Mikhail av Russland

 

Ivan den grusomme døde i 1584, og hans sønn Fjodor I overtok tronen med støtte fra sin mor Anastasia Romanovnas bror Nikita Romanovitsj. Men Nikita døde like etter, og ble etterfulgt av sin sønn som het Fjodor liksom sin fetter, tsar Fjodor I, men senere fikk prestenavnet «Filaret». Tsar Fjodor døde barnløs i 1598, og tronkandidatene da var Fjodors minister Boris Godunov som også var gift med Fjodors søster - og Filaret, eldste brorsønn av den avdøde tsarina Anastasia Romanovna. Han og konen Xenia fikk seks barn, men bare en datter og en sønn - den senere tsar Mikhail - vokste opp. Familien bodde i Varvarkagaten, like ved den røde plass. Det huset ble kjøpt av tsar Aleksander II til sin kroning i 1856. Det meste av bygget er mye nyere, men den opprinnelige delen er fra 1400-tallet, og der vokste Mikhail opp.^[8]

Ivan den grusommes sønn Dmitrij døde av et angivelig selvpåført knivstikk i halsen under et epileptisk anfall, så Boris Godunov var kandidaten stenderforsamlingen valgte til ny tsar. Han beseiret khanatet Sibr, og la dermed Sibir under Russland; men selve Russland var herjet av sult og epidemier, og Filaret skapte uro med rykter om at Dmitrij i virkeligheten flyktet til Polen og vokste opp der. I 1600 gikk Godunov løs på Romanovene. Filaret og hans fire brødre ble anklaget for landssvik og svartekunst, deres eiendommer beslaglagt og de selv sendt i eksil til Arktis. Tre av dem omkom, bare Ivan og Fjodor Romanov overlevde, men for å sikre at Fjodor aldri kunne bli tsar, ble han tvangsinnviet som geistlig - det var da han fikk navnet Filaret. På samme vis ble hans kone gjort til nonne, og omdøpt fra Xenia til Marfa. Sønnen Mikhail var fem år og ble overlatt til sin farbror Aleksander Romanovs kone. I 15 skremmende måneder bodde de i landsbyen Belozersk før de fikk flytte til en Romanov-eiendom. Godunov torde ikke helt utslette Romanovene - ikke minst fordi tsarevitsj Dmitrj omkom under så merkelige omstendigheter.^[9]

Boris Godunov døde, og hans sønn ble myrdet. I 1605 holdt «Falske Dmitrij 1» sitt inntog i Moskva og jukset seg til å bli kronet til tsar. Han skapte skandale ved å gifte seg med en polsk katolikk, «heksen Marinka», og krone henne. Snart reiste bojarene seg til opprør og drepte den flyktende tsaren, som ble fremvist, naken med oppskåret buk, og en sekkepipe i munnen for å ha «danset etter djevelens pipe». Som tronkandidater stod det umulige valget mellom Filaret som var munk, hans bror Ivan som var dårlig likt, og Mikhail som var for ung. Til sist ble lederen for opprøret valgt til tsar Vasilij IV, mens Filaret ble utnevnt til patriark og brukte sin posisjon til å motarbeide Vasilij, inntil denne forviste ham til Rostov. Mikhail var ti år, og flyttet med foreldrene dit.^[10]

Snart dukket en «Falske Dmitrij 2» opp, og «heksen Marinka» måtte bekrefte at han var identisk med «Falske Dmitrij 1». De giftet seg - i hemmelighet, for hvis inntrengeren faktisk var «Falske Dmitrij 1», var de jo allerede gift. Imidlertid ble han drept av sin egen livvakt, men enken Marinka nedkom med en sønn og holdt seg hos kosakkene. Tsar Vasilij var så presset at han måtte be svenskekongen Gustav II Adolf om hjelp, og svenske tropper okkuperte Novgorod. «Falske Dmitrij 2» fikk hjelp fra kosakker til å erobre sørområdene og Rostov, der Filaret ble tatt til fange i oktober 1608. Tsar Vasilij ble avsatt i et bojarkupp der Ivan Romanov deltok. Nå var det Vasilij som ble gjort til munk, så han aldri kunne ta makten igjen. Filaret dro til Smolensk for å forhandle med den polske kongen Sigismund III, om ikke kongens sønn Władysław IV Vasa kunne konvertere til ortodoks tro og bli russisk tsar. Syv bojarer ønsket ham på tronen. Imens var Moskva okkupert av polske leietropper som tømte skattkammeret i Kreml, der Mikhail var etterlatt sammen med sin farbror Ivan. Filaret ble satt i fengsel i Polen mens befolkningen i Novgorod uttrykte ønske om å få Gustav II Adolf som russisk tsar. I mars 1611 kom kosakkene til Moskva med «heksen Marinka» og hennes sønn. Polakkene satte fyr på byen og trakk seg tilbake til Kreml, der Mikhail, hans mor og bojarene satt fanget. Først 26. oktober 1612 overga polakkene seg og satte fangene fri.^[11]

