Maria Stuart
Maria Stuart eller Maria I av Skottland (født 8. desember 1542, død 8. februar 1587), på engelsk tradisjonelt omtalt som Mary, Queen of Scots («Maria, skottenes dronning»), på fransk Marie Stuart, reine d'Écosse, var Skottlands dronning fra 14. desember 1542 til 24. juli 1567.
Maria Stuart Dronning av Skottland | |||
---|---|---|---|
Født | 8. des. 1542 Linlithgow Palace, West Lothian, Skottland | ||
Død | 8. feb. 1587[1][2][3][4] (44 år) Fotheringhay Slott, Northamptonshire, England | ||
Beskjeftigelse | Politiker, monark, aristokrat, regjerende dronning, kongegemalinne | ||
Embete | |||
Ektefelle | François II av Frankrike Henry Stuart James Hepburn, 4. jarl av Bothwell | ||
Far | Jakob V av Skottland[5][6] | ||
Mor | Maria av Guise[5][6] | ||
Søsken | 9 oppføringer
François III d'Orléans, Duke of Longueville (familierelasjon: halvbror på mors side)
Robert Stewart, 1st Earl of Orkney (familierelasjon: halvbror på fars side) James Stuart Moray (familierelasjon: halvbror på fars side) James, hertug av Rothesay James Stewart Adam Stewart Robert Stewart John Stewart Jean Stewart (familierelasjon: halvsøster på fars side) | ||
Barn | Jakob I av England | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Skottland | ||
Gravlagt | Westminster Abbey (1612–) Peterborough Cathedral (1587–1612) | ||
Utmerkelser | Gylne rose | ||
Annet navn | Mary Stewart; Maria Stuart | ||
Regjeringstid | 14. desember 1542 - 24. juli 1567 | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Maria var datter kong Jakob V av Skottland, og det eneste av hans legitime barn som vokste opp.[7]
Hun var seks dager gammel da faren døde, og ble da umiddelbart Skottlands dronning. Moren, Maria av Guise, overtok regentskapet, og datteren ble kronet ni måneder senere. I 1558 ble Maria gift med François, Le Dauphin (tronarving) av Frankrike. Han overtok tronen som François II (Frans II av Frankrike) i 1559. Imidlertid var Maria ikke dronning av Frankrike lenge; hun ble enke knapt året etter den 5. desember 1560. Som det første medlemmet av Huset Stuart, tok Maria i bruk den franske stavemåte «Stuart» (tidligere skrevet Stewart), en praksis som siden festet seg.[8]
Da Maria var blitt enke, vendte hun tilbake til Skottland og kom til Leith den 19. august 1561. Fire år senere giftet hun seg med sin fetter, Henry Stuart, Lord Darnley. Ekteskapet var ikke lykkelig, men de fikk et barn sammen: Sønnen Jakob. I februar 1567 ble Darnley funnet død i hagen ved Kirk o'Field, etter en stor eksplosjon i huset.
Hun giftet seg snart for tredje gang, med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som det er grunn til å anta sto bak mordet på Darnley. Etter et opprør mot ekteparet ble Maria fengslet i Loch Leven Castle den 15. juni og tvunget til å abdisere til fordel for sin et år gamle sønn, Jakob VI av Skottland. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre tronen flyktet Maria til England og søkte beskyttelse hos farens kusine, dronning Elisabeth I av England. Maria hadde tidligere fremmet seg selv som arveberettiget til Englands trone. Elisabeth I opplevde henne som en trussel, og beordret henne arrestert. Mange engelske katolikker betraktet imidlertid Maria Stuart som Englands rettmessige hersker.
Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen.
