Romkappløpet

 

Kineserne brukte raketter som våpen allerede i det 11. århundre. På 1880-tallet la romfartspionéren Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij den teoretiske basisen for flertrinnsraketter med flytende drivstoff, men det var ikke før i 1926 at amerikaneren Robert Hutchings Goddard designet den første brukbare raketten.

Goddard jobbet i hemmelighet, fordi det vitenskapelige miljøet, publikum og media latterliggjorde arbeidet hans. Det måtte en krig til for å få arbeidet fram i lyset.

På midten av 1920-tallet begynte tyske forskere å eksperimentere med raketter med flytende drivstoff. Rakettene hadde relativt god høyde og rekkevidde, og i 1932 fattet Reichswehr (forløper til Wehrmacht) interesse. De ville bruke dem som artilleri med stor rekkevidde. Wernher von Braun var en av forskerne som var med på å lage våpen til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Von Braun baserte seg mye på Robert Goddards forskning. Han forbedret rakettene, og i 1942 ble A-4-raketten det første prosjektil som nådde verdensrommet. I 1943 startet produksjonen av etterfølgeren, V2. Dette var en rakett med en radius på 300 km og et 1000 kg stort sprenglegeme. Tyskland skjøt tusenvis av raketter mot de allierte, men flere slavearbeidere døde under produksjonen enn i angrepene.

I krigens sluttfase lette amerikanske, britiske og sovjetiske grupper etter tysk teknologi og personell fra det tyske våpenprogrammets hovedkvarter i Peenemünde. Amerikanerne var de som kom best ut av jakten, de tok mange forskere tilbake til statene under Operasjon Paperclip. Mange av forskerne (inkludert Von Braun) var medlemmer av Nazi-partiet, men dette ble dysset ned av seierherrene.

Etterkrigstidens forskere brukte raketter og Von Brauns ekspertise til å utforske blant annet atmosfæren og kosmisk stråling.

I andre verdenskrigs kjølvann havnet USA og Sovjetunionen i en kald krig med mye spionasje og propaganda. Romutforskning og satellitteknologi kunne støtte krigen på begge fronter. Rekognoseringssatellitter kunne ta bilder av fienden, og nyvinninger innen romfart kunne brukes til propaganda for å demonstrere vitenskapelige framskritt og militært potensial. De samme rakettene som kunne treffe en spesifikk plass på månen, kunne også treffe en spesifikk by hos fienden med en atombombe. Mange av framskrittene kunne like godt brukes i militære våpen som interkontinentale ballistiske missiler.

Romkappløpet ble brukt som et demonstrasjonsvindu for å vise økonomisk og teknologisk framgang under egen ideologi.

De to supermaktene jobbet intenst for å lede an i forskningen, uten å vite hvem som ville få gjennombrudd først. De hadde begge lagt grunnlaget for kappløpet, og ventet bare på startskuddet.

Den 4. oktober 1957 ble Sputnik 1 fra Sovjetunionen den første kunstige satellitt til å nå bane. Dette startet romkappløpet. Det kom som et sjokk på USA, som hadde trodd at de teknologisk lå langt foran Sovjet. I tillegg var satellitten et bevis for at Sovjetunionen kunne nå det amerikanske fastlandet med raketter forsynt med atomstridshoder. I Sovjetunionen ble det sett på som et viktig tegn på de vitenskapelige mulighetene som landet hadde.

Sputnik og de følgende romprogrammene motiverte befolkningen, som nettopp hadde vært igjennom en svært destruktiv krig. Verden var kommet i en ny alder. Von Brauns motpart i Sovjet, sjefingeniør Sergej Koroljov, hadde designet R-7-raketten, som tok Sputnik til rommet, og senere N-1-raketten, som skulle ta russiske kosmonauter til rommet. Som motsvar til Sputnik økte USA innsatsen betydelig for å ta igjen det teknologiske gapet til Sovjet. Realfag ble blant annet høyere prioritert i det amerikanske skolesystemet.

Lyndon B. Johnson uttrykte seg slik i et brev til president John F. Kennedy:

In the eyes of the world, first in space means first, period; second in space is second in everything.¹

I verdens øyne betyr først til verdensrommet først, punktum; nummer to i rommet er nummer to i alt.