Den store urotiden 1598–1613 munnet ut i valget av Mikhail Romanov til tsar i mars 1613. Stendersamlingen stod for valget; bojarene var nektet adgang for å ha overgitt Kreml til fienden.^[12] Sekstenåringen og hans mor ble vekket i klosteret der de holdt til, og fortalt at en delegasjon var kommet for å hente dem til Moskva 320 km mot sørvest. Gutten var dårlig til beins og hadde nervøse tics ved øyet, og både han og hans mor motsatte seg at han skulle bli tsar. Han gråt ved tanken, han mintes sitt nylige fangenskap i Kreml. Men gjestene falt på kne og tryglet, og til sist ga Mikhail etter, kysset korset og mottok tsarens stålbeslått stav.^[13]

Straks nyheten om utnevnelsen av Mikhail nådde polakkene, sendte de kosakker for å få ham drept. Området ved Kostroma ble gjennomsøkt, men bonden Ivan Susanin førte dem på villspor. ^[14] Han ble underkastet grov tortur, men røpet ingenting. Da Mikhail Glinka skrev operaen Ivan Susanin, fikk tsar Nikolaj I endret tittelen til Et liv for tsaren som en semi-offentlig hyllest til Romanovene. Susanins etterkommere ble invitert til alle Romanov-kroninger frem til den siste i 1896, og de ble æret under Romanov-dynastiets trehundreårsjubileum i 1913. Ivan Susanin var også en av Stalins favoritter,^[15] og librettoen ble av politiske årsaker omskrevet i 1939.^[16]

 

Mikhail tilhørte bojarslekten fra Moskva og så det som sitt mål å gjenopprette den tsaristiske autoritet som hadde eksistert under Ivan III og Ivan den grusomme. Han gjennomførte dette ved å innskjerpe livegenskapen for å knekke de protesterende bøndene. Samtidig gav han bojarene frie tøyler, noe som førte til en ny runde med uro og protest. Zemskij sobor, stenderforsamlingen, hadde sterk innflytelse over den nye tsaren, og Mikhail lot den sitte samlet til 1622. Denne garanterte gjenoppbyggingen av riket gjennom fastleggelsen av nye skatter. Forsamlingen ble gjeninnkalt i 1632 og satt deretter frem til 1642.

Mikhail var omgitt av ustyrlige bojarer; noen hadde ambisjoner om selv å bli tsar. Kongene i Sverige og Polen samlet tropper for å angripe ham, khanen herjet sørpå, og sønnen til «Falske Dmitrij 2» og «heksen Marinka» som hadde giftet seg med kosakkhøvdingen Zarutskij, bodde i Astrakhan. Men Mikhail innvilget i å ikke la noen henrette «uten etter rettferdig rettergang og etter enighet med bojarene». Da troppene hans tok Marinka, hennes mann og sønn til fange, lot han likevel Zarutskij spidde på en påle opp i rektum på Den røde plass. Marinka ble sultet i hjel, og sønnen hengt fra Kremls murer. Mikhail oppnådde at svenskene inngikk fred i Stolbova i oktober 1615, og Novgorod ble russisk igjen. Men Russland var blitt avskåret fra Østersjøen.^[17]

Den unge tsaren slet med helseproblemer, men trivdes med hagearbeid og jakt, og omga seg ned en trupp med akrobater, klovner og dverger. Utlendinger bemerket det lune smilet hans, og han var levende interessert i vestlige oppfinnelser; han samlet også på ur. Samtidig var han svært from og opptatt av tradisjoner. Hver helligtrekongersdag gikk han og et følge ned til et hull i isdekket på elven Moskva for «å velsigne vannet i Jordan», jfr tradisjonen om Russland som det hellige land.^[18]

Fremdeles holdt polakkene hans far som gissel, og da Filaret hørte at sønnen var valgt som tsar, var han opprørt over at han ikke var rådspurt i saken. Høsten 1617 gikk den polske hær inn i Russland, og Władysław IV Vasa angrep 1. oktober 1617 Moskva. Men den russiske vinteren førte til den polske hærs fullstendige sammenbrudd, og 2. februar 1619 ble det inngått våpenhvile. Smolensk ble riktignok polsk, men Mikhails far ble løslatt. I juni 1619 møttes far og sønn igjen etter ni års atskillelse. Filaret ble utnevnt til med-tsar av sin sønn, og de satt side om side på identiske troner. Men Filaret var «oppfarende, mistenksom og så diktatorisk at selv tsaren var redd ham», og hans fokus var å forberede en gjengjeldelse mot Polen. Kirkens eiendommer ble overført til Romanovene og dannet grunnlag for dynastiets rikdom. Jordeierne fikk større kontroll over sine livegne i bytte mot militær støtte. Trettiårskrigen gjorde det enklere å få tak i erfarne leiesoldater, og britiske offiserer moderniserte Russlands egen hær.^[19]

Mikhail hadde på en brudevisning i desember 1615 valgt Maria Khlopova som sin brud. Hun skiftet navn til Anastasia og fikk tittelen «tsaritsa». Men tsarens mor, nonnen Marfa, var misfornøyd med valget og allierte seg med sin nevø, munnskjenken Saltykov. Ved én anledning besvimte Khlopova foran hoffet, og det ble da trukket i tvil om hun var robust nok til å få barn. Saltykov begynte å gi henne styrkende medisin, men nå fikk hun kramper og kastet opp. Hun ble sendt i unåde og eksil til Sibir med sin familie, og faren utnevnt til guvernør i det fjerne øst.^[20] Men Mikhail glemte ikke piken, og nektet i fire år å se på andre kandidater. Så ble det oppdaget at Khlopova var helt frisk, og hadde vært det før Saltykov ga henne «medisin». Han ble nå landsforvist, og slapp fra det med livet kun fordi Marfa holdt sin hånd over ham. Saltykov-familien vendte dermed senere tilbake og satt ved makten frem til revolusjonen i 1917. Mikhail ville nå gifte seg med Khlopova, men hans mor nektet fremdeles å velsigne forholdet, og presset ham til å gifte seg med hennes slektning Maria Dolgorukaja i 1624. Denne bruden døde fire måneder senere. Et år senere, i februar 1626, giftet Mikhail seg med Jevdokija Stresjneva fra en fattig lavadelsfamilie. De fikk ti barn, først to døtre og så en arving, Aleksej I.^[21]

I april 1632 døde kong Sigismund III av Polen, og Filaret grep sjansen til å angripe landet med en styrke på 60.000 mann, ledet av to bojarer som kom i krangel om hvem som hadde høyest rang, og måtte fratre. Smolensk ble i 1633 beleiret av Mikhail Sjein som hadde sittet fengslet sammen med Filaret, og hoffmannen Izmajlov. De beleiret Smolensk, men de innleide britiske offiserer kranglet slik at skotten Leslie til slutt skjøt og drepte den engelske offiseren Anderson. Den russiske hær ble drevet vekk fra Smolensk, og Władysław beleiret dem i deres egen leir.^[22] I februar 1634 Sjein overga seg til polakkene som deretter marsjerte mot Moskva. Sjein og Izmajlov ble nå anklaget for landssvik og å ha kysset det katolske korset, og halshugget for dette. Men polakkenes fremrykking måtte avbrytes da den ottomanske sultanen Murad IV rykket inn i Polen. 17. mai 1633 inngikk Polen og Russland «den evige fredsavtale». Mikhail tapte Smolensk til Władysław, som til gjengjeld anerkjente ham som russisk tsar. Filaret og hans kone døde samme høst.^[23]

I 1639 døde to av sønnene, noe som gikk inn på tsaren. I april 1645 fikk han skjørbuk og vatersott. Han gråt så mye at legene som analyserte tsarens urin, diagnostiserte ham med «overflod av tårer i mage, lever og milt». Som medisinering anbefalte de rhinskvin, avføringsmiddel og ingen middag, men han ble ikke bedre av kuren, tvert om besvimte han i kirken utpå sommeren og døde samme natt.^[24]