Peter Paul Rubens

Rubens far Jan var en protestantisk advokat som hadde flyktet fra Antwerpen på grunn av religionsforfølgelser. Etter farens død flyttet Rubens tilbake til Antwerpen sammen med sin mor Maria Pypelinckx. Der ble han katolikk.

 

 

Rubens studerte under den nederlandske manieristen Otto van Veen i Antwerpen, der han ble medlem av byens Sankt Lukas-laug, det vil si malerlauget, i 1598. I 1600 reiste han til Italia, en reise som fikk stor betydning for hans senere kunstneriske utvikling. Den gav ham muligheten å studere Tizian, og senere, de tre fetterne Carracci, samt Caravaggio i Roma. I 1603 reiste Rubens på sitt første oppdrag som diplomat til det spanske hoffet, utsendt av hertugen Vincenzo Gonzaga av Mantova som var hans beskytter. I Spania fikk han ytterligere lære å kjenne Tizians malerier.^{[trenger referanse]}

Rubens tilbakevendte i 1605 til Roma, der han studerte den greske og romerske antikkens kunst og ble kjent med den tyske maleren Adam Elsheimer, som underviste ham i etsningskunsten. Inspirert av blant annet Michelangelos formspråk utførte Rubens i 1607 høyaltermaleriet «Madonnaen og Barnet» for oriatorianernes moderkirke Chiesa Nuova i Roma.^{[trenger referanse]}

Ved morens død i 1608 vendte Rubens tilbake til Antwerpen, der han det følgende året giftet seg med Isabella Brandt, datteren til Jan Brandt, en av byens ledende humanister. Det berømte dobbeltportrettet med hustruen stammer fra denne perioden. Rubens etablerte seg i et praktfullt palass, der hans malerier ble vist og solgt til Europas aristokrati og fyrstehus. Kunstnere som ville lære seg hemmeligheten med hans kunst flokket seg i hans atelier, der mange kopier og variasjoner av et tema ble utført. De mest betydningsfulle maleriene fra denne perioden er de religiøse og mytologiske komposisjonene og jaktscenene, deriblant «Ytterste domen», «Amasonslaget» og «Løvejakten». Arbeidsbyrden økte, og Rubens ansatte Anthonis van Dyck som sin medhjelper. I året 1621 arbeidet han for Karl I av England og kaltes året derpå av Maria av Medici til Paris for å planlegge utsmykningen av Palais de Luxembourg. Innen tre år var dette oppdraget utført, og omfattet 22 store duker og et antall portretter.^{[trenger referanse]}

I 1628 førte ytterligere diplomatiske oppdrag Rubens til Spania, der han lærte Diego Velázquez å kjenne, og senere til England. Han ble adlet av Karl I, som bestilte en utsmykning av Whitehall Palace. Året derpå døde hans hustru Isabella 35 år gammel. Sammen hadde de fått tre barn. Fire år senere giftet den da 53-årige Rubens seg med den 16-årige Hélène Fourment (1614–1673), som stod modell for mange av hans senere verker. Rubens dro seg tilbake til Château de Steen syd for Antwerpen, der han, til tross for at han var syk, malte et antall landskapsbilder og fremstillinger av landlig liv.^{[trenger referanse]}

 

 

Rubens kunstneriske produksjon oppviser en kontinuerlig utvikling og kan grovt inndeles i perioder. Den første omfatter utdanningen og oppholdet i Italia samt de tidligere eklektiske arbeidene i Antwerpen. Fargen er tykt pålagt, og maleriene viser store kontraster med kantede skikkelser. Innflytelse fra renessansemalere som Tintoretto, Veronese og Tizian synes. En gradvis forandring finner sted fra omkring 1612. Selv om fargen fremdeles er ugjennomskinnelig, er den lysere og clair-obscur-effektene mindre fremtredende. Rubens malte raskt og lett, hvilket gav opphav til en frodig stil som virket positivt på atelierrutiner og masseproduksjonen av malerier. I den siste fasen fra omkring 1625, oppnådde han en fullstendig beherskning av uttrykksmiddelet, med sin livfulle, frie og uttrykksfulle penselføring, en lysende, gjennomskinnelig farge og en livsbejaende, sensuell følelse for det taktile – menneskekroppens groper og ulike stoffers struktur – som har forblitt uovertruffet. Det var dette aspektet av Rubens verker som den samtidige smaken og kunstkritikerne hadde vanskelig for å akseptere, men som var hans største bedrift.^{[trenger referanse]}

Rubens innflytelse på flamsk, fransk og engelsk maleri har vært enorm. Både Antoine Watteau og Eugène Delacroix dro store lærdommer av det subtile forholdet mellom fargene i hans malerier, mens de engelske portrettmalerne på 1700-tallet, Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og de senere landskapsmalerne James Ward og John Constable har lært mye av hans frie måte å behandle fargen på.^{[trenger referanse]}

•  
  «Massakren på de uskyldige», c. 1611. Art Gallery of Ontario
•  
  «Diana viser byttet til Pan», 1620. Nasjonalgalleriet i Serbia
•  
  «Flodhest- og krokodillejakt», 1616.
•  
  «Utsikt over Het Steen om morgenen», c. 1635–8 (National Gallery, London)
•  
  «Diana og Callisto», 1639, Museo del Prado
•  
  «Paris dom - eller De tre gratier», 1639, Museo del Prado

• Portrett
•  
  «Venus foran speilet», 1615
•  
  «Maria de' Medici»
  ca. 1622. Pradomuseet i Madrid
•  
  Portrett av Władysław IV, 1624
•  
  «Damen med hatt», 1622 og 1625

• Alpers, Svetlana, The Making of Rubens. New Haven 1995.
• Belkin, Kristin Lohse, Rubens. London 1998.
• Büttner, Nils, Herr P. P. Rubens, Göttingen 2006.

• (en) Peter Paul Rubens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Peter Paul Rubens – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Peter Paul Rubens på Internet Movie Database  
• (en) Peter Paul Rubens på Discogs  
• (en) Peter Paul Rubens på MusicBrainz  
• (en) Biografi og bildegalleri
• (en) Biografi og flere bilder
• (en) Omfattende bildegalleri