Statens direkte økonomiske engasjement

Staten er som grunneier i utgangspunktet eneeier av alle ressurser som finnes på og under havbunnen i det geografiske området som kalles kontinentalsokkelen. Når staten ønsker å påvise og å produsere petroleum i et område utdeler den utvinningstillatelse til ett eller flere samarbeidende selskaper, ofte omtalt som lisenser eller eierandeler i lisenser.

Helt siden det rundt 1970 ble klart at det lå store verdier i petroleumsforekomstene på sokkelen har det vært et politisk mål å sikre at størst mulig andel av grunnrenten fra petroleumsvirksomheten tilfaller staten som ressurseier. Begrepet grunnrente betegner da den ekstra fortjeneste som oppnås utover vanlig avkastning på kapital, når en justerer for risiko ved en virksomhet. Grunnrenten kommer av at det er et begrenset antall petroleumsfelt med lave produksjonskostnader. Eieren av disse feltene kan produsere til en kostnad som er langt lavere enn salgsprisen, og høste en superprofitt. I en tenkt verden med ubegrenset olje og gass ville denne superprofitten gjort at flere aktører strømmet til, produksjonen ville økt, og prisen på olje og gass ville falt, helt til avkastningen var lik som i næringer uten grunnrente. Knapphet på gode olje- og gassfelt gjør at dette ikke skjer.

Statens virkemiddel for å oppnå inntekter av petroleumsvirksomheten har vært skatter og avgifter samt egen deltakelse i virksomheten. Egen deltakelse ble i første omgang ivaretatt gjennom opprettelse og utvikling av statsoljeselskapet Statoil. Fra og med 1973 til 1985 sørget staten for at Statoil ble rikelig tilgodesett i lisenstildelinger, typisk 50 % eller mer. På 1980-tallet brøt det ut en politisk strid om denne forvaltningen gjennom Statoil, fordi Statoils kontantstrøm ble meget betydelig sett i relasjon til størrelsen på Norges bruttonasjonalprodukt. Løsningen ble en splitt av Statoils rettigheter. Fra 1. januar 1985 ble SDØE opprettet som en egen juridisk enhet under forvaltning av Statoil. Statoils opprinnelige eierandeler ble delt i to, ett til Statoil selv, typisk 20 %, og resten til SDØE.

Da Statoil ble delprivatisert i 2001 var denne ordningen ikke lenger ønskelig og et nytt statlig forvaltningsselskap, Petoro, ble opprettet for å forvalte SDØE. Staten reduserte samtidig størrelsen av SDØE ved at Statoil overtok 15 % av totalporteføljen i SDØE, mens Hydro overtok 5 %.

Petoro stod ved utgangen av 2010 som rettighetshaver for statens andeler i 146 utvinningstillatelser og 14 interessentskap for rørledninger og terminaler.

På samme tid var porteføljens forventede gjenværende olje-, kondensat-, NGL- og gassreserver på 6 539 millioner fat oljeekvivalenter. Gjennomsnittlig oljepris i 2010 var USD 79,38 per fat.^[1]

I 2016 bereknades verdien av SDØE til 810 milliarder kroner.^[2]

Tabellen under lister alle gjenværende feltreserver pr 1. januar 2005 der staten ved Petoro har andeler av produksjon med andel av feltet, råolje gitt i millioner standardkubikkmeter MSm³ og i millioner fat som tilfaller staten, gass i milliarder standardkubikkmeter GSm³, NGL i millioner tonn, naturgasskondensa i MSm³ og totalen av all gjenværende petroleum i feltet gitt i millioner oljeekvivalenter (oe).

Alle tall for petroleumsreserver er ifølge Oljedirektoratet.

Merk: Andeler er her gitt som en desimalbrøk med kun 2 desimaler. Det avviker fra offisielle tall som kan ha opptil 6 desimaler.

• Petroleumsvirksomhet i Norge
• Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel
• Utvinningstillatelse (petroleum)

• Oljedirektoratets nettsted