Liv og virke
redigerBarndom og tidlige regime
redigerMaria ble født den 8. desember 1542 ved slottet Linlithgow Palace i Linlithgow som datter av Jakob V av Skottland og hans franske hustru Maria av Guise. Hun var det eneste av Jakob Vs barn som overlevde, og det ble sagt at hun ble født for tidlig.[9] En populær legende, skrevet av John Knox, hevdet at da kongen fikk høre at han hadde fått en datter, skal han ha stønnet beklagende: «It came with a lass, it will pass with a lass!» Dette er et ordspill som bygger på ordlikhet som ikke lar seg oversette direkte: «Det kom med en pike, det vil forsvinne med en pike!»[10] Maria ble døpt i kirken St. Michael som ligger tett ved slottet kort tid etter at hun var født. Ryktene spredte seg at Maria var svak og skrøpelig; den 14. desember, seks dager etter at hun var født, døde hennes far etter et nervøst sammenbrudd etter å ha lidd et nederlag i slaget ved Solway Moss. Det betydde at det lille barnet var blitt dronning av Skottland.[9]
Landet måtte styres av regent inntil Maria var blitt voksen. To personer gjorde krav på regentskapet: hennes arving James Hamilton, 2. jarl av Arran, gjorde krav basert på hans arvelig rett. Et annet krav kom fra erkebiskopen av St Andrews, David Beaton. Det sistnevnte kravet viste seg å være basert på en påstått forfalsket utgave av kongens testamente.[11] James Hamilton ble av den grunn gjort til regent,[12] og fortsatte i denne stillingen fram til 1554 da Marias mor etterfulgte ham.[13]
Greenwich-traktaten
redigerHenrik VIII av England så muligheter i dette regentskapet og foreslo at England og Skottland skulle forenes ved giftermål. Han ønsket at sønnen prins Edvard skulle inngå ekteskap med Maria. Den 1. juli 1543 da Maria var seks måneder gammel ble Greenwich-traktaten undertegnet hvor det blant annet ble lovet at Maria skulle bli gift med prins Edvard. Det var Henriks ønske at Maria også skulle flyttes til England, slik at han selv kunne ta hånd om hennes oppvekst.[14] Imidlertid endret skottenes følelser for England seg da kardinal Beaton kom til makten igjen, og han begynte fremme en pro-katolsk og pro-fransk agenda, noe som irriterte Henrik som på dette tidspunktet ønsket å bryte alliansen med Frankrike og ikke minst med pavedømmet. Da franske skip ble sett ved den skotske kysten i juli ble det oppfattet som en trussel mot Maria og hun ble flyttet med sin mor til Stirling Castle som ble betraktet som tryggere.[15] Den 9. september 1543 ble Maria kronet til skottens dronning i festningens kapell.[16]
Kort før Marias kroning ble skotske reisende på en del skotske skip med kurs mot Frankrike arrestert av Henrik som hevdet at de ikke hadde tillatelse til å drive handel med Frankrike selv om dette aldri hadde vært en del av avtalen. Disse arrestasjonene utløste raseri blant skottene. Arran gikk over til katolisismen for å slutte seg til Beaton.[15] Greenwich-traktaten ble deretter avvist av det skotske parlamentet i desember.[16]
Denne nye alliansen og avvisningen av avtalen førte til at Henrik begynte sitt «truende frieri», et begrep som senere ble skapt av forfatteren Walter Scott, som et uttrykk for det press Henrik nå øvet for at hans sønn skulle giftes med Maria. Presset besto i en rekke militære framstøt, bl.a. en rekke raid på skotsk og fransk territorium og varte fram til 1551. Det kostet over en halv million pund og mange liv. I mai 1544 kom jarlen av Herford (senere gitt tittelen hertug av Somerset av Edvard VI) til Firth of Forth for erobre byen Edinburgh og kidnappe den skotske dronning, men hennes mor hadde skjult henne i hemmelige rom i Stirling Castle.
Den 10. september 1547, kjent som «svarte lørdag», led skottene et bittert nederlag i slaget ved Pinkie Cleugh. Maria av Guise som fryktet for sin datters skjebne, fikk henne sendt midlertidig til klosteret Inchmahome Priory og henvendte seg deretter til den franske ambassadøren, monsieur D'Oysel, for hjelp.
