Sørlandet

Agder er et eldre navn på omtrent det samme området, men Agder var aldri en landsdel, det var et grenseland mellom Østlandet og Vestlandet. Vestlandet begynte ved Telemarks grense, ved Rygjarbit. Spesielt var det kyststripa og skipsleia med rekken av uthavner og små fjordarmer som var viktige. Navnet Agder er ca. 1 500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske edge (= kant), altså kanten på landet mot sjøen, jfr Agde og Cap d'Agde på Frankrikes middelhavskyst.

På folkemunne kan navnet Sørlandet ha vært i bruk langt tilbake i tid. I forbindelse med «Fiskeriudstillingen i Bergen» i 1865 omtaler avisen Den Norske Rigstidende i en artikkel 1. september 1865 regattaen og bruker betegnelsen «Sørlands Baadeform» og «Sørlandsform» som en av de østlandske båttyper. I postlister trykket i Bergens Tidende lenge før 1900 var navnet Sørlandet brukt. I forbindelse med jernbaneutbyggingen skrev Dagbladet 18. juni 1889 at med den nye jernbanen vil Gudbrandsdalen «kunde forsyne hele Sørlandet» med skiferstein. På 1800-tallet ble nemlig «Sørlandet» brukt som motsetning til «Nordlandet», dvs. betegnelser for Sør-Norge og Nord-Norge.

Omkring 1900 ble ikke Sørlandet oppfattet som en egen landsdel, men som en del av Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal, den gamle hovedveien gjennom landsdelen het Vestlandske hovedvei, og jernbanen som var planlagt fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle kalles Vestlandsbanen. Det kystnære området langs Skagerrak ble gjerne kalt Agdesiden.

Vilhelm Krags forslag i Morgenbladet 16. mars 1902 gikk ut på at det området som dekket Agder, skulle bli kalt Sørlandet, gå ut av Vestlandet og bli en selvstendig landsdel.^[3]

I kronikken skrev Krag: «Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet? Blev først Navnet brugt, og fik først Vanen slidt bort den uvante Smag, der altid hænger ved Ord, der laves og ikke laver sig selv, da vilde sikkerlig Navnet vise sig praktisk, og Sørlandet vilde ligesaalidt forvexles med Syden, som Østlandet nu forvexles med Østerland.»^[4] I et intervju trykt i Verdens Gang 17. mai 1903, uttalte han: «Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?»^[5]

Da han utga Vestlandsviser i 1898, innledet han med verslinjen «O, Vestland, du min Moderjord -». Denne verslinjen endret han straks han kunne til «O, Sørland -», og dermed var Vestlandets grense flyttet fra rundt Arendal til nord for Lista.^[6]

Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Dette er ifølge Scott «den bløde kyststribe», hvor dialekten særpreges av bruken av stemte konsonanter. Området han refererer til, het fra gammelt av Agdesiden. I nord går grensen for Agdesiden ifølge Scott mot området som i gammel tid hadde navnet Råbyggelaget. I dag omfatter Sørlandet et område som er betraktelig større enn Gabriel Scotts betegnelse. Sørlandslaget i Oslo hadde stor betydning for hvordan navnet etterhvert fikk øket utbredelse.^[7]

«Sørlandet» som oppslagsord dukket første gang op i Illustreret norsk konversationsleksikon i 1913. Samme år vedtok Stortinget med 83 mot 40 stemmer å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen Oslo–Kongsberg–Kristiansand–Stavanger fra Vestlands- til Sørlandsbanen. Folk i Stavanger - som var endestasjon - hisset seg opp over dette, og ville «afstaa den Ære der er os tiltænkt, at bli en Provins under den digterisk anløbne Skjærgaard, som Vilhelm Krag har døpt Sørlandet».^[8]

