Progressiv rock

Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet.

Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen i midten av 1960-årene som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til sine musikere.

Progressiv rock var svært populært i 1970-årene, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen.^[2] Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller til å direkte overse sjangeren.^[3] Etter slutten av 1970-årene fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-årene, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.

 

 

Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig i 1960-årene i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rockesammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, «progressiv rock».

Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woody Guthrie i 1930-årene starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap. Folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock. I USA hadde den tidlige progressive rocken ofte sterke politiske budskap, noe som også for øvrig var tilfelle i Sverige.^[4]

Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-årene, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Hippie miljøet i USA med band som Jefferson Airplane og Grateful Dead påvirket også tidlig prog rock. I Storbritannia var det band som Incredible String Band og Lindisfarne som i tillegg til det psykedeliske var sterkt inspirert av folkrock. Her var det også i slutten av 1960-årene en rekke band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner, de ble kalt Canterburymiljøet. Canterbury-sounden blir i nyere tid forenklet beskrevet som en mellomting mellom prog rock og jazz-rock. Alle disse sprikende musikksjangere med røtter i rock, psykedelisk rock, jazz-rock og folkrock dannet til slutt det som ble progressiv rock. Senere kom også avant-garde rock med Rock in opposition, symfonisk rock og synthesizere drevet musikk (elektronisk musikk), som Tangerin Dream, også med i den progressive rocken. Derfor er progressiv rock vanskelig å definere som en musikalsk bås, men den er mer som en sammensmelting av forskjellige stiler og ideer.^[5]

King Crimsons låtskriver og gitarist Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles sin Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967) og deres systematiske, radikale tilnærming til å forbedre rock, heller enn fra den mer utflytende hippiefilosofien som var forbundet med psykedelisk musikk. Også trommeslageren Bill Bruford, en veteran fra flere progressive rockeband, har uttalt at uten Beatles, eller noen andre som hadde gjort det Beatles gjorde, er det rimelig å anta at det ikke ville vært noen progressiv rock. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band var igjen inspirert av The Beach Boys sitt album Pet Sounds (1966) og Frank Zappas Freak Out! (1966).^[6][7]

 

 

Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur med bevisst bruk av uvanlige takter, moduleringer, rekapitulering, temposkifter og taktskifter. Man kunne gjerne bruke klassiske former og noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass, da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt tre til fire minutter. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet A Saucerful of Secrets hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også på albumet In the Court of the Crimson King er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.

Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vakte oppsikt da det spilte inn sitt andre album, Time and a Word i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.^{[trenger referanse]}

Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten mye fylde og vibrato. Dette gjelder spesielt balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.

Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.

Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over ti minutter, med mange og svært varierende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter, som for eksempel fløyte, Hammondorgel, Mellotron, Fender Rhodes, Chamberlin og diverse strengeinstrumenter som mandolin, sitar og steelgitar.^[8]

Progrockens storhetstid var begynnelsen og midten av 1970-årene. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia.

England regnes normalt som progrockens kjerneområde, og King Crimsons album In the Court of the Crimson King fra 1969 regnes ofte som det første rene progrock-albumet.^[9][10] Men allerede i 1967 kom Moody Blues med sitt album Days of Future Passed hvor de blandet symfoniorkester og rock-elementer, albumet var en sped begynnelse for prog/symfonisk rock.^[11] Samme år ga Procol Harum ut sitt første album som hadde forløpere til deres pompøse verk og de benyttet piano som et viktig instrument, noe som heller ikke var vanlig i rock.^[12] Jethro Tull ga ut sitt første album hvor Ian Andersons tverrfløyte var et viktig instrument året etter og i 1969 kom Yes med strykeorkester på sitt første album, senere var det keyboard baserte album og Jon Anderson sin særpregede vokal som kjennetegnet gruppen.^[13][14] Også Pink Floyd var med fra starten av progrocken, deres to første album, med Syd Barrett som frontfigur, fra 1967 og 1968, The Piper at the Gates of Dawn og A Saucerful of Secrets er eksperimentelle og typisk tidlig prog. I Øst-Europa var det også en gryende interesse for prog, som Ungarske Omega. Også uten Barrett kom det klassiske album fra Pink Floyd som i 1970 Atom Heart Mother og i 1971 Meddle, begge med spor som gikk over en hel albumside.^[15] Van der Graaf Generator ga også ut klassiske album i 1970 – 71, The Least We Can Do Is Wave To Each Other og Pawn Hearts.^[16][17][18]

Jethro Tulls kom med nytt album i 1970 og i 1971 kom Aqualung, Thick as a Brick i 1972 og i A Passion Play  i 1973. King Crimsons ga ut to album i 1970, et i 1971 og Larks' Tongues in Aspic i 1973. 1973 var et bra år for progrocken i England, Yes hadde gitt ut sitt kjente album Close to the Edge året før og fulgte nå opp med dobbeltalbumet Tales from Topographic Oceans, med Rick Wakeman sitt briljerende keybordspill. Camels første album ble også utgitt, og Mike Oldfields første album, Tubular Bells, som låt annerledes enn noen hadde hørt før.^[19] Og 1973 var året Pink Floyd ga ut The Dark Side of the Moon.

1974 og 75 hadde også mange britiske høydepunkt. Camel utga albumene Mirage og The Snow Goose som var symfonisk progrock.^[20][21] King Chrimson ga ut Starless and Bible Black og Red med mer jassinspirert, harder prog med lange oppbyggende spor. Oldfield fulgte opp suksessen fra Tubular Bells med albumene Hergest Ridge og Ommadawn. Fra Jetro Tull kom albumene War Child og Minstrel in the Gallery, fra Yes kom albumet Relayer hvor keybordist Patrick Moraz hadde erstattet Wakeman og stilen hans var mer jazzpåvirket. Wish You Were Here albumet til Pink Floyd ble også utgitt i 1975.^[22][23]

 

Også utenfor England var progressiv rock populært og mange band ga ut musikk i denne stilen. I USA blei flere og flere band etablert, og Kansas som hadde eksistert siden 1971, ble et av sjangerens mest populære band der med albumene Song for America, Masque og Leftoverture fra 1974, 75 og 76.^[24] I Canada var Harmonium populære og bandet Rush ga ut tre album.^[25][26]

Også i Asia var det noen progrock artister, i Japan var Stomu Yamash'ta en representant for for sjangeren, han ga ut fire album i 1971, blant disse Red Buddha.^[27] Progrock forble imidlertid først og fremst et europeisk fenomen, ofte med nasjonale særtrekk

I Tyskland oppsto det som britisk musikkpresse kalte krautrock, kalt for kosmisk musikk i Tyskland, med band som Tangerine Dream, Can, Faust og Kraftwerk.^[28] Musikken var mer elektronisk enn bandene i Storbritannia og Amerika, men påvirkninger kan man finne i enkelte melodier hos band som Pink Floyd, Yes, Oldfield og Saga. I 1974 og 1975 kom Tangering Dream sitt femte og sjette album Phaedra og Rubycon, musikken deres er avantgarde, instrumental elektronisk prog.^[29] Kraftwerk spilte også instrumental elektronisk prog, men ikke så flytende og med mer trommer og perkusjon, de ga ut albumet Autobahn i 1974.^[30]

I Nederland dukket band som Focus og Earth and fire opp. Focus hadde fløytist og organist Thijs van Leer som satte sitt preg på musikken, albumet Focus 3 og Hamburger Concerto ble utgitt i 1972 og 1974.^[31] Earth and fire ga ut albumet Atlantis i 1973.^[32]

I Frankrike ga bandet Magma ut fem album i perioden 1970 – 74, musikken deres er sterkt påvirket av jazz, og i Italia var Maxophone fra Milano populære. I Hellas bidro Vangelis og Aphrodite's Child til å utvikle en mer avslappet variant av progrocken.^[33][34][35]

I Sverige ga Fläsket brinner, Samla Mammas Manna, Bo Hansson og Älgarnas Trädgård ut album. I Sverige var politiske tekster, oftest fra venstresiden i politikken, mye brukt i Progg-bevegelsen.^[36]

I Norge var også progrocken populær og det var flere dyktige band som, Aunt Mary, Junipher Greene, Popol Ace, Ruphus og Prudence. Se også avsnitt: Progressiv rock i Norge