 

Den amerikanske befolkningen ble først skuffet og skremt av Sputnik, men ble engasjert i de senere amerikanske prosjektene. Barna fulgte oppskytningene på skolen, og modellraketter ble en populær hobby. President Kennedy hadde flere taler hvor han ba befolkningen om å støtte opp om romprogrammet. Skeptikerne til programmet mente at pengene heller burde bli brukt på kjent teknologi eller å bekjempe fattigdom.

Etter flere mislykkede oppskytninger på Cape Canaveral, lykkes amerikanerne å skyte opp Explorer I, nesten fire måneder etter Sputnik.

Både Sputnik og Explorer I ble brukt til vitenskapelige formål, de var begge bidrag til det internasjonale geofysiske året som var i 1957–58. Sputnik undersøkte tettheten høyt i atmosfæren, Explorer I førte til oppdagelsen av van Allen-beltene.

Den første kommunikasjonssatellitten, Project SCORE, ble skutt opp 18. desember 1958. Den sendte en julehilsen fra president Dwight David Eisenhower til verden. Andre eksempler på kommunikasjonssatellitter fra romkappløpet er:

1962: Telstar: Den første «aktive» kommunikasjonssatellitten (eksperimentell).

1972: Anik 1: Den første innenlands kommunikasjonssatellitten (Canada).

1976: MARISAT: Den første mobile kommunikasjonssatellitten.

Den første satellitten som ble sendt i geostasjonær bane, Syscom-2, ble skutt opp den 26. juli 1963. Dette betydde at en parabolantenne ikke lenger trengte å følge satellitten til alle tider, noe som igjen førte til at TV-signaler kunne sendes via satellitt etter at parabolen hadde blitt konfigurert én gang.

Teknisk sett ble bananfluer, skutt opp på V-2-raketter av amerikanerne i 1946, de første dyrene i rommet. Fluene ble brukt i vitenskapelige studier. Det første pattedyret i bane rundt jorden, hunden Laika, fløy i Sputnik 2 i 1957. Datidens teknologi var ikke tilstrekkelig til å redde Laika, hunden døde kort tid etter at den nådde rommet av stress og hypertermi (overoppheting). I 1960 gikk hundene Belka og Strelka i bane rundt jorden med suksess. Det amerikanske romprogrammet brukte sjimpanser. Minst to sjimpanser ble skutt opp før det ble gjort de første forsøkene med mennesker. Senere har det blitt brukt flere dyr i romrelatert forskning, men motstand i befolkningen gjorde at det ble slutt på dette i siste del av 1990-tallet. I september 1968 ble skilpadder på den sovjetiske ekspedisjonen Zond 5 de første dyrene til å fly rundt månen.

Jurij Gagarin ble den første kosmonauten da han gikk i bane i Sovjetunionens Vostok 1 12. april 1961 (som stadig feires som «Kosmonautenes dag», en nasjonal merkedag i Russland).

23 dager senere ble Alan Shepard den første amerikaneren i rommet med «Freedom 7».

På denne tiden var den kalde krigen ekstra tilspisset. Russerne var mektig irriterte på rollene CIA og USA hadde hatt ved den såkalte invasjonen i Grisebukta på Cuba 17.-19. april samme år (en episode som over tid utviklet seg til russisk militær støtte til Cuba, og Cubakrisen ett år etterpå). Med dette bakteppet, og i vissheten om at russerne med Gagarins ferd hadde tatt en foreløpig ledelse i det teknologiske kappløpet, var det påkrevet for USA å markere styrke. Den 25. mai 1961, tre uker etter Shephards romflyvning i ballistisk bane, og med knapt 16 minutters erfaring med amerikanske astronauter i rommet, holdt president John F. Kennedy sin historiske tale til kongressen, der han sa de berømte ordene om at «USA ville forplikte seg til, før 60-årene var over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».^[2][3] Dette la sterke føringer for USAs romprogram.

John Glenn ble 20. februar 1962 den første amerikaneren til å gå i bane rundt jorden, han fullførte tre omløp.