I 1925 vedtok Rogaland fylkeskommune offisielt at de fortsatt ikke var noen del av Sørlandet. Innlandsbygdene identifiserte seg ikke med kystidyllen som var skapt. Befolkningen der foretrakk navnet Agder, ikke Sørlandet. De sjablongaktige sørlandsvisene kom ikke fra noen gammel kultur.^[9]

Landsdel er i dag ikke et anerkjent nivå i norsk offentlig administrasjon og statistikk. Inndelingen av Norge i landsdeler er derfor hverken statisk eller strengt objektivt begrunnet og fundamentert. Men de såkalte landsdelshovedstedene er å sammenlikne med et nest øverste nivå for tjenesteyting der hovedstaden er det øverste nivå. Landsdelene defineres i stor grad av sine landsdelshovedsteder. Avstander, kommunikasjonsforhold, utbygging av veier, og overgang fra sjøtransport til veitransport avgjør i stor grad tilhørigheten til landsdelshovedstedene: Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kristiansand. Historisk har disse byene vært stiftsstader. Sørlandet er Norges yngste landsdel, og den fremkom som begrep kort tid etter Nord-Norge. Trolig er det her en sammenheng. Betegnelsen Sørlandet passer språklig godt sammen med andre norske landsdeler i nord, øst og vest.^[10]

I 2002 feiret Sørlandet hundre år som landsdel. De to tidligere Agder-fylkene en omfattende markering av sitt 100-årsjubilum som landsdel, ni måneder til ende, med en rekke kulturarrangement og mye festivitas. Arrangementet ble kalt Sørlandet i 100.

Sørlandet er den sørligste landsdel i Norge. Om sommeren kommer lavtrykkene som regel inn over Norge lenger vest og lenger nord. Nærheten til kysten gjør likevel at vintrene blir relativt milde, mens somrene heller ikke blir veldig varme, landsdelen har et typisk kystklima. Sørlandet er en populær landsdel om sommeren. Mange fra hovedstadsområdet og fra nabofylket i vest, Rogaland, har fritidseiendommer i landsdelen.

Landsdelen Sørlandet dekker 16 435 kvadratkilometer,^[11] med til sammen 285 184 innbyggere (1. oktober 2011)^[12] fordelt på 30 kommuner. Dette gjør også Sørlandet til den desidert minste landsdelen, med 5,7 % av befolkningen og 5,1 % av fastlandsarealet i Norge. Befolkningstettheten er 17,4/km².

Arendal (ladested fra 1500-tallet), Risør (ladested fra 1630) og Mandal (ladested fra 1632) er landsdelens eldste bysamfunn, mens Kristiansand har vært den viktigste og største byen siden den ble opprettet i 1641. Sørlandet har tilsammen ti byer.

De andre landsdelene i Norge er Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Sørlandets andel av Norges befolkning var på sitt historisk høyeste nivå i 1769 med 8,8 %,^[13] og på sitt laveste nivå i 1950 med 5,3 %.^[14] Sørlandet hadde 5,4 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009.

9,0 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 709 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 5,8 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.^[15]

 

Det viktigste var at Christian IV hadde ambisjoner om å gjøre Kristiansand til landsdelshovedstad, på linje med Bergen, Trondheim og Tromsø. Etter flere befaringer i området bestemte kongen hvor byen skulle ligge i 1641. I 1682 ble Christiansand stift opprettet da bispesetet ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand. Byen ble da stiftsstad. Forut for dette hadde handels- og borgerprivilegiene vært todelt siden høymiddelalderen: Handelsborgerne i Tønsberg hadde generelt enerettigheter til eksport i store deler av Agder, mens byborgerne i Landskrona siden 1300-tallet hadde hatt tilsvarende rettigheter i deler av Vest-Agder. Arendal hadde ikke bystatus, men med grunnleggelsen av Kristiansand fikk Agder sin egen privilegieby som alle eksportører og byborgere måtte bosette seg i.