 

Mot slutten av 1970-årene kom discoen for fullt og en ny arbeiderklasse motkultur punkrocken kom på banen i England. Dette påvirket all musikk, men fremfor alt progrocken. Den progressive rocken ble angrepet og spottet av punkrockerne.^[37]

Ifølge punkerne var Emerson, Lake og Palmer, Pink Floyd og Yes eksempler på selvopptatte hippier som med sine tekster prøvde å unnslippe virkeligheten.^[38]

Progressiv rock nådd Amerika for fullt, hvor deler av den tyngre og hardere progrocken vokste til en egen sjanger, arenarock. Styx, Boston, Rush og Kansas var med på å starte denne sjangeren som også påvirket andre progrock band. Dette kan høres på Gentle Giants albumet The Missing Piece og Pink Floyds album Animals, som begge kom ut i 1977, samt Yes albumet Drama fra 1980 og Jethro Tull A fra 1980.^[39]

I tillegg vokste også andre undersjangere som fusion, symfoniske rock, kunstrockens og også elektronika videre.

Innen progrockens forløper til elektronika var det også i tillegg til Tyske Tangerine Dream, med Stratosfear i 1976 og Force Majeure i 1979, og Kraftwerk, med Radio-Aktivität i 1975 og Trans Europa Express i 1977, også greske Vangelis med Spiral fra 1977. Men innen sjangeren vokste det også frem nye artister, som for eksempel Jean-Michel Jarre som ga ut Oxygène i 1976.^[40]

Innen progressiv-/symfoniske rock ga The Alan Parsons Project ut albumet Tales of Mystery and Imagination i 1976. The Moody Blues ga ut et langt mindre progressivt album enn tidligere album i 1978, Octave, det var mer glatt pop og rock. Pink Floyd ga også ut et av sine beste album i 1977, Animals, som er et konseptalbumet. Supertramp ga ut sitt sjette album Breakfast in America i 1979, dette var også meget pop lignende. Saga startet sin karriere i 1977 og Marillion i 1979, disse to bandene var de eneste av de bandene som ble startet i denne perioden som fikk noe fotfeste.^{[41][42][43][44][45]}

Supergruppen U.K. ble dannet i 1977 med Eddie Jobson, John Wetton, Allan Holdsworth, Terry Bozzio og Bill Bruford, men den hadde et kort liv å ble oppløst i 1980.^[46]

Genesis klarte å holde på sin popularitet, men gikk bort fra progrock sjangeren og havnet i pop og rock sjangerne.

Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyds konseptalbum The Wall fra 1979.

I en periode der interessen for ideene bak prog dabbet av i Vesten, og delvis gikk under jorden under banneret Rock In Opposition, var progressiv rock på frammarsj i Øst-Europa. Det østtyske bandet City hadde en stor hit både i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland med den 17 minutter lange låten «Am Fenster» i 1978; i Jugoslavia dukket bandet Igra Staklenih Perli opp med en psykedelia-kraut-plate i 1979. Også i Sør-Amerika var dette og begynnelsen av 1980-årene en kreativ periode for progrock, der band som argentinske Bubu, brasilianske Bacamarte og chilenske Los Jaivas komponerte musikk som også i dag er vel ansett.^[47]

 

En annen bølge av progressive band kom i begynnelsen av 1980-årene. Disse nye progrock bandene var stort sett keyboardbaserte bandene som spilte utvidede komposisjoner med komplekse musikalske og lyriske strukturer.

Eksempler på band innen denne kategorien er Marillion, Saga, Mach One, Twelfth Night, IQ, Pendragon, Porcupine Tree og Pallas, hvor de fire sistnevnte også kan høre hjemme i den progressive underkategorien Progressive metal.^[48][49][50]

Bandene var oftest påvirket av progressive rockeband fra 1970-årene som Yes, Pink Floyd, Camel og ikke minst Genesis i perioden med Peter Gabriel. Men de var også påvirket av elementer fra New Wave og annen rockemusikk.^[51][52]

I 1981 oppsto supergruppa Asia, som bestod av Steve Howe (Yes), Carl Palmer (ELP), John Wetton (King Crimson) og Geoff Downes (Buggles/Yes), men de overrasket publikum med et mer pop-inspirert debutalbum.

