Nasjonalflagg

 

Historisk sett oppsto flagg som militære faner (standart), brukt som feltskilt. Gjennom historien eksisterer det forskjellige eksempler på slike ur-flagg: de hvite tøybannerne til Zhou-dynastiets hærer på 1000-tallet f.Kr., vexillum-fanene som ble heist av hærene i Romerriket, den svarte fanen som ble båret av Muhammed som senere ble flagget til det abbasidiske kalifatet,^[3] og de forskjellige ravnebannere (norrønt hrafnsmerki «rɑvnensˌmerke») som ble hevet av ulike vikinghøvdinger.^[4][5] Angelino Dulcert på 1300-tallet publiserte en serie omfattende Portolan-diagrammer, som berømt viste frem flaggene til flere avbildede stater i forbindelse med hans kart – skjønt disse var ikke enhetlig «nasjonale flagg» ettersom noen sannsynligvis var de personlige fanene til den respektive nasjonens herskere.^[6][7][8]

Praksisen med å flagge som indikator på opprinnelseslandet utenfor en sammenheng av krigføring ble vanlig med det maritime flagget (skipsflagg). Den nåværende utformingen av flagget til Nederland har sin opprinnelse som en variant av det oransje-hvit-blå Prinsenvlag («Prinsens flagg») på slutten av 1500-tallet, som ble brukt i den nederlandske frihetskrigen (1568–1648). Det utviklet seg tidlig på 1600-tallet som det rød-hvit-blå Statenvlag («Statens flagg»), det maritime flagget til generalstatene i Den nederlandske republikk, noe som gjør det nederlandske flagget til kanskje det eldste trefargeflagget i fortsatt bruk, selv om standardisering av de eksakte fargene er av en langt senere dato.^[9][10]

I begynnelsen av 1600-tallet fant Storbritannias flagg, uoffisielt kalt «Union Jack», sin opprinnelse da Jakob VI av Skottland arvet den engelske og irske tronen (som Jakob I). Den 12. april 1606 ble det nye flagget som representerer denne kongelige unionen mellom England og Skottland spesifisert i et kongelig dekret, ifølge hvilket Englands flagg (et rødt kors på hvit duk, kjent som Sankt Georgskors), og Skottlands flagg (et hvitt andreaskors på blå duk, kjent som Saltire eller St. Andrew's Cross), skulle bli sammenføyd og danneStorbritannias første unionsflagg,^[11] men da uten sankt Patricks røde kors, som også er et andreaskors. Det fortsatte å være i bruk til 1. januar 1801, da unionen mellom Storbritannias og Irland ble lovformelig inngått og sankt Patricks kors (et rødt diagonalt kors på hvitt) ble satt inn i flagget,^[12] noe som ga Union Jack sin nåværende utforming.

Med framveksten av nasjonalistiske følelser fra slutten av 1700-tallet begynte nasjonalflagg også å bli vist i sivile sammenhenger.^[13] Bemerkelsesverdig tidlige eksempler inkluderer det amerikanske flagget, som først ble benyttet som skipsflagg i 1777, men deretter begynte å bli vist som et generisk symbol for USA etter den amerikanske revolusjon,^[14] og den franske trikoloren, som ble et symbol for Den første franske republikk på 1790-tallet.^[15][16]

De fleste land i Europa standardiserte og kodifiserte utfromingen av sine maritime flagg som nasjonale flagg i løpet av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Spesifikasjonene til Danmarks flagg, Dannebrog,^[17] som var basert på et flagg som var i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet, ble kodifisert i 1748 som et rektangulært flagg med bestemte proporsjoner, og det ble supplert med varianten med en splitt eller et hakk i enden, som i orlogsflagget.^[18] Flagget til Sveits, som ligner på det danske ved å ha et hvitt kors på rød bunn, skiller seg likevel ut ved å være kvadratisk. Dets historie går tilbake til 1300-tallet som krigsflagg, og da Sveits' føderale grunnlov ble vedtatt i 1848, ble flagget i sin nåværende form offisielt etablert som landets nasjonalflagg.^[19]

I Europa ble den rød-hvit-blå trikolor-utformingen av flagget til kongeriket Nederlandene populært, ettersom det ble assosiert med en republikansk styreform gjennom landets lange uavhengighetskrig mot den spanske kronen. Denne assosiasjonen ble kraftig forsterket etter den franske revolusjon i 1789, da Frankrike brukte de samme fargene, men med vertikale i stedet for horisontale striper. Andre land i Europa (som Irland, Romania og Estland) og i Sør- og Mellom-Amerika valgte sine egne trikolorer for å uttrykke tilslutning til prinsippene om frihet, likhet og brorskap, Liberté, égalité, fraternité, slik de er nedfelt i det franske flagget.^[20][21]

Det osmanske flagget, den islamske halvmåne og stjerne på rød bunn (nå Tyrkias flagg) ble tatt i bruk i 1844. Andre ikke-europeiske makter fulgte trenden på slutten av 1800-tallet, Japans flagg ble introdusert i 1870. Flagget til Qing-dynastiets Kina fra 1890 og til Beiyangregjeringen fra 1912 og til Republikken Kina fra samme år er annerledes enn dagens kommunistiske flagg i Kina fra 1949. På 1800-tallet introduserte de fleste land i Sør-Amerika flagg da de ble uavhengige (Peru i 1820, Bolivia i 1851, Stor-Colombia i 1819, Brasil i 1822, etc.)

For tiden er det 193 nasjonale flagg i verden,^[22] hvorav suverene stater flagges som medlemmer av FN (som også har sitt eget flagg og emblem, men det er ikke et nasjonalflagg).^[23][24]

• Verdens flagg
• Norges flagg
• Statsflagg
• Handelsflagg
• Orlogsflagg
• Gjøs

• Barker, Brian Johnson; Carpenter, Clive (2015): The Complete Guide to Flags of the World, 3. utg., Design Originals
• Smith, Whitney (1975): Flags through the ages and across the world, McGraw-Hill Book Co, Maidenhead

(en) National flags of countries – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Flags of the World, en stor database med nasjonale og mange andre former for flagg
• The World All Countries Flags, et nettsted om nasjonale symboler