Sovjetiske Valentina Tereshkova ble 16. juni 1963 den første kvinne i rommet i Vostok 6. Det var egentlig planlagt flere oppdrag med Vostok, men da amerikanerne lanserte Apollo-programmet, krevde Nikita Khrusjtsjov at Sovjetunionen skulle få flere enn én passasjer opp i rommet. Dette førte til Voskhod 1, et modifisert vostokfartøy som tok med seg Vladimir Komarov, Konstantin Feoktistov og Boris Yegorov til rommet 12. oktober 1964.

Dette var også det første oppdraget der kosmonautene ikke hadde på seg romdrakter under hele ferden.

Aleksei Leonov i Voskhod 2-ekspedisjonen ble 18. mars 1965 det første menneske på romvandring. Oppdraget ble nesten en katastrofe. Leonov klarte så vidt å komme tilbake til romskipet. Under tilbaketuren fungerte ikke rakettene optimalt, noe som førte til at Voskhod 2 bommet 1600 km på landingsområdet.

Selv om begge stormaktene hadde gjort store oppdagelser, var det politiske klimaet så hett at romkappløpet hvertfall ville fortsette til mennesker hadde landet på månen.

Etter at Sovjetunionen kom først ut i rommet, rettet amerikanerne fokuset mot å få en romsonde til månen. Dette gjorde de i Pioneer-programmet. Sovjetunionen sendte på sin side Luna 1 4. januar 1959, og slo dermed amerikanerne også på dette målet. Amerikanerne hadde flere programmer i denne perioden, deriblant Surveyor-programmet, som skulle finne egnede landingsplasser for Apollo-programmet.

Sovjetunionen kom først mange ganger i romkappløpets tidlige fase, men USA ble første nasjon til å sette sine ben på månen med Apollo-programmet. Etter Sovjetunionens mange suksesser lette President Kennedy og visepresident Johnson etter noe som kunne fenge publikum. Apollo-programmet møtte mange av deres forutsetninger og slo argumentene fra venstresiden (som ville ha sosiale programmer) og høyresiden (som ville ha økte forsvarsbevilgninger). Noen av fordelene med Apollo:

• Økonomiske ringvirkninger i flere nøkkelstater før neste valg.
• Teknologien kunne også brukes i våpenindustrien for å lede våpenkappløpet.
• Tekniske og vitenskapelige ringvirkninger.

I en samtale med NASAs direktør James E. Webb sa Kennedy:

Jeg synes at alt vi gjør burde egentlig knyttes opp mot å komme til månen før russerne. (...) ellers burde vi ikke bruke slike pengesummer, for jeg er ikke så interessert i rommet (...) Det eneste som rettferdiggjør det (kostnadene) (...) er fordi vi håper på å slå dem, slik at vi viser at i stedet for å ligge et par år bak (dem) slik vi gjorde, gikk vi faktisk forbi dem.

De lykkes med å få med befolkningen. 33 % støttet programmet i 1963, mens 58 % støttet programmet i 1965.

 

Sovjetunionen viste større usikkerhet rundt besøk til månen. Nikita Khrusjtsjov ville ikke bli slått av en fremmed makt, men heller ikke legge ut for den store utgiftsposten et slikt prosjekt var. I oktober 1963 sa Khrusjtsjov at Sovjetunionen hadde ingen nåværende planer om å sende kosmonauter til månen, men han presiserte samtidig at Sovjetunionen ikke hadde gitt opp romkappløpet.^{[trenger referanse]} Det gikk ett år før de gjorde forsøk på en månelanding.

 

Kennedy foreslo samarbeidsprosjekter i romforskningen for å få bedre værsatellitter og en felles månelanding. Khrusjtsjov anså dette som et forsøk på å stjele sovjetisk teknologi, og avslo forslaget. Det sovjetiske romfartsbyråets sjefdesigner, Sergej Koroljov, startet oppgraderingen av Sojuz og N-1-raketten til bruk i en månelanding. Khrusjtsjov ga Koroljov ordre om at en gruppe skulle tilpasse den eksisterende Vostok-teknologien til en månelanding, mens en annen gruppe startet på en helt ny rakett og fartøy. Proton-raketten og Zond ble bygget for en bemannet tur i 1966. I 1964 ga det nye politiske lederskapet i Sovjet, med Leonid Bresjnev som generalsekretær, grønt lys til å sette i gang en prosess som skulle ende i månelanding. Koroljovs død og flere mislykkede oppskytninger med N-1-raketten i 1969 gjorde at programmet, som skulle få Aleksej Leonov først til månens overflate, ble utsatt og senere kansellert.