I Sverige startet bandet Pain of Salvation opp i 1984 (frem til 1991 under navnet Reality), første album, Entropia, kom først i 1997 og senere har det kommet 9 til, det siste Panther i 2020.

Noen av de gamle progrock bandene fra 1970-årene hang fremdeles med, Rush ga ut albumet Moving Pictures i 1981, Peter Gabriel ga ut to album, kjent som Security og Melt, Yes ga ut 90125, Jethro Tull kom med Crest of a Knave, Mike Oldfield med QE2, Pink Floyd ga også ut album som A Momentary Lapse of Reason i 1987. Felles for disse albumene er at de er langt mindre progressive og mer pop/rock enn tidligere album. King Crimson startet også opp igjen med andre musikere (kun Robert Fripp og Bill Bruford fra tidligere), og også de hadde lagt om stilen til en mer techno-rytmisk stil som gikk litt mot New Wave stilen.^[53]

 

På begynnelsen av 1990-årene, samtidig som Skandinavia markerte seg med black metal, dukket en rekke skandinaviske band opp med ideer som kan klassifiseres som prog. Fra Sverige kom Änglagård (1991), Anekdoten (1991), The Flower Kings (1994) og ikke minst Opeth i 1990. Opeth startet mer som et black metal band men spiller nå mer innen sjangrene progressiv metal eller progressiv rock. De har gitt ut tretten album, det første Orchid i 1995. Vider kom Opeth med nye album 1996, 1998, 1999 før albumet Blackwater Park i 2001 og ennå 4 album før Watershed i 2008, det hittil siste i 2019 In Cauda Venenum.

Også i Norge dukket det opp band som White Willow (1993), Tusmørke (1997), Wobbler (1999) og i samme slengen kan vi også nevne Motorpsycho selv om de hadde oppstart allerede i 1989.

Også progressiv metal band med tydelige røtter i prog, som Liquid Tension Experiment, ble populære på 1990-tallet.

Bruken av begrepet "progressiv" for å beskrive grupper som følger i sporene etter band fra ti til tjue år tilbake var på den tiden noe kontroversielt siden det har blitt sett på som en motsetning, progressiv musikk skulle jo være eksperimentell og nyskapende.^[2]

For de nye bandene på den tiden var ikke mulighetene begrenset til hva man kunne skape med en Mellotron eller Minimoog. De hadde datamaskinbaserte innspillingsstudioer som ga dem flere muligheter og reduserte albumproduksjonskostnadene. De har også Internett som gjør det lettere å nå ut til et bredt publikum. Det er også kommet ut prog-tidsskrift og platebutikker som spesialiserer seg på prog.

Samtidig forsvant mer og mer de akustiske instrumentene, som tverrfløyte, og dermed også forbindelsen som progressiv musikk hadde hatt til folk-musikk. De grandiose sceneframføringer med kostymer, som blant annet Genesis var kjent for, forsvant også, men disse dukker opp igjen i sjangerne heavy metal, black metal og prog metal.^[2][54]

Også på gitarfronten ble det forandringer i lydbilde når enkelte band ble sterkt påvirket av shred-musikken.^[2] Noen av bandene fra den tiden, som svenske Flower Kings (1994), amerikanske Spock's Beard (1992) og Glass Hammer (1992), spilte en symfonisk prog i stil fra 1970-årene, men med et oppdatert lydbilde. Britiske Muse som ble dannet i 1994 har et stort spekter av musikkstiler som i tillegg til progressiv rock er symfonisk rock, alternativ rock, electronica, heavy metal og klassisk musikk. Andre band som er verdt å nevne fra denne tiden er britiske Arena (1995) og det mer progressive metalbandet Agora (1995) fra Mexico.^[55]

I Storbritannia dukket det også opp nye prog rock band som Big Big Train, Anathema og The Pineapple Thief, i USA Tool og i Nederland Ayreon for å nevne noen.