Franskmennene, som var trofaste til den gjensidige forsvarsavtalen Auld-alliansen, kom skottene til hjelp. Den nye franske kongen, Henrik II av Frankrike, foreslo nå forene Frankrike og Skottland ved gifte den lille dronningen til sin tre år gamle sønn, dauphin Frans. Dette synes Maria av Guise, selv fransk, var den eneste fornuftige løsningen til hennes problemer. I februar 1548 ved informasjonen at engelskmennene var på veg til å invadere Skottland på nytt flyttet Maria av Guise den lille dronningen til Dumbarton Castle. Engelskmennene etterlot seg et slepespor av ødeleggelser bak seg enda en gang og erobret den strategisk lokaliserte byen Haddington. I juni kom de lenge ventete franskmennene til hjelp og den 7. juli ble den franske avtalen om ekteskap signert i nonnekloster i nærheten av Haddington.
Livet i Frankrike
redigerMed ekteskapsavtalen i orden ble den fem år gamle Maria Stuart sendt til Frankrike i 1548. De neste tretten årene tilbrakte hun ved det franske hoffet. Henrik II hadde tilbudt å være hennes verge og oppdra henne. Den 7. august 1548 seilte den franske flåten fra Dumbarton med den lille dronningen som passasjer. Hun hadde med seg sitt eget lille hoff bestående av to lorder, to halvbrødre, og de «fire Mariaer», fire piker på hennes egen alder som alle het Maria. De kom fra noen av de fremste adelsfamilier i Skottland: Beaton, Seton, Fleming, and Livingston.
Samtidige beretninger beskriver den lille Maria Stuart som livlig, vakker, og klok. Ved det franske hoffet var hun en yndling. Hun fikk den beste utdannelse som kunne skaffes, og ved slutten av sine studier mestret hun fransk, latin, gresk, spansk og italiensk i tillegg til skotsk. Hun lærte også å spille på to instrumenter, fikk innsyn i litteratur, både prosa, poesi. Hun ble flink titl å ri og jakte med falker, og hun fikk opplæring i håndarbeid, alt sammen typiske ferdigheter for en representant for den kvinnelige adelen. Hun utviklet et nært vennskap med sin framtidige svigerinne, Elisabeth av Valois, som Maria hadde de mest nostalgiske minner om senere i livet.[17] Hennes bestemor Antoinette de Bourbon hadde stor innflytelse på hennes barndom, og var blant hennes viktigste rådgivere.
Portretter av Maria viser at hun hadde et lite, velformet hode, en lang og grasiøs nakke, skinnende kastanjebrunt hår, nøttebrune øyne under tunge senkete øyelokk og fine buete øyenbryn, glatt og skinnende hud. Pannen var høy og trekkene rene og samtidig bestemte. Om hun ikke var en skjønnhet i klassisk forstand, ble hun betraktet som et vakkert barn. Som voksen framsto hun som intelligent og blendende, og menn ble lett dypt tiltrukket av henne.[18]
Alt som barn var Maria høy for sin alder. Som voksen skal hun ha vært 1.80 meter, noe som var en anselig høyde for en kvinne på 1500-tallet[19], og snakket flytende, mens Henrik II av Frankrikes sønn og arving var unormal kort og stammet. Henrik kommenterte at «fra den aller første dagen de møttes har min sønn og hun gått meget godt sammen som om de hadde kjent hverandre i lang tid»[20] Den 24. april 1558 ble Maria gift med dauphin Frans ved Notre-Dame. Frans fikk tittelen som kongegemal av skottene. Da Henrik II døde den 10. juli 1559 ble Maria Stuart, skottenes dronning, dronninggemal av Frankrike. Hennes ektemann ble kong Frans II av Frankrike.