Selv om ubemannede romsonder hadde nådd månen før amerikanerne, ble Neil Armstrong det første mennesket som satte sin fot på månen. Dette skjedde den 21. juli 1969, etter å ha landet dagen før. Som kommandør for Apollo 11-oppdraget ble han assistert av piloten av kommandomodulen, Michael Collins, og piloten i månemodulen Eagle, Buzz Aldrin.

Skrittene ble sett på av 500 millioner mennesker verden rundt. Kommentatorene regnet dette som en av de største hendelsene i det 20. århundre. Ordene Armstrong sa da han gikk på månen for første gang er like kjent:

 That's one small step for [a] man, one giant leap for mankind 

Neil Armstrong

 Et lite skritt for (et) menneske, et stort sprang for menneskeheten 

Neil Armstrong

En forskjell i forhold til tidligere internasjonale «konkurranser», er at romkappløpet ikke har blitt påvirket av ønsket om territorial ekspansjon. Etter landingen sa USA fra seg retten til å eie noen del av månen.

Noen konspirasjonsteorier sier at månelandingen aldri fant sted. Konspirasjonsteoriens utbredelse har til dels med at det ikke har blitt gjort noen senere ekspedisjoner til månen etter Apollo-programmet.

 

Sovjetunionen var de første som sendte romsonder til andre planeter, de sendte romsonder til både Mars og Venus i 1960. Mariner 2 fløy forbi i 1962 og sendte rapporter om overraskende høy temperatur og lufttetthet på Venus. Sovjetunionens Venera 7 ble det første fartøyet til å lande på Venus i 1971. Venera 9 ble den første til å sende bilder fra planetens overflate i 1975. Dette var bare to av flere romsonder av Venera-typen som Sovjetunionen sendte.

Mariner 10, som fløy forbi Venus på vei til Merkur i 1974, er så langt den eneste sonden som har flydd forbi Merkur. Mariner 4, som ble skutt opp i 1965, fløy forbi Mars og tok en rekke uventede bilder av planeten. Det første fartøyet til å lande på planeten ble Mars 3, som ble skutt opp av Sovjet, men den klarte ikke å sende bildene den tok tilbake til jorden. Derfor kom det ikke noen bilder fra Mars overflate før det amerikanske Viking-programmet i 1976.

Senere har Pioneer 10 flydd forbi Jupiter i 1979. Pioneer 11 fløy forbi Saturn i 1979, mens Voyager 2, som ble skutt opp i 1977, ble første romsonde til å fly rundt Uranus og Neptun.

Det første møtet i rommet skjedde 15. desember 1965, da Gemini 6A og Gemini 7 møttes i rommet. De var 30 cm fra hverandre på det nærmeste. Gemini 8 gjennomførte den første vellykkede sammenkoblingen med Agenas i rommet 16. mars 1966.

Den første automatiske sammenkoblingen skjedde 30. oktober 1967 mellom sovjetiske Cosmos-186 og Cosmos-188.

Den første oppskytningen fra sjøen skjedde 16. mars 1967 med amerikanske Scout B. Den første romstasjonen, Saljut 1, kom i drift 7. juni 1971.

Det pågikk i det skjulte, men begge nasjonene utviklet teknologi som kunne brukes militært i rommet. Allerede før Sputnik hadde vært i rommet, hadde de startet å utvikle rekognoseringssatellitter. Det sovjetiske Zenitfartøyet, som senere også ble benyttet i Vostok-programmet, startet som en spionsatellitt sammen med sitt amerikanske motstykke, Discoverer. Discoverer XIII sine bilder kom ned til jorden én dag før Sovjetunionen fikk sine bilder i august 1960.

Begge landene hadde større militære romprogrammer. USA fikk stort sett bare bygget modeller før programmene ble kansellert. Sovjetunionen fikk ofte sine prosjekter bygd ferdig før de ble skrinlagt.