Bruken av begrepet "progressiv" brukes fremdeles for å beskrive grupper som følger i stilen til prog-band fra tjue til femti år siden, men det er noe kontroversielt, siden det har blitt sett på som en motsetning til eksperimenterings og nyskapende når det er samme stil som for femti år siden. Betegnelsen new prog blir derfor brukt av noen på bandene i 2000-årene som har fortsatt innen sjangeren. Disse nye bandene blir delvis hjulpet av tilgjengeligheten til datamaskiner med programvare og enkle innspillingsstudioer. Dette gjør album-produksjons rimeligere enn i gamle dager med leie av store dyre studioer, med få kanaler, mange opptak, innleide strykere eller orkester og ikke minst de kostbare og forseggjorte album-omslagene som man brukte innen sjangeren på den tiden.

Ifølge Evan Serpick, jornalist i Entertainment Weekly's : "Sammen med den nylige suksesshistorier System of a Down og nye band som The Dillinger Escape Plan, Lightning Bolt, Coheed and Cambria, og The Mars Volta skaper utrolig kompleks og oppfinnsom musikk som høres ut som en tyngre, mer aggressiv versjon av 1970-årenes storheter som Led Zeppelin og King Crimson".^[56]

I 2000 ble supergruppen Transatlantic dannet med medlemmer fra Dream Theater, Spock's Beard, Marillion og The Flower Kings. Samme år ble amerikanske Between the Buried and Me dannet, i 2001 ble polske Riverside dannet, det er et progressiv rock band fra Warszawa, og i 2002 ble amerikanske OSI (Office of Strategic Influence), som spiller progressiv rock og metal. The Jelly Jam er også et amerikanskband fra 2002, og også Neal Morse Band og The Dear Hunter kom fra amerika. Flere band har blitt inspirert av de «klassiske» progrock-bandene og har gjenopptatt musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er RPWL (fra Tyskland 1997) og Transatlantic (fra USA 1999). Noen har en sterk innflytelse fra 1970-årene, men har også i senere tid utviklet sine egne lydbilder og retninger.

Rundt 2005 gjorde stilen seg bemerket på salgslistene ved blant annet album som Frances the Mute av bandet The Mars Volta fra USA, bandet ble dannet i 2001 og spiller musikk innen sjangeren progressiv rock, psykedelisk rock og punk. Samme år i Sverige og Finland ble Beardfish og Von Hertzen Brothers dannet. Sener er det fra Storbritannia kom band som Haken og Steven Wilson, fra Porcupine Tree som har gitt ut album som The Raven That Refused To Sing (2013) og Hand.Cannot.Erase (2015). En ny supergruppe ble dannet i 2011, Flying Colors.^[57]

I nyere tid er oppstått flere undersjangere som progressiv metal og progressive folk og det er flere nystartete band i disse sjangerne enn i hovedsjangeren. Album som er utgitt innen prog rock sjangeren blir enkelte ganger omtalt som andre sjangre som metal, alternativ eller kun rock. Da kan det virke som om prog rocken nesten er utdødd, mens den i virkeligheten bare befinner seg i undersjangere eller er feil kategorisert.

Flere band fra 70-årene er fremdeles aktive å holder konserter, gir ut konsertalbum og samlealbum. Noen gir også ut nye studioalbum, som for eksempel ungarske Omega som startet i 1962 og ga ut sitt siste album Testamentum i 2020. Tangerin Dream ga ut 15 nye album fra 2010 til 2022 og filmmusikk til Three O’Clock High i 2023, og Yes, Jean-Michel Jarre, King Crimson, Rush og flere andre artister gir fremdeles ut nye album.

 