Kravet på den engelske trone
redigerEtter at dronning Maria I av England, kjent som «Maria den blodige», døde, fikk kong Henrik II av Frankrike sin eldste sønn og svigerinnen, Maria Stuart, til å bli proklamert konge og dronning av England.[21] Fra denne tiden av insisterte Maria Stuart å bære det kongelige engelske våpenskjold, og hennes vedvarende krav til den engelske tronen ble en mangeårig stridspunkt mellom den protestantiske Elisabeth I av England og henne selv, noe som ble åpenbart i at hun som dronning av Skottland hele tiden nektet å godkjenne og underskrive Edinburgh-traktaten som i praksis opphevet Skottlands tradisjonelle allianse med Frankrike og samtidig anerkjente Elisabeth I som den rettmessige monark i England. Under de ordinære lovene om etterfølgelse var Maria den neste i linjen til den engelske tronen etter hennes fars kusine Elisabeth I som var barnløs. Dog, i øynene på mange katolikker, også engelske, var Elisabeth I av illegitim fødsel, og det gjorde Maria Stuart til den sanne arving etter Maria I av England. Imidlertid sørget den tredje forordning om etterfølgelse av 1543 (Third Succession Act) til at Elisabeth I etterfulgte Maria I av England på tronen. At Maria Stuart forble katolsk selv om Skottland gikk gjennom en protestantisk reformasjon gjorde henne til en religiøs utfordrer i England.
Den anti-katolske forordningen om båndleggelse (Act of Settlement) ble ikke vedtatt før i 1701. men den siste vilje og testamente til Henrik VIII (gitt juridisk makt ved den tredje forordning om etterfølgelse) hadde ekskludert Stuartene fra å etterfølge den engelske trone. Marias vanskeligheter ble ytterligere økt ved hugenotteroppstandelsen i Frankrike, kalt for le tumulte d'Amboise (6. mars – 17. mars 1560), som gjorde det umulig for franskmennene å hjelpe Marias støttespillere i Skottland. Spørsmålet om etterfølgelse var derfor reelt nok.
Frans II døde den 5. desember 1560 av infeksjon i øret som førte til en byll (abscess) i hjernen. Marias svigermor, Catherine de' Medici, ble regent for den avdøde kongens bror Karl IX som arvet den franske tronen. Under betingelsene i Edinburgh-traktaten, signert av Marias representanter i Skottland (om enn ikke ved hennes vilje) den 6. juli 1560, gjort mulig ved dødsfallet til Marias mor, måtte Frankrike trekke tilbake sine soldater fra Skottland og anerkjenne Elisabeths rett til å herske over England. Den 17 år gamle Maria Stuart, fortsatt i Frankrike, nektet å anerkjenne avtalen.
Religiøs splid
redigerMaria dro tilbake til Skottland kort tid etter hennes ektemanns død, men hun kom fram til havnebyen Leith først den 19. august 1561. Til tross for hennes mange talenter hadde hennes utdannelse i Frankrike ikke gitt henne muligheter til å bedømme eller forholde seg til den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland.
Som troende katolikk ble Maria mistenkeliggjort av mange av hennes undersåtter, og ikke minst av hennes fars kusine, Elisabeth I, monarken i det protestantiske nabolandet. Skottland var revet mellom katolske og protestantiske fraksjoner, og Marias illegitime halvbror James Stewart, 1. jarl av Moray, var lederen av den protestantiske fraksjonen. Den protestantiske religiøse lederen var John Knox som nådeløst prekte mot sin dronning, fordømte henne for å høre messe, for at hun danset, for at hun kledde seg kunstferdig, for å være en kvinne, og av mange andre reelle og oppdiktede forseelser.
Til stor skuffelse for det katolske partiet tolererte Maria det nyetablerte protestantiske herredømmet, og lot James Stewart være hennes fremste rådgiver. I dette aksepterte hun sin manglende militære makt overfor de protestantiske adelsmennene. Hun deltok sammen med James Stewart i å knuse Skottlands ledende katolske leder og adelsmann, George Gordon, 4. jarl av Huntly, i 1562 etter at han hadde ledet et opprør på det skotske høylandet mot henne.[22]
Maria Stuart hadde også betenkeligheter i over hvor klokt det var å fornærme og motarbeide dronning Elisabeth, og hun gjorde forsøk på å bedre forholdet ved å invitere den engelske dronning til å besøke Skottland, uten at hun ville signere Edinburgh-traktaten av den grunn. Elisabeth nektet, og det dårlige forholdet mellom dem fortsatte. Maria sendte da William Maitland av Lethington som ambassadør til det engelske hoffet for å fremme saken med Maria Stuart som en mulig arving til den engelske tronen. Elisabeths svar skal etter sigende ha omfattende følgende utsagn: «Som for tittelen på min krone, for min tid tror jeg ikke at hun vil oppnå den.» («As for the title of my crown, for my time I think she will not attain it.») Imidlertid fortalte Maria noe annet i hennes eget brev til hennes onkel på morsiden, hertug Frans av Guise, hva Maitland hadde rapportert til henne, inkluderte at Elisabeths egentlige utsagn skal ha vært «Jeg for min del vet ikke bedre, eller at jeg selv ville foretrekke henne» («I for my part know none better, nor that my self would prefer to her.»). Elisabeth var oppmerksom på den rolle som det engelske parlamentet ville ha i denne saken.