 

Sputnik var den udiskutable starten på romkappløpet, men det er litt mer strid om når det egentlig sluttet. Størstedelen av konkurransen foregikk på 1960-tallet, som resulterte i månelandingen i 1969. Selv om det var 5 oppdrag til månen etter Apollo 11, rettet forskerne øynene sine mot andre områder. Skylab (romstasjon) skulle samle data i rommet, og romfergen skulle kunne brukes flere ganger. Amerikanerne hevdet etter å ha nådd månen at de hadde vunnet «kappløpet». De sovjetiske forskerne fortsatte sitt arbeid uten å bry seg nevneverdig om landingen.

Begge landene hadde utviklet bemannede militære romprogrammer. Amerikanske X-20 Dyna-Soar var et romfly som skulle brukes til å uskadeliggjøre fiendtlige satellitter. Manned Orbiting Laboratory skulle brukes som en bemannet rekognoseringssatellitt. Begge programmene ble kansellerte før de ble ferdigstilte. Almaz var Sovjetunionens plan for en bemannet militær romstasjon. Programmet ble senere slått sammen med Saljut-programmet.

Romkappløpet ble roligere etter månelandingen. Noen karakteriserer dette som slutten på kappløpet, men de fleste historikere anser slutten å være sammenkoplingen mellom amerikanske Apollo og sovjetiske Sojuz 19. Begge landene fortsatte forskningen i rommet etter dette, men på forskjellige områder.

Selv om landene samarbeidet på dette stadiet, var lederskapet i Sovjetunionen skeptisk til at det amerikanske luftforsvaret var innblandet i byggingen av romfergen, og som motsvar startet de Buran og Energija.

De store utgiftene og byråkratiet til å utforske verdensrommet førte til dannelsen av nasjonale romfartsbyråer. Begge landene utviklet programmer for å nå dette målet. 29. juli 1958 signerte president Dwight Eisenhower National Aeronautics and Space Act, en lov som dannet National Aeronautics and Space Administration (NASA). Da de kom i gang 1. oktober 1958, besto de av ca. 8000 ansatte i fire forskjellige laboratorier. Laboratoriene stammet fra NACA, som jobbet med forskning på fly og aerodynamikk. NACA hadde et budsjett på 5 millioner dollar, men under NASA økte budsjettet raskt til 5 milliarder dollar. Månelandingen til Apollo 11 hadde en estimert kostnad på mellom 20-25 milliarder dollar.

Mangel på pålitelig statistikk fra Sovjetunionen gjør det vanskelig å sammenlikne utgiftene Sovjetunionen og USA hadde til romprogrammene, men i 1989 gikk sjefen for det sovjetiske forsvaret ut og sa at de brukte ca. 6,9 milliarder rubler (ca. 4 milliarder amerikanske dollar) det året³. Andre sovjetiske kilder hevder at budsjettet lå på rundt dette hele perioden, lavere estimater regner med at det ble brukt rundt 1,5 mrd rubler i året på programmet. Det er stor usikkerhet rundt disse tallene, og det må også tas med i beregningen at Sovjetunionen ønsket å virke sterk og samtidig lure vestlige forskere.

Interne problemer og mangel på fast organisasjon var et problem i den russiske romforskningen (Det russiske romfartsbyrået ble først dannet på 1990-tallet). I 1964 jobbet sovjetiske forskere med 30 forskjellige modeller. I 1974 ble det sovjetiske romprogrammet omorganisert, noe som resulterte i prosjektet Energia med Buran, som skulle være et motsvar til den amerikanske romfergen.

Sovjetunionens romprogram hadde mindre penger enn NASA. Sovjetunionens ineffektivitet og mangel på penger gjorde at de mistet ledelsen de hadde i starten. Noen mener at de høye utgiftene til romkappløpet og våpenkappløpet førte til den økonomiske krisen som til slutt endte i Sovjetunionens fall.

Da Apollo forlot månen i 1971, la de igjen et minnesmerke over de som hadde omkommet fra begge land i prosessen for å nå månen. I USA var de første til å omkomme i direkte sammenheng med romfarten kommandør Virgil «Gus» Grissom, kaptein Edward White, og pilot Roger Chaffee. Disse døde i brann under bakketester på Apollo 1 27. januar 1967. Mannskapet på Sovjetunionens Sojuz 1 og Sojuz 11 døde på tilbakeferden fra rommet.