Det som foregikk i utlandet dannet også grunnlaget for et aktivt musikkmiljø i Norge. Undertakers Circus ble etablert i 1967 og ga ut sitt første av to album i 1973. Saft ble etablert i 1966 og ga ut sitt første av tre album i 1971. Disse bandene, pluss noen andre, var tidlig ute og i 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene ekspanderte norsk progressiv rock betraktelig. Et av disse bandene var Aunt Mary som bestod av musiker som Bjørn Kristiansen, Jan Groth og Svein Gundersen, musikere som også etter Aunt Mary har bemerket seg i flere andre band. Aunt Mary ga blant annet ut albumene Loaded i 1972 og Janus i 1973. Junipher Greene startet mer som et bluesband men gikk over til progrock og ga ut sitt kjente dobbeltalbum Friendship i 1971 og fulgte opp med albumet Communication i 1974. Også Popol Vuh (Popol Ace) hadde musiker som har markert seg kraftig i ettertid. Pete Knutsen, Arne Schulze, Terje Methi, Thor Andreassen og Jahn Teigen er alle kjente navn. De ga ut flere album som Popol Vuh med spor som "All We Have Is the Past", i 1972, Quiché Maya med hiten "Queen Of All Queens", i 1973, og Stolen from Time med spor som "Soft Shoe Dancer", i 1975. Også Ruphus var et meget kjent prog/jazzrock band, det var kanskje ennå mer populære i utlandet enn i Norge. Bande hadde mange utskiftinger av mer og mindre kjent musikere, blant de kjente finner vi Haakon Graf og Gudny Aspaas. Blant albumene de ga ut var New Born Day i 1974, Ranshart i 1974 og Let Your Light Shine i 1976.^[58] Lucifer Was startet i 1970 og spilte konserter frem til 1974, de spille ikke inn noe album. Men de kom sammen igjen i 1995 og fra 1997 frem til 2017 har de gitt åtte album. Kerrs Pink ble startet i 1972 og ga ut sitt første album i 1980 og sitt syvende i 2021, så det er et av de eldste progrock bandene i Norge.

Et kjennetegn ved progrock i andre europeiske land var at musikken antok nasjonale særtrekk, gjerne med sang på eget språk.^{[trenger referanse]} Mens de ovennevnte bandene ikke skilte seg nevneverdig fra anglosaksiske band, dukket det i grenselandet mot folkrock opp band som Folque og Kong Lavring.

Prudence er et annet norsk band som hadde sanger med sterk progressiv påvirkning, selv om det også hadde sanger mer påvirket av folkrock, men de var mer rock og mindre folk enn Folque og Kong Lavring.

I 1990-årene dukket det opp flere nye norske progrock band, et av dem var White Willow, som har gitt ut syv album i tidsrommet 1995 - 2017. De spiller musikk inspirert av mange vidt forskjellige artister, men er mest kjent for sin progrock. De har spilt på de fleste større kunstrock-festivalene i USA og Europa. "Det er ikke mange norske band som beveger seg så stilsikkert i dette internasjonale landskapet. White Willow er en skjult skatt", skrev Klassekampen om bandets siste album, Future Hopes (2017). Et annet kjent band er Tusmørke som fra 1997 til 2020 har gitt ut elleve album, det mest kjente er kanskje Underjordisk Tusmørke fra 2012. Oslo-baserte Panzerpappa spiller instrumentalt progrock og har gitt ut fem album siden 1998. Det til nå siste, Pestrottedans, kom i 2016. Inspirert av 1970-årenes progrock er Wobbler, som er etablert i 1999, også et band som må nevnes. I 2005 kom albumet Hinterland, mens Afterglow ble utgitt i 2009. Det siste albumet til nå, Dwellers of the Deep, kom ut i 2020. Wobbler er et annet progressiv rock-band som ble dannet i 1999 på Hønefoss, de beveger seg i symfonisk rock landskapet.

Også på 2000-tallet ble det etablert gode norske progrock band, The Windmill, The Scheen, Magic Pie og Triosphere er eksempler på det. The Windmill startet opp i 2001, og ga i 2018 ut sitt tredje album, Tribus. Albumet vekker oppmerksomhet blant annet med en fargesterk video der assosiasjonene til Ian Anderson i klassisk positur med fløyta får en til å trekke på smilebåndet. I 2004 ble ennå et norsk band, The Scheen, som spiller metallbasert progrock dannet. De har så langt (i 2021) sluppet fire album. Magic Pie er et annet band på progrock-kartet, etablert i 2005 med base i Moss og Fredrikstad, de ga ut sin femte utgivelse i 2019, Fragments of the 5th Element.^[59] I Trondheim i 2005 ble Triosphere etablert, de spiller også en blanding/mellomting av progrock og metal. Astrosaur er et rockeband fra Oslo som spiller instrumentalt musikk som er en blanding av progressiv rock, psykedelisk rock, stoner rock, jazz, metall og post rock.

