Parlamentarisme

I Norge ble parlamentarismen gradvis innført av Venstre fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932^[klargjør]. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over statsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I 1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endre Grunnloven, slik at statsrådene fikk adgang til parlamentet. Kongen, Oscar II, nektet å sanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i 1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet Venstre) vant i Stortingsvalget i 1882, stilte de regjeringen til riksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.^[1]

Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen. Frede Castberg argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett,^[2] hvor han konkluderer:^[3] "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
2. Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. Denne siden av norsk parlamentarisme ble ikke grunnlovsfestet før 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928, Regjeringen Hundseid i 1933 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).

Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884. Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i 1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang. Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen i Rene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde Kong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra Høyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.^[4] Da regjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med riksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.^[5]

Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for statsminister Blehr og Rene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.^[6]

Byrådet eller fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.^[7]

Oslo kommune innførte parlamentarisme allerede i 1986 med et eget unntak i kommuneloven. Det ble også gjennomført forsøk, etter forsøksloven, med elementer av parlamentarisme i Hedmark fylkeskommune mellom 1988 og 1992, men uten noen mekanisme for å stille kabinettspørsmål eller mistillit.^[7]

Den nye kommuneloven av 1992 gav andre kommuner og fylkeskommuner enn Oslo mulighet til å bestemme sin egen styreform. Bergen kommune innførte parlamentarisme i 2000. Tromsø kommune innførte parlamentarisme etter valget i 2011, men gikk tilbake til formannskapsmodellen i 2016.^[8] Trondheim kommune innførte parlamentarisme sommeren 2024.^[9][10]

I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter.^[7] Viken fylkeskommune fikk en parlamentarisk styreform ved opprettelsen i 2020. Da Viken ble vedtatt delt fra 2024, vedtok fylkestinget å videreføre parlamentarismen i Akershus, mens Buskerud og Østfold gikk tilbake til formannskapsmodellen.^[11] Troms og Finnmark fylkeskommune var parlamentarisk styrt, men ved fylkesdelingen i 2024 gikk både Troms og Finnmark tilbake til formannskapsmodellen.^[12]

• Bjørn Erik Rasch (2004). Kampen om regjeringsmakten : norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 9788276748413. 

• lovdata.no Lovdatas innføringsside i rettsgrunnlaget for parlamentarismen
• Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismen

• Dokument nr. 12:1 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (Frp), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (Frp) om endringer i Grunnloven § 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
  • Saksopplysninger

• Dokument nr. 12:2 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
  • Saksopplysninger

• Dokument nr. 12:17 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Ingvild Vaggen Malvik, Siri Hall Arnøy og Øystein Djupedal (alle SV) om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
  • Saksopplysninger
• NRK Skole med klipp fra NRKs arkiver om parlamentarisme
• Reform av Grunnloven (VG, 2007)

• Hva er parlamentarisme? - artikkel fra forskning.no 30.9.02

• Parlamentarisme, artikkel hos Store norske leksikon

• Parlamentarismen i utvikling, artikkel hos Stortingets hjemmesider