Andre astronauter døde under treningsoppdrag, fire amerikanere døde i kollisjoner med T-38 treningsfly. Sovjetiske Jurij Gagarin, den første mannen i rommet, døde under liknende omstendigheter i et MiG-15-jagerfly i 1968.

Dato	Første gang	Land	Oppdragets navn
3. oktober 1942	Første rakett til å nå rommet (over 100 km)	Tyskland	V2-raketten, militært program
juli 1946	Dyr i rommet (bananfluer)	USA-ABMA	V2-raketten
14. juni 1949	Pattedyr i rommet (rhesusape)	USA-ABMA	V2-raketten
21. august 1957	Interkontinentalt ballistisk missil (ICBM)	Sovjetunionen	R-7 Semyorka/SS-6 Sapwood
4. oktober 1957	Kunstig satellitt	Sovjetunionen	Sputnik 1
3. november 1957	Dyr i bane (hund)	Sovjetunionen	Sputnik 2
31. januar 1958	Oppdagelsen av Van Allen-beltene	USA-ABMA	Explorer I
18. desember 1958	Kommunikasjonssatellitt	USA-ABMA	Project SCORE
17. februar 1959	Værsatellitt	USA-NASA (NRL)1	Vanguard 2
7. august 1959	Bilde av jorden fra rommet	USA-NASA	Explorer 6
14. september 1959	Romsonde til månen	Sovjetunionen	Luna 2
18. august 1960	Rekognoseringssatellitt	United States Air Force	KH-1 9009
12. april 1961	Menneske i bane	Sovjetunionen	Vostok 1
18. mars 1965	Romvandring	Sovjetunionen	Voskhod 2
15. desember 1965	Møte i rommet (samme bane)2	USA-NASA	Gemini 6A/Gemini 7
1. mars 1966	Romsonde til en annen planet	Sovjetunionen	Venera 3
21. juli 1969	Menneske på månen	USA-NASA	Apollo 11
23. april 1971	Romstasjon	Sovjetunionen	Saljut 1
15. juli 1975	Første felles oppdrag	Sovjetunionen   USA-NASA	Apollo-Sojuz testprosjekt

¹ Prosjektet Vanguard ble overført fra NRL (United States Naval Research Laboratory) til NASA rett før oppskytningen.
² Sovjetunionen hadde gjort tidligere forsøk 12. august 1962, men Vostok 3 og Vostok 4 var ikke nærmere enn 5 km fra hverandre og var i forskjellige baner i forhold til hverandre. Dette ble ikke nevnt i sovjetiske medier.

Teknologien utviklet seg mye i denne perioden, og da spesielt innenfor fagområder som luftfart, elektronikk og kommunikasjon. Romprogrammenes ringvirkninger gikk langt utover raketter, og omfattet blant annet økonomi og biologi.

Amerikansk frykt for at de lå bak Sovjetunionen i kappløpet førte til en økt satsing på realfag i hele utdanningssystemet, samt endrede utdanningsmetoder.

Teknologi fra romforskningen brukes i dag i alt fra kjøkkenet til sport. Frysetørret mat og duggfrie briller er resultater av romforskning.

I dag er det over 1000 kunstige satellitter i rommet som er avhengige av det som ble lært under romkappløpet. Mye av dagens elektronikk har også fått hjelp av romkappløpet.

Sovjetunionen var suverent best på raketter ved den kalde krigens slutt. USA var på sin side best på blant annet fjernstyring og elektronikk.

Utforskingen av rommet går ikke like raskt nå som under romkappløpet, men USAs første gjenbrukbare romferge (Columbia) ble skutt opp på 20. års jubileumet for Gagarins romferd 12. april 1981. 15. november 1988 ble Sovjetunionens romferge Buran skutt opp. Senere har USA, Sovjetunionen/Russland og andre land skutt opp flere romsonder, satellitter og store romteleskoper.

 

Mulighetene for et nytt romkappløp kom på slutten av 1990-tallet, da Den europeiske romfartsorganisasjonen kom på markedet for ubemannede oppskytninger med Ariane 4. ESA har store ambisjoner, og har gjennom Aurora-programmet planer for å sende mennesker til Mars innen 2030. USA har liknende planer. USAs president George W. Bush uttalte i 2004 at landet planlegger å bygge en ny romferge (CEW) for en tur til månen og deretter til Mars. I 2005 lå ESA i samarbeid med Russland om å bygge romfergen Kliper, med en planlagt ferdigstillelse i 2011. Dette er før den amerikanske romfergen, som fortsatt er på tegnebordet.