Kristiansand og Arendal er i nyere tid landsdelens eneste større byer. De er begge administrasjonsbyer for Agder fylke, og oppfatter seg tidvis som rivaler i ulike sammenhenger. Da kongen i 1641 bestemte at alle borgere i landsdelen skulle flytte til byen Kristiansand, nektet kjøpmennene i ladestedet Arendal å flytte, og slapp unna med å betale en årlig avgift til den nye byen ved Otra. Selv etter at Arendal i 1723 fikk egen bystatus måtte denne avgiften betales. Det området som i dag er storkommunen Arendal hadde helt fram til ca. 1950 et større folketall enn Kristiansand. Fylkessammenslåing, plassering av sykehus og kulturell rivalisering knyttet til musikkfestivaler har vært aktuelle temaer for striden i perioden 2005 – 2010.

 

Agder fylke ble opprettet da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget 8.juni 2017.^[16] Spørsmålet har vært debattert heftig i mange år.

Ved kommunevalget i 2011 ble det arrangert en spesiell rådgivende folkeavstemning i Aust-Agder. Befolkningen i fylket ble bedt om å stemme ja eller nei til å slå sammen fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Avstemningen var en foreløpig kulminasjon i en lang debatt om hva regionen og de enkelte kommunene er best tjent med: Ett eller to fylker. Noen hevder – og mange av dem er fra Vest-Agder – at de to fylkene er for svake til å tale landsdelens sak utad og hevde Sørlandets plass i det norske samfunn. Dessuten er det tilfeller der en ikke har de samme interesser. Vest-Agder fylkesting har med klart flertall gått inn for at de to fylkene slåes sammen. Andre hevder at to fylker veier mer i debatten enn ett, og at særlig den østlige del av regionen trenger Arendal som fylkeshovedstad. I god tid før valgkampen i 2011 ble det organisert to frivillige organisasjoner, en for og en mot sammenslåing. Etter at mer enn 60% av befolkningen i Aust-Agder stemte nei til sammenslåing er dette uaktuelt for fylkespolitikerne fram til 2015.

I Lillesand kommune ble det i tillegg arrangert en kommunal rådgivende folkeavstemning, der befolkningen ble spurt: Dersom flertallet i Aust-Agder stemmer nei til fylkessammenslåing, skal da Lillesand søke om overflytting fra Aust-Agder til Vest-Agder? Flertallet i Lillesand ønsket at det skulle sendes en slik søknad. I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca. 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere.^[17] For ytterligere å understreke problematikken for ett Agder-fylke vil møte har Gjerstad kommune søkt om overflytting til Telemark fylke.

Avisenes abonnementsdekning er et kriterium på hvor langt byenes handelsomland strekker seg. Kristiansands største avis, Fædrelandsvennen, dekker på ingen måte hele Sørlandet, slik f.eks. Adresseavisen dekker Trøndelag, Bergens Tidene dekker Vestlandet eller Aftenposten Østlandet.^{[trenger referanse]} Fædrelandsvennens grense mot øst går mellom Lillesand og Grimstad, ved Kaldvellfjorden i Lillesand, der Agderposten overtar som største regionavis, og hvor Aftenposten har en større andel av markedet enn avisen fra Kristiansand. I vest er Fædrelandsvennen den dominerende avis i kommunene til og med Farsund. De vestligste kommuner i Vest-Agder har nær kontakt med Rogaland.^{[trenger referanse]}

Det finnes også lokalaviser i de fleste kommuner, f.eks. Lillesands-Posten, Setesdølen og Grimstad Adressetidende

Deler av Sørlandet var fra slutten av 1800-tallet en tung industriregion, spesielt innenfor prosessindustri. De senere årene har omstilling og effektivisering ført til store nedbemanninger. Dette er en av årsakene til at landsdelen i dag har store utfordringer på en rekke ulike områder, og at man ikke bare kan tegne et glansbilde av Sørlandet.

Levekårsstatistikken til Helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom ut høsten 2008, viser at levekårsutfordringene er store i Aust- og Vest-Agder. 25 av de 30 kommunene i de to fylkene ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet, uføretrygd og attføring. 21 av kommunene er blant de 20 prosent kommunene i landet med høyest antall personer på uføretrygd. I Tvedestrand er hele 31 prosent av den yrkesaktive befolkningen på ulike stønader.^[18]

De to sørlandsfylkene hadde en verdiskapning på 66 mrd kroner i 2006,^[19] 4,8% av Norges totale verdiskapning.^[20] Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 278 815 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336 667 kroner (2006).^[21]

En del kunstmalere født i landsdelen kom stadig tilbake til naturen og lysforholdene, kanskje spesielt i skjærgården. Mest kjent som sørlandskunstner er kanskje Amaldus Nielsen fra Mandal. Hans Morgen i Ny-Hellesund hører til blant de mest populære malerier fra «gullalderen» i norsk malekunst. Hans noe eldre kollega Johan Martin Nielssen fra Kristiansand var den første som skildret sørlandskysten i norsk kunsthistorie. Gustav Vigeland og broren Emmanuel stammet fra flinke treskjærere, og tok gjerne opp motiver fra sørlandshistorien. Det meste av det de laget er av mer universell karakter. Av nyere dato er kristiansanderen Kjell Nupen som har skildret sørlandsnaturen i karakteristiske nyanser av blått.

Få har beskrevet sørlandsnaturen mer inngående enn Gabriel Scott gjorde i Kilden eller «Evangeliet om fiskeren Markus». En annen kjent skikkelse i Gabriel Scotts forfatterskap er fantasifiguren Pider Ro. Flere andre sørlandsforfattere har knyttet sine bøker til lokale myter, sagn og historiske hendelser. Henrik Ibsen startet sitt forfatterskap som apotekerlærling i Grimstad, og han har gjort den stridbare og hardt arbeidende sørlendingen udødelig gjennom diktet «Terje Vigen».

Fylkesvise valgresultater og resultat for landsdelen samlet:

Agders 10 stortingsrepresentanter ble for perioden 2013–2017 fordelt slik på partiene:

• Etter kommunestyrevalget i 2011 bor 64,6 % av innbyggerne på Sørlandet i en kommune med ordfører fra Høyre (jfr. tabelloversikten Norges kommuner).
• Vest-Agder fylkeskommune styres i perioden 2011-2015 av en koalisjon av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
• Aust-Agder fylkeskommune styres av en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Pensjonistpartiet.

• Kvinne fra Risør: Stedsnavn nevnt
• Tvedestrand: Stedsnavn nevnt
• Tromøya i Arendal: Stedsnavn nevnt
• Strømmen i Arendal: Stedsnavn nevnt
• Eydehavn i Arendal: Stedsnavn nevnt
• Lillesand: Stedsnavn nevnt

• Søgnedialekt
• Vigeland: Stedsnavn ikke nevnt
• Vigeland: Stedsnavn nevnt
• Mandal
• Farsund, stedsnavn ikke nevnt
• Flekkefjord: Stedsnavn ikke nevnt
• Flekkefjord: Stedsnavn nevnt

 

 

• Tettsteder i Agder
• Lister
• Lindesnesregionen
• Kristiansandregionen
• Setesdal
• Østre Agder

• Jostein Andreassen: Begrepet Sørlandet; En historisk oversikt. Kristiansand 1994. Begrepet Sørlandet. Bokhylla.no
• Bjørg Seland (red.): Regionen. Historiske perspektiver, aktuelle utfordringer. Agderseminaret 2008. Kristiansand 2009. ISBN 978-82-7634-836-1.

• May-Brith Ohman Nielsen: Mennesker, makt og mikrober – epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880 i Europeisk perspektiv. Bergen 2008.

• Sørlandets offisielle reiselivsportal
• Reiselivsportal til Kristiansand