Innen folkrock grenen av progrock finner vi Gåte som ble dannet i 1999, de har fulgt opp arven etter Folque og Kong Lavring og hadde en fot innafor folke-rocken og den andre innenfor alternativ rock/progrock. Etter en pause på 12 år var de tilbake i 2017, men nå med mye mer vekt på folkemusikken. Også det Oslo baserte bandet Monograf har en klar inspirasjon fra norsk folkemusikk og folkrock, men med sin post-rock og progrock. Andre nyere norske grupper er Confirmation Bias (2016), Sonic Sight (2017), 35 Tapes (2018) og Laughing Stock (2019).

I 2014 ga Discogs ut en liste over "Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever", her var albumet Friendship av Junipher Greene på plass 71.

Folkemusikk har helt fra prog rockens start vært meget fremtredende hos enkelte band. Akustiske instrumentering var ofte i forgrunnen, vanligvis en gitar, men det kan også være en fløyte. Blant europeiske prog folk band fra 1960 og 1970-årene er Incredible String Band, Lindisfarne og Jethro Tull.

I Norge var det til å begynne med band som Prudence, Folque og Kong Lavring som var de mest kjente innen sjangeren, ingen av disse hadde utpreget politiske tekster. Interessen for prog folk har holdt seg i Norge og flere band har i sener tid beveget seg nærmere metal sjangeren. På 1990-tallet fikk vi band som Ulver, Tusmørke og Gåte som spiller en blanding av folkrock, prog rock, folk metal og alternativ rock. Senere fulgte band som Lumsk som også blander folkemusikk med prog rock og heavy prog, og Wardruna som noen plasserer innen folkrock, neofolk og ambient. Elds Mark spiller sitt en mørk og myk folk-inspirert instrumental rock godt innenfor sjangeren prog folk.

Progressiv rock og heavy metal startet begge som musikksjangere i slutten av 1960-årene. Progressiv rock fikk lite spilletid i radio og heavy metal fikk enda mindre, noe som førte til at heavy metal nesten forsvant. I 1980-årene kom heavy metal tilbake for fullt.

Begge sjangrene fikk under-sjangere og det er ofte delte meninger om hvilken sjanger et band tilhører. Mange band beveger seg mellom flere sjangere og enkelte av disse beveger seg mellom progressiv rock og heavy metal, det er blitt en egen undersjanger kalt progressiv metal.^[60]

Progressiv metal sjangeren kom for fullt med Queensrÿches sitt konseptalbum Operation: Mindcrime fra 1988, Voivod sitt album Nothingface fra 1989, som inneholdt abstrakte tekster og en King Crimson lignende følelse, og Dream Theaters Images and Words fra 1992. I tillegg har man andre pionere som Fates Warning og Crimson Glory.^[61][62][63]

Et sted midt mellom progressiv rock og progressiv metall finner man også band som Opeth (1990), Pain of Salvation (1991) og Liquid Tension Experiment (1997).

Fra tidlig i 1970-årene til midten av 1980-årene var heavy metal og hardrock i praksis synonymer, og ble benyttet for å beskrive musikken til forskjellige band som Black Sabbath, Deep Purple, Led Zeppelin, Kiss, Alice Cooper, Aerosmith, AC/DC, Judas Priest, Iron Maiden og Def Leppard.

På samme måter som progressiv rock har blitt påvirket av andre musikksjangere som rock, folkemusikk, klassisk musikk eller jazz har også andre sjangere blitt påvirket av prog rock.

Noen regner også jazz-fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. De to sjangrene prog rock og jazz-fusion har betydelig overlapp, jazz-fusion utviklet seg på slutten av 1960-tallet da musikere kombinerte jazzharmoni og improvisasjon med prog, funk og R&B. De tidlige artistene under sjangeren som Miles Davis, Weather Report, The Mahavishnu Orchestra, Soft Machine og Colosseum hadde tydelige trekk fra prog. Men også prog band som for eksempel Gentel Giant, Caravan, The Mars Volta, The Nice, Yes og King Crimson hadde inspirasjon fra jazz-fusion eller jazz. Skillet mellom jazz-fusion og prog er flytende og om et band hører hjemme i den ene eller andre sjangeren er det ofte uenighet om. Ofte blir de omtalt i begge sjangere. På lister som tidsskrift gir ut over progressiv rock band, eller album, finner man ofte også band som helt klart hører hjemme i jazz- fusion sjangeren.