Andre land er også interessert i romforskning. Selv om de ikke er i samme økonomiske klasse som ESA og NASA, har de kinesiske bemannede turene med Shenzhou 5 og Shenzhou 6 samt planene om en romstasjon, vist at andre land også har ambisjoner i rommet.

En ganske annen type romkappløp er den mellom kommersielle romfirmaer som jobber med romturisme. Den første betalende «turisten» til rommet ble Dennis Tito, som besøkte Den internasjonale romstasjonen ombord den russiske Sojuz TM-32. Ansari X Prize var en pris som skulle motivere kommersielle usubsidiserte selskaper og organisasjoner til å bygge en gjenbrukbar romferge. I 2004 lanserte investoren og eventyreren Richard Branson Virgin Galactic. Dette selskapet vil bruke teknologi fra vinneren av Ansari X Prize, SpaceShipOne, og vil etter planen starte kommersiell drift i 2008.

• Romfart
• Apollo-programmet
• NASA
• Den europeiske romfartsorganisasjonen
• Den internasjonale romstasjonen

1 Brev fra Johnson til Kennedy 28. april 1961

2 Fra et opptak den 21. november 1962, fra John Fitzgerald Kennedy Library

3 James Oberg i Final Frontier, trykket på nytt i The New Book of Popular Science Annual, 1992

• An Unfinished Life: John F. Kennedy, 1917-1963, Robert Dallek (2003). ISBN 0-316-17238-3
• Arrows to the Moon: Avro's Engineers and the Space Race, Chris Gainor (2001). ISBN 1-896522-83-1
• Fallen Astronauts: Heroes Who Died Reaching for the Moon, Colin Burgess, Kate Doolan, Bert Vis (2003). ISBN 0-8032-6212-4
• Light This Candle: The Life & Times of Alan Shepard--America's First Spaceman, Neal Thompson (2004). ISBN 0-609-61001-5
• The New Columbia Encyclopedia, Col. Univ. Press (1975).
• The Right Stuff, Tom Wolfe (pocketutg. 2001). ISBN 0-553-38135-0 ISBN 0-613-91667-0
• Russia in Space: The Failed Frontier?, Brian Harvey (2001). ISBN 1-85233-203-4
• The Soviet Space Race With Apollo, Asif A. Siddiqi (2003). ISBN 0-8130-2628-8
• Soyuz: A Universal Spacecraft, Rex Hall, David J. Shayler (2003). ISBN 1-85233-657-9
• Space for Women: A History of Women With the Right Stuff, Pamela Freni (2002). ISBN 1-931643-12-1
• Space Exploration, Carole Scott, Eyewitness Books (1997)
• Sputnik and the Soviet Space Challenge, Asif A. Siddiqi (2003). ISBN 0-8130-2627-X
• Stages to Saturn: A Technological History of the Apollo/Saturn Launch Vehicles, Roger E. Bilstein (2003). ISBN 0-8130-2691-1
• Yeager: An Autobiography, Chuck Yeager (1986). ISBN 0-553-25674-2

• Norsk Astronautisk Forenings hjemmesider med mye informasjon på norsk
• CORE/NSF – sammendrag av boken Arrows to the Moon
• Romutstilling på Smithsonian National Air and Space Museum Arkivert 1. januar 2006 hos Wayback Machine.
• TheSpaceRace.com – romprogrammene Mercury, Gemini og Apollo
• Tidslinje for kappløpet til månen (1960–1969) Arkivert 19. november 2005 hos Wayback Machine.
• Artikkel om kommunikasjonssatellitter fra NASAs nettsider Arkivert 12. mai 2015 hos Wayback Machine.
• Hvorfor tapte Sovjetunionen kappløpet til månen? Pravda Online, 2002-12-03
• Månekappløpet, fra russianspaceweb.com
• Internasjonalt prosjekt om den kalde krigen – en analyse av romkappløpet
• Opptaket den 21. november 1962 fra John F. Kennedy Library, hos Miller Center of Public Affairs^{[død lenke]}