Muzaffaridene

Muzaffaridene hadde sin opprinnelse i Khorasan, men flyktet til Yazd under den mongolske invasjonen. De tjente under Il-khanene og kom til makten da Sharaf al-Din Muzaffar ble gjort til guvernør i Maibud, en landsby nær Yazd. Han ble gitt oppgaven med å knuse røverbandene som herjet landet.

Sønnen til Sharaf al-Din, Mubariz al-Din Muhammed, ble fostret opp ved hoffet til Il-khanen, men returnerte til Maibud da Il-khanen Öljeitü døde. Etter en tid beseiret han herskeren i Yazd og fikk kontroll over byen. Etter dette havnet han i konflikt med neguderiene, en mongolsk stammegruppe. Han klarte å nedkjempe dem uten store tap og endte opp med kontroll over Kirman. Etter dette fikk han mulighet til å bekjempe injuidene, som kontrollerte Shiraz og Isfahan. De ekspansjonistiske drømmene til injuid-lederen Abu Ishaq med tanke på Kirman førte ham til å gå til krig mot muzaffiridene i 1347. Han gjennomførte en mislykket beleiring av Yazd i 1350–1351. Etter dette opplevde Mubariz al-Din Muhammed motgang. Han ble beseiret på slagmarken i 1353, tvunget til å søke tilflukt i Shiraz og til slutt måtte han overgi seg. Han klarte å flykte fra Shiraz til Isfahan, men Mubaritz al-Din forfulgte ham, tok byen og henrettet Abu Ishaq. Fars og det vestlige Iran var nå under hans kontroll.

Injuidenes makt var nå brutt og muzaffiridene hadde nå makten i Iran og Shiraz ble gjort til deres hovedstad. Mubaritz al-Din invaderte Aserbajdsjan, hvor Den gylne horde hadde vansker med å holde sine nylige erobringer. Han beseiret guvernøren til Den gylne horde, Akhichuq, og okkuperte Tabriz, men innså at han ikke kunne holde denne posisjonen mot jalayridenes tropper som marsjerte fra Bagdad, og han trakk seg snart tilbake. Jalayridene beholdt derfor sin kontroll over Tabriz, til tross for forsøk av muzaffiridene på å ta den. Mubariz al-Din var kjent som en grusom hersker, og kort tid etterpå (i 1358) blindet og fengslet hans sønn Abu'l Fawaris Shah Shuja ham. Han døde i fengsel i 1363.

Sjah Shuja viste seg å være mindre tyrannisk, men han var konstant i kamper med sine brødre, noe som førte til en lang periode med ustabilitet. I 1363 marsjerte han mot sin første bror sjah Mahmud i Isfahan og freden ble brutt. Året etter invaderte sjah Mahmud, med støtte fra sin svigerfar sjeik Uvais av jalayridene, Fars og erobret Shiraz. Sjah Shuja klarte ikke å gjenerobre sin hovedstad før i 1366. Sjah Mahmud fortsatte å spille en innflytelsesrik rolle i iransk politikk, og brukte sin allianse gjennom ekteskap med å ta Tabriz fra jalayridene etter at sjeik Uvais døde i 1374. Han okkuperte byen, men oppga den etter at han ble syk. Han døde året etter, noe som gjorde at sjah Shuja kunne okkupere Isfahan.

Sjah Shuja marsjerte så mot Tabriz, men ble tvunget til å snu da interne forhold i Fars forverret seg. Hans andre brors sønn, sønn av sjah Muzaffar, sjah Yahya, gjorde opprør i Isfahan. Sjah Shuja måtte inngå fred med jalayridene, der han tilbød et ekteskap mellom sin sønn Zain al-Abidin til en søster av jalayrideherskeren Husain. Jalayridene avslo tilbudet og invaderte, selv om sjah Shuja klarte å hindre dem å komme lenger enn Sultaniyya. Før han døde i 1384, utropte han sin sønn Zain al-Abidin som sin etterfølger og hans tredje bror Imam ad-Din Ahmed som guvernør i Kirman. Sjah Yahya var ikke fornøyd med denne ordningen og rykket mot Shiraz, men ble kastet ut fra Isfahan av byens befolkning og ble tvunget til å flykte til Yazd. På sin dødsseng, skrev sjah Shuja et brev til Timur Lenk som på den tiden drev krigføring i Aserbajdsjan, der han gav sine sønners lojalitet til erobreren.

Da Zain Al-Abidin etterfulgte sin far, ignorerte han raskt lojalitetserklæringen. Timur marsjerte derfor inn i muzaffaridenes land. Han kom til Isfahan hvor guvernøren gav ham kontroll over byen, men et opprør i byen førte til at Timurs eventuelle godvilje forsvant. Resultatet var nedslakting av befolkningen. Zain Al-Abidin flyktet fra Shiraz i et forsøk på å nå jalayridene i Bagdad som var fiender av Timur. Sjah Mansur og Imad ad-Din Ahmed, sammen med andre muzaffirid-prinser, reiste til Shiraz for å erklære sin lojalitet. Timur satte dem tilbake i sine posisjoner. Erobreren returnerte kort tid etterpå til Transoxiana og Shiraz ble gitt til sjah Yahya.

Muzaffiridene begynte snart å gjenoppta sine lokale feider. Sjah Mansur utviste sjah Yahya fra Shiraz, og Yahya flyktet igjen til Yazd. Sjah Mansur erobret så Arbaquh, men klarte ikke å ta Isfahan. Imens flyktet Zain al-Abidin fra fengsel og nådde Isfahan. En allianse ble så dannet mellom Azin al-Abidin, sjah Yahya og Imad ad-Din Ahmed mot sjah Mansur. Alliansen viste seg derimot å være ustabil og da de møtte sjah Mansurs armé ved Furg, dukket Yahya ikke opp og Imad ad-Din Ahmed trakk seg raskt tilbake. Sistnevnte møtte sjah Mansur igjen, denne gang ved Fasa, men tapte og ble fanget i Ray. Han ble blindet og fengslet. Sjah Mansur gikk så mot Kirman, hvor sultan Ahmed og sjah Yahya hadde reist etter hendelsene ved Furg. Han tilbød en felles allianse mot Timur, men ble avvist og returnerte etterpå til Shiraz.

Timur bestemte i 1392, etter å ha lagt merke til disse hendelsene mens han drev felttog andre steder, at en krig mot sjah Mansur var påkrevd. Sjah Mansur fikk Sarbadar Muluk som sin allierte. Muluk ble sendt for å forsvare Kashan og muzaffaridenes nordlige front. I mars 1393 hadde Timur rykket ned til Shushtar og Dizful og satte en Sarbadar som guvernør der. Han frigjorde også Imad ad-Din Ahmed fra fengsel. Sjah Mansur flyktet fra Shiraz, men snudde så for å møte Timurs styrker. Med en hær svekket av deserteringer kjempet han tappert men ble tvunget til å trekke seg tilbake. I et forsøk på å nå Shiraz ble han fanget av styrkene til prins Shah Rukh og ble halshogd. De andre muzaffaride-prinsene sverget igjen troskap til Timur. De ble mottatt med ære av erobreren, men den 22. mai ble de henrettet i Qumisha. Bare Zain al-Abidin og sultan Shibli (en sønn av sjah Shuja) overlevde denne utrenskningen, de ble sendt til Samarkand.

Til Timurid imperiet...

• Liste over konger i Persia

• Peter Jackson (1986). The Cambridge History of Iran, Volume Six: The Timurid and Safavid Periods. ISBN 0-521-20094-6