Flere av bandene som blir regnet som både prog og fusion blir også omtalt som Canterbury-sound. Canterbury-miljøet er hovedsakelig definert av en rekke musikere og band med sammenflettede medlemmer. Musikken har noen fellestrekk som innslag av psykedelia, ganske grove tekster og bruk av improvisasjon hentet fra jazz. Soft Machine, Caravan, Hatfield and the North og National Health er noen av bandene.

Også innen soulen fikk progressive ideer fotfeste, blant artistene var Sly Stone, Stevie Wonder, Marvin Gaye, Curtis Mayfield og George Clinton. I “American Progressives of the 1970s: A Colloquy” har Jay Keister skrevet et avsnitt “Black Prog: Soul, Funk, Intellect and the Progressive Side of Black Music of the 1970s” skrives det at svarte musikere ofte ikke ønsket at musikken deres omtaltes som progressive soul fordi de oppfattet prog som kald og stiv musikk.^[64][65]

Punk og progressiv rock var ikke nødvendigvis så store motsetning som man ofte tror. Begge sjangrene avviser kommersialisering, og også punkband så et behov for musikalsk utvikling. Peter Hammill sitt album Nadir's Big Chance (1975) og Nomeansnos sitt album Mama (1982) er to eksempler på dette.

For klassisk musikk er det nok flere innen prog som er blitt påvirket av klassisk musikk enn omvendt. Men det er en del klassiske komponister som har opplyst at de er inspirert av progressiv musikk som for eksempel Steve Reich, Hans Werner Henze og Takashi Yoshimatsu. Noen progressive artister har også komponert klassisk musikk. Et eksempel er Mike Oldfield som i 2008 ga ut det klassiske albumet Music of the Spheres som toppet UK Classical-listen, ble nominert til en Brit Award i kategorien klassisk musikk, til NS&I beste album og fikk gode kritikker.^[66]

Hvilke som er det beste progressive rockealbumet gjennom tidene er det selvfølgelig mange meninger om. Men det er også mange meninger om hvilke artister som kan regnes å tilhøre musikksjangeren, både musiker, musikkjournalister og progrock tilhengere har mange forskjellige oppfatninger om det.

For å gi et inntrykk av hvilke artister musikkjournalistene mener skal være med og hvor forskjellige oppfatninger de har er det her en tabell med de 15 øverste plassene på tre forskjellige tilfeldig utvalgte lister:

På listene finner vi artister som også kan høre inn under musikksjangeren som fusion, jazz, rock og R&B.

På plassene fra 16 til 25 på disse tre listene finner man også navn som Camel, Peter Gabriel, Tangerine Dream, Mike Oldfield, Strawbs, U.K., The Moody Blues, Steve Hackett, Premiata Forneria Marconi (PFM), Catapilla, The Mars Volta, Argent, Frank Zappa og også navn som mange vil mene høre til i kategorien fusion, som Miles Davis, Nucleus og Magma.^{[67][68][69][70]}

• Symfonisk rock
• Progressiv metall
• Rock
• Folkrock
• Elektronisk musikk
• Krautrock
• Progressiv house

• Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before: Progressive Rock Since the 1960s, New York: The Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2332-0
• Holm-Hudson, Kevin, red. (2013): Progressive Rock Reconsidered. Routledge. ISBN 978-1-135-71022-4.
• Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, Burlington, Ontario: Collector's Guide Publishing, Inc.
• Martin, Bill (1998): Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, Chicago: Open Court, ISBN 0-8126-9368-X
• Martin, Bill (2002): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, Chicago: Open Court

• Blackmoon Magazine, norsk magasin for progressiv rock.
• Tarkus, norsk nettside for progressiv rock.
• Progarchives, verdens største nettportal dedikert progressiv rock.
• Norsk progrock diskografi, opslagsverk over norsk progressive musikk