Montmartre

 

 

 

Toponymet Mons Martis, latin for franske mont de Mars, «Marsfjellet», ble bevart inn i merovingertiden i tidlig middelalder, gjort franskspråklig som Montmartre.^[8]

Arkeologiske utgravninger viser at høydene i Montmartre var bosatt fra minst gallo-romersk tid. Tekster fra 700-tallet siterer navnet på mons Mercori (»Merkurfjellet»); en tekst fra 800-tallet snakker om mons Mars. Utgravninger i 1975 nord for kirken Saint-Pierre de Montmartre fant mynter fra 200-tallet og restene av en stor steinmur. Tidligere utgravninger på 1600-tallet ved Fontaine-du-But (2 rue Pierre-Dac) avdekket rester av romerske bad fra 100-tallet.^[7]

Platåfjellet skylder sin spesielle religiøse betydning til teksten med tittelen Miracles of Saint-Denis, skrevet før 885 av Hilduin, abbed i klosteret Saint-Denis, som fortalte hvordan sankt Dionysius (Denis), den første biskop av Paris, ble halshugget på bakketoppen en gang rundt 250 e.Kr. på ordre fra den romerske prefekten Fescennius Sisinius for religiøs misjonering til de gallo-romerske innbyggerne i Lutetia (romersk Paris). Ifølge Hilduin reiste Dionysius seg opp, tok med seg det avkappede hodet og bar det så langt som til det som ble fontaine Saint-Denis (i moderne impasse Girardon), og gikk deretter ned nordskråningen av bakken, hvor han ’døde’. Hilduin skrev at en kirke var blitt bygget «på stedet som tidligere het mont de Mars, og deretter, ved en lykkelig forandring, Mont des Martyrs.»^[7]

I 1134 kjøpte kong Ludvig VI det merovingerkapellet og bygde kirken Saint-Pierre de Montmartre på stedet, som fortsatt står. Han grunnla også det kongelige abbediet på Montmartre, et kloster av benediktinerordenen, hvis bygninger, hager og åkre utgjorde det meste av Montmartre. Han bygde også et lite kapell, kalt Martyrium, på stedet der det ble antatt at sankt Dionysius (Denis) var blitt halshugget. Det ble et populært pilegrimsmål. På 1600-tallet ble et kloster kalt abbaye d'en bas bygget på det stedet, og i 1686 ble det bosatt av et nonnersamfunn.^[7]

På 1400-tallet utgjorde de nordlige og nordøstlige skråningene en landsby omgitt av vingårder, hager og frukthager med fersken- og kirsebærtrær. De første møllene ble bygget i vestskråningen i 1529, som malte hvete, bygg og rug. Det var tretten fabrikker på en gang, men på slutten av 1800-tallet var det bare to igjen.^[7]

Under beleiringen av Paris i 1590,^[9] i det siste tiåret av de franske religionskrigene, plasserte Ludvig VI artilleriet sitt på toppen av Montmartre for å skyte ned i byen. Beleiringen mislyktes til slutt da en stor hjelpestyrke nærmet seg og tvang Henrik til å trekke seg tilbake.

Klosteret ble ødelagt i 1790 under den franske revolusjonen, og klosteret ble revet for å gi plass til gipsgruver. Den siste abbedissen, Marie-Louise de Laval-Montmorency, ble giljotinert i 1794.^[10] Kirken Saint-Pierre ble reddet. På stedet hvor martyrenes kapell lå (nå 11 rue Yvonne-Le Tac), ble det bygget et oratorium i 1855. Det ble renovert i 1994.^[7]

I 1790 lå Montmartre like utenfor grensene til Paris. Det året, under den revolusjonære regjeringen til den nasjonale konstituerende forsamlingen, ble det kommunen Montmartre, med rådhuset lokalisert på place du Tertre, stedet for det tidligere klosteret. De viktigste virksomhetene i kommunen var vinproduksjon, steinbrudd og gipsgruver. Utvinningen av gips hadde begynt allerede i den gallo-romerske perioden, først i åpne gruver og deretter under jorden, og fortsattefram til 1860. Gipsen ble kuttet i blokker, bakt, deretter malt og lagt i sekker. Solgt som montmartaritt, ble den brukt til gips på grunn av motstandskraft mot brann og vann. Mellom 700- og 900-tallet var de fleste sarkofagene som ble funnet på gravsteder i oldtiden laget av støpt gips. I moderne tid ble gruvedriften bedrevet med eksplosiver, som fylte bakken under haugen med tunneler, noe som gjorde bakken svært ustabil og vanskelig å bygge på. Byggingen av basilikaen Sacré-Cœur krevde at det ble konstruert et særskilt fundament som gikk ned 40 meter under bakken for å holde strukturen på plass.^[11] En fossil tann som ble funnet i en av disse gruvene ble identifisert av Georges Cuvier som tilhørende en utdødd hest, som han kalte Palaeotherium, det «gamle dyret». Skissen hans av hele dyret i 1825 ble matchet av et skjelett som ble oppdaget senere.^[12]

 

 

Russiske soldater okkuperte Montmartre under slaget ved Paris i 1814.^[13] De brukte høyden på bakken til beskyte byen med artilleri.

Montmartre forble utenfor bygrensene til Paris fram til 1. januar 1860, da den ble annektert til byen sammen med andre samfunn (faubourgs) rundt Paris, og ble en del av det 18. arrondissement i Paris.

I 1871 var Montmartre stedet for begynnelsen av det revolusjonære opprøret til Pariskommunen. Under den fransk-tyske krig hadde den franske hæren lagret et stort antall kanoner i en park på toppen av bakken, nær der basilikaen står i dag. Den 18. mars 1871 forsøkte soldatene fra den franske hæren å fjerne kanonene fra bakketoppen. De ble blokkert av medlemmer av den politisk radikaliserte nasjonalgarden i Paris, som fanget og deretter drepte to franske hærgeneraler, og innsatte en revolusjonær regjering som varte i to måneder. Høydene på Montmartre ble gjenerobret av den franske hæren med harde kamper i slutten av mai 1871, under det som ble kjent som Semaine Sanglante, eller «den blodige uken».^[14][15]

I 1870 ble Georges Clemenceau, den framtidige franske statsministeren under første verdenskrig, utnevnt til ordfører i det 18. arrondissement, også Montmartre, av den nye regjeringen i Den tredje franske republikk, og ble også valgt inn i nasjonalforsamlingen. Som medlem av det radikale republikanske partiet forsøkte Clemenceau uten hell å finne et fredelig kompromiss mellom den enda mer radikale Pariskommunen og den mer konservative franske regjeringen. Pariskommunen nektet å anerkjenne ham som ordfører, og beslagla rådhuset. Han stilte til valg på en plass i Pariskommunens råd, men fikk under åtte hundre stemmer. Han deltok ikke i Pariskommunen, og var ute av byen da Pariskommunen ble slått ned av den franske hæren. I 1876 ble han igjen valgt som stedfortreder for Montmartre og det 18. arrondissement.^[16]

Sacré-Cœur ble bygget på Montmartre fra 1876 til 1919, finansiert med offentlig abonnement som en soning for Frankrikes lidelser under den fransk-tyske krig. Den hvite kuppelen er et godt synlig landemerke i byen, og i nærheten av den setter kunstnere opp staffeliene sine hver dag blant bordene og fargerike paraplyene på Place du Tertre.

På 1800-tallet var høyden kjent for sine kaféer, vertshus (guinguette) med offentlig dans og kabareter.^[17] Le Chat noir på 84 boulevard de Rochechouart ble grunnlagt i 1881 av Rodolphe Salis, og ble et populært tilholdssted for forfattere og poeter. Komponisten Eric Satie tjente penger på å spille piano der. Moulin Rouge ved 94 boulevard de Clichy ble grunnlagt i 1889 av Joseph Oller og Charles Zidler; det ble fødestedet til den franske varietédansen cancan.^[18] Artister som opptrådte i kabaretene i Montmartre var blant annet Yvette Guilbert, Marcelle Lender, Aristide Bruant, La Goulue, Georges Guibourg, Mistinguett, Fréhel, Jane Avril og Damia.

 

 

Under Belle Époque, «den vakre epoken», fra 1872 til 1914 bodde og arbeidet mange kunstnere i Montmartre, ettersom husleiene var lave og stemningen hyggelig. Pierre-Auguste Renoir leide plass på 12 rue Cortot i 1876 for å male «Bal du moulin de la Galette», som avbildet en dans på Montmartre en søndag ettermiddag.^[19] Maurice Utrillo bodde på samme adresse fra 1906 til 1914, og Raoul Dufy delte et atelier der fra 1901 til 1911. Bygningen er nå Musée de Montmartre.^[20] Pablo Picasso, Amedeo Modigliani og andre kunstnere bodde og arbeidet i en bygning kalt Le Bateau-Lavoir i årene 1904–1909, hvor Picasso malte et av sine viktigste mesterverk, «Pikene fra Avignon».^[21] Flere komponister, blant annet Erik Satie, bodde i nabolaget. De fleste av kunstnerne flyttet etter utbruddet av første verdenskrig, de fleste av dem dro til kvarteret i Montparnasse.^[22]

Kunstnerforeninger som Les Nabis og Incoherents ble dannet og enkeltpersoner omfattet blant annet Vincent van Gogh, Pierre Brissaud, Alfred Jarry , Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon, Henri Matisse, André Derain, Suzanne Valadon, Edgar Degas, Henri de Toulouse-Lautrec, Théophile Steinlen, og utlendinger som amerikanske Langston Hughes jobbet i Montmartre^[23] og hentet noe av deres inspirasjon fra området.

Den siste av de tradisjonelle bohemske og betydningsfull kunstnerne i Montmartre var Gen Paul (1895–1975), født i Montmartre og en venn av Maurice Utrillo. Pauls kalligrafiske ekspresjonistiske litografier, noen ganger til minne om selve pittoreske Montmartre.^[24]

Blant de siste av nabolagets bohemske samlingssteder var R-26 (R-vingt-six), en kunstnerisk salong som ble besøkt av Josephine Baker, Le Corbusier og Django Reinhardt. Navnet ble minnet av Reinhardt i hans melodi «R. twenty-six» fra 1947.^[25][26]

 

Det er en liten vingård i Rue Saint-Vincent, som fortsetter tradisjonen med vinproduksjon på Île de France; den gir omtrent 500 liter per år.^[27]

Musée de Montmartre er i huset der malerne Maurice Utrillo og Suzanne Valadon bodde og jobbet i studioer i andre etasje. Huset var Pierre-Auguste Renoirs første Montmartre-adresse. Mange andre personligheter beveget seg gjennom lokalene. Herskapshuset i hagen på baksiden er det eldste hotellet på Montmartre, og en av dets første eiere var Claude de la Rose, en skuespiller fra 1600-tallet kjent som Rosimond, som kjøpte det i 1680. Claude de la Rose var skuespilleren som erstattet Molière, og som i likhet med sin forgjenger døde på scenen.^[28]

Dag og natt besøker turister i nærheten severdigheter som Place du Tertre og kabareten Lapin Agile, hvor ulike kunstnerne både samlet seg og jobbet. Mange anerkjente kunstnere, som maleren og skulptøren Edgar Degas og filmregissøren François Truffaut, er gravlagt i Cimetière de Montmartre og Cimetière Saint-Vincent. Nær toppen av høyden viser den feste utstillingen Espace Dalí fram den surrealistiske kunstneren Salvador Dalís verk.^[29] Montmartre er et offisielt utpekt historisk distrikt med begrenset byutvikling tillatt for å opprettholde stedets historiske karakter.

En kabelbane, Funiculaire de Montmartre, driftet av RATP, sørger for persontransport opp til toppen av høyden. Den stiger opp bakken fra sør mens Montmartre-bussen går sirkler opp bakken.

Nedoverbakke i sørvest er red-light-distriktet Pigalle, det vil si et område preget av prostitusjon og sextrafikk. Dette området er i dag også i stor grad kjent for et bredt utvalg av butikker som spesialiserer seg på musikkinstrumenter for rockemusikk. Det er også flere konsertsaler, også brukt til rockemusikk. Selve Moulin Rouge-teatret ligger også i Pigalle, nær metrostasjonen Blanche.

Engelsk

• Brigstocke, Julian (2014): The Life of the City: Space, Humour, and the Experience of Truth in Fin-de-siècle Montmartre, Ashgate, xv. Omtale (PDF)
• Cate, Phillip Dennis; Shaw, Mary (1996): The Spirit of Montmartre: Cabarets, Humor, and the Avant-Garde 1875–1905, Rutgers University Press.
• Weisberg, Gabriel, red. (2001): Montmartre and the Making of Mass Culture, Rutgers University Press.

Fransk

• Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: Politique, urbanisme, civilisation. Editions Jean-Paul Gisserot. ISBN 978-2-755-803303.
• Dictionnaire Historique de Paris. Le Livre de Poche. 2013. ISBN 978-2-253-13140-3.
• Crespelle, Jean-Paul (1978): Vie quotidienne a Montmartre au temps de Picasso, 1900–1910, Hachette littérature, ISBN 978-2010053221.

• (en) Montmartre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Montmartre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons