdes at deres egen tempel-ektevigsel er nødvendig for at ektet skal fortrinne døden, og at det paret og barna deres utgjøres da til evig institusjon.
  • Det er også “begavelser” i Tempelet som innebærer en rekkefølge sakramentale ordinanser.
• I likhet med skriftemål, krever Kirken at alvorlige synder som kunne utsette personens medlemskap og frelse i fare tilstås og resolveres med en kirkeleder, som kan tilgi synder omvendt fra og erstattet for kirken, men personen må få Guds tilgivelse selv ved bønn, faste, o.l. Deretter gjenoppretter verdig nattverdsmottagelse dåpspaktens syndstilgivelse.
• Fotvasking gjøres kun hos de SDHes tolv apostlers kvorum i tempelet i samheng med innvielse til det apostoliske embete.

Alle Jesu Kristi Kirkes av Siste-dagers Helliges sakramenter, de fleste av som innebærer pakter med Gud Faderen hvori personen lover å lyde visse prinsipper for å motta tilsvarende velsignelser ved Kristi nåde, må få Løftets Hellige Ånds stempel for å bli evig gyldig.

• Sakramentalier