Pithos

Pithos (gresk: πίθος flertall pithoi) er det greske navnet^[1][2] et stort lagringskar i keramikk. Ordet ble opprinnelig brukt kun om greske kar, men har etter hvert blitt tatt i bruk om lignende kar fra andre kulturer og sivilisasjoner som grenset mot Middelhavet i neolittisk tid, bronsealderen, og den påfølgende jernalderen. De er ofte enkelt dekorert, gjerne med mønstre i relieff. Pithoi ble benyttet for masselagring, hovedsakelig for flytende innhold (drikkevann, vin eller olje) og korn; de var sammenlignbar med senere tider tønner. Andre kulturer har benyttet andre navn, eksempelvis het de harsi- på hettittisk.^[3]

Kasserte pithoi har funnet annen bruk. Som keramiske badekar i en del tidsepoker, var størrelsen på en pithos akkurat stor nok til å gravlegge en avdød i den. I midtre helladisk tid (eller mykenske tidsalder) ble de benyttet i en del graver i Mykene og på Kreta. I den forhistoriske iberske kulturen på Den iberiske halvøy ved bronsealderstedet El Argar ble pithoi også benyttet som likkister i dens B-fase (1500-1300 f.Kr.). I krig kunne pithoi fylt med brennbar olivenolje bli benyttet som et forsvars- eller angrepsmiddel ved en borg eller festningspalass. Man kunne bare velte overende en pithos fylt med olje og sette fyr på den med en fakkel for å skape en betydelig brann. De fleste palasser i den egeiske bronsealderen har spor av brann.

Den ytre formen og materialene benyttet var omtrentlig den samme: en keramisk krukke omtrent like høy som en voksen mann eller enda høyere, en sokkel for å stå på bakken, sidene når rette eller svakt kurvet, en stor åpning med lepper, forseglet ved skipsforsendelser. Krukker av denne størrelsen kunne ikke bli håndtert av enkeltpersoner, særlig ikke når den var full. Tallrike håndtak ble benyttet for å løfte en krukke med en kran.

Pithoi ble framstilt og eksportert eller importert over hele Middelhavet. De ble benyttet i størst grad i bronsealderens palassøkonomi for lagring eller frakt av vin, olivenolje eller ulike former for landbruksprodukter til fordeling blant befolkningen av palassadministrasjonen. De ble kjent for den moderne offentlighet som pithoi da vestlige arkeologer benyttet seg av begrepet for å bety store krukker avdekket ved utgravninger av de minoiske palassene på Kreta og de mykenske på det greske fastlandet.

Betegnelsen har nå gått inn i språket som et generelt ord for lagringskrukke fra en hvilken som helst oldtidskultur.^[4] Med den generelle bruken har det kommet et problem med skille mindre pithoi fra andre former for keramikkrukker. Mange krukker og vaser er ikke lett å klassifisere ved form. Om de ble benyttet for transport elle lagring, blir de gjerne betegnet som pithoi, selv om de ikke har størrelsen til palasspithoi, og selv når formen like gjerne kan passe for andre typer. Å forsone før-antikke krukketyper med antikke typer har således lenge være et problem for arkeologien.