I desember 1561 ble gjort forberedelser for at de to dronningene kunne møtes, denne gangen i England. Møtestedet hadde vært oppsatt i York «eller i annen by» i august eller september 1562, men Elisabeth, som var kjent for stadig å skifte mening, sendte sir Henry Sidney for å avlyse i juli på grunn av borgerkrigen i Frankrike. I 1563 gjorde Elisabeth et nytt forsøk på å nøytralisere Maria ved å foreslå at hun giftet seg med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, svoger av Sidney og den engelske dronningens favoritt, og en som Elisabeth stolte på og mente hun kunne kontrollere. Dudley, foruten å være engelsk og protestant, ville ha løst et dobbelt problem for Elisabeth. Hun sendte en ambassadør for å fortelle Maria Stuart at om hun ville gifte seg med «en person – sannelig kanskje slik som hun ville knapt tenke vi kunne bli enige om»[23] en som Elisabeth hadde valgt ut, da ville også Elisabeth «ta de skritt for å undersøke hennes rett og tittel for å bli vår neste kusine og arving»[24] Heller ikke dette forslaget førte til noe som helst, hovedsakelig for at den påtenkte brudgommen selv ikke var villig.[25]
Gift med Darnley
redigerDen 29. juli 1565 giftet Maria Stuart seg med Henry Stuart, lord Darnley, hennes fetter, i slottet Holyrood Palace. Henry var et medlem av Huset Stewart (eller Stuart) slik Maria selv var, men han var ikke i slekt på farsiden med Stewart-kongene, men heller av deres nærmeste slektninger som holdt den arvelige posisjonen ‘High Stewart’ av Skottland.
Maria hadde blitt hodestupes forelsket med den «lange gutten» («long lad»), som dronning Elisabeth beskrev ham, etter at han hadde kommet til Skottland fra England tidligere på året (med tillatelse fra det engelske kongelige råd). På den ene siden følte Elisabeth seg truet av utsikten av dette ekteskapet ettersom både Maria og Darnley hadde slektskrav på den engelske tronen ved å være direkte etterkommere av Margaret Tudor, Henrik VIIIs eldre søster. Deres barn ville derfor arve begge foreldrenes krav, og således være de neste i arverekkefølgen til den engelske tronen. Dog kunne den engelske ambassadøren uttrykke at «det som sies er sannelig at hun [dronning Maria] er forhekset»[26], og at dette ekteskapet kan kun bli avverget «med vold».[27] Inngåelsen av ekteskapet gjorde Elisabeth rasende da at hun mente at hun burde han blitt spurt om tillatelse ettersom Darnley var en engelsk undersått.
Ekteskapet med en ledende katolikk fremskyndet hendelsen at Maria Stuarts halvbror James Stewart gikk sammen med andre ledende protestantiske adelige i et åpent opprør. Maria dro til Stirling den 26. august 1565 for å konfrontere dem, og dro deretter tilbake til Edinburgh den neste måneden for å skaffe flere tropper. James Stewart og de andre opprørske lordene ble omringet og de flyktet i eksil, den avgjørende militære aksjonen er blitt kjent som «Chaseabout Raid».
Det tok ikke lang tid før den nygifte Darnley ble arrogant og krevde makt i samsvar med hans høflighetstittel som «konge». Darnley var sjalu på Marias vennskap med hennes private sekretær David Rizzio og i mars 1566 gikk Darnley inn i en hemmelig konspirasjon som med den adelen som hadde gjort opprør mot hans dronning i «Chaseabout Raid». Den 9. mars ble Rizzio myrdet av en gruppe med adelsmenn, fulgte av Darnley, foran den gravide Maria Stuart mens de to var i en konferanse i Holyrood Palace. Darnley skiftet deretter side igjen og forrådte lordene, men mordet hadde uansett ført til at ekteskapet brøt sammen.
Deres sønn, James, ble født den 19. juni 1566. Det ble etterhvert åpenbart at en form for løsning måtte bli funnet for «problemet Darnley».[28] Det ble holdt et møte ved Craigmillar i november 1566 med de ledende skotske adelige og dronningen. Skilsmisse ble diskutert, men deretter ble det sverget til en forpliktelse om å bli kvitt Darnley på andre måter: «Det var antatt som mest hensiktsmessig og mest fordelaktig for den alminnelige rikdom, ... , at en slik ung tosk og stolt tyrann ikke skulle herske over dem; ... at han skulle bli tatt av dage på en måte eller en annen; og den som enn påtok seg handlingen eller gjorde den, skulle de forsvare.»[29] Darnley fryktet (med rette) for sin sikkerhet og reiste til Glasgow for å besøke sin far. Der ble han syk (muligens av kopper eller syfilis[30]).
I det nye året sørget Maria for at hennes ektemann kom tilbake til Edinburgh. Han restituerte seg etter sykdommen i et hus ved det tidligere klosteret til Kirk o' Field innenfor bymurene av Edinburgh hvor Maria hyppig besøkte ham slik det tilsynelatende var en forsoning på gang. En natt i februar 1567, etter at Maria hadde gått til et bryllup for hennes av hennes hoffdamer skjedde det en eksplosjon i huset, og deretter ble Darnley funnet død i trehagen, tilsynelatende av strangulasjon. Historikeren Alison Weir har derimot konkludert med at han døde av kvelning som en følge av eksplosjonen. Det viste seg at det var James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som hadde skaffet krutt til eksplosjonen, og den alminnelige meningen var at han var skyld i mordet på Darnley. Maria arrangerte en påtatt rettssak foran parlamentet og Bothwell ble pliktskyldig frifunnet den 12. april.[31] Senere ble en del landtitler offisielt gitt til Bothwell som et resultat av Darnleys død.[32] Han fikk også en del av lordene til signere Ainslie Tavern-forpliktelsen hvor de ga sitt samtykke i å støtte hans krav på å gifte seg med dronningen. Alle disse juridiske tiltakene gjorde lite for hindre mistanke mot Maria Stuart blant allmuen.
Bortførelse og fengsling i Skottland
redigerDen 24. april 1567 besøkte Maria sin sønn ved Stirling for siste gang. På veg tilbake til Edinburgh ble hun bortført, villig eller ikke, av Bothwell og hans menn og fraktet til Dunbar Castle hvor hun etter sigende ble voldtatt av Bothwell. Imidlertid, allerede i oktober 1566 skal hun ha blitt meget interessert i Bothwell da hun gjorde en reise på fire timer på hesteryggen for å besøke ham i Hermitage Castle hvor han lå syk.[33] Den 6. mai vendte Maria og Bothwell tilbake til Edinburgh og den 15. mai ble de gift i Holyrood Palace, bryllupet skjedde i henhold til protestantiske ritualer. Bothwell hadde latt seg skille fra sin første hustru, Jean Gordon, kun tolv dager tidligere.[34]
Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem. Maria og Bothwell konfronterte lordene i slaget ved Carberry Hill den 15. juni, men det ble ikke kamp da Maria ble enig med lordene ifølge dem på den betingelsen at de lot Bothwell gå.[35] Lordene brøt sitt løfte og tok Maria med seg til Edinburgh og fengslet henne i Loch Leven Castle, som lå på en øy midten av innsjøen Loch Leven. Mellom den 18. juli og 24. juli 1567 spontanaborterte hun tvillinger. Den 24. juli 1567 ble hun tvunget til å abdisere den skotske tronen til fordel for sin sønn Jakob, da ett år gammel.
Den 2. mai 1568 klarte Maria å rømme fra Loch Leven og klarte atter å samle en liten hær. Etter at hun led nederlag i slaget ved Langside den 13. mai, flyktet hun i båt over Solway Firth til England.
Flukt og fengsling i England
redigerMaria gikk i land ved Workington i England den 19. mai og bodde i Workington Hall. Hun ble raskt fengslet av Elisabeths offiserer ved Carlisle Castle. I løpet av hennes fengsling skal hun ha hatt sin berømte frase En ma Fin gît mon Commencement («I min ende er min begynnelse») brodert på sine klær. Hun ble forflyttet til Bolton Castle den 16. juli 1568 og ble der i varetekt av Henry, 9. lord Scrope, fram til 26. januar 1569 da hun ble forflyttet til Tutbury Castle.
Etter hennes flukt til England forventet Maria Stuart at Elisabeth I ville hjelpe henne å gjenvinne tronen. Elisabeth var forsiktig og beordret en undersøkelse i spørsmålet om Maria først burde bli tiltalt for mordet på Darnley. En konferanse ble holdt i York og senere i Westminster mellom oktober 1568 og januar 1569. Anklagerne var de skotske lordene som hadde avsatt henne. Av politiske grunner ønsket Elisabeth hverken å dømme Maria for mord, eller frikjenne henne for det samme. Konferansen ble således en politisk øvelse.
Maria nektet å anerkjenne retten til noen domstol da hun var en dronning, og mannen som hadde ansvaret for søksmålet, James Stewart, 1. jarl av Moray, var regent av Skottland for hennes egen sønn kong Jakob. Hans viktigste motiv var å hindre at hun ble gitt tronen tilbake. Maria nektet å gi et skriftlig forsvar om ikke Elisabeth kunne garantere en dom på ikke skyldig, noe den engelske dronningen ikke var villig til.
Som bevis presenterte Marias skotske anklagere de såkalte «kistebrevene» («Casket letters»), åtte brev etter forlydende fra Maria og til Bothwell, rapportert av James Douglas, 4. jarl av Morton, for å ha blitt funnet i Edinburgh i en sølvboks engravert med bokstaven F (etter sigende for Frans II), sammen med et antall andre dokumenter, inkludert deres ekteskapsbevis. Resultatet av konferansen var at disse brevene ble akseptert som ekte etter en undersøkelse av håndskriften, og den informasjonen som brevene ga ble derfor også bedømt for å være genuine. Dog, som Elisabeth hadde ønsket, undersøkelsen kom til konklusjonen at intet var blitt bevist. I etterpåklokskapens navn synes det som om at ingen av de involvert partene hadde sannheten som sitt fremste mål. James MacKay har kommentert at en av de merkeligste «rettssaker» i juridisk historie hadde endt opp med ingen dom om skyld med det resultat at anklagerne reiste tilbake til Skottland og den anklagede forble holdt i varetekt i «beskyttende forvaring».
I 1570 ble Elisabeth overtalt av representanter fra kong Karl IX av Frankrike til å love å gi sin støtte til at Maria kunne gjenvinne sin skotske trone. Som en betingelse krevde hun en bekreftelse av Edinburgh-traktaten, noe Maria selv ikke nå var villig til å gjøre. Uansett fortsatte William Cecil, 1. baron Burghley, forhandlingene med Maria på Elisabeths vegne.
I 1569 hadde Cecil uoffisielt utpekt sir Francis Walsingham til å organisere en hemmelig tjeneste for å beskytte riket, særlig dronningens person. Deretter hadde Cecil som Walsingham mange grunner som muligheter for å vokte Maria Stuart svært grundig.
Ridolfikomplottet var en katolsk plan om å avsette Elisabeth med hjelp fra utenlandske soldater, og plassere Maria Stuart på Englands trone. Konspirasjonen fikk den engelske dronningen til ombestemme seg, og med dronningens oppmuntring introduserte parlamentet en lov i 1572 som forhindret Maria fra å kreve den engelske tronen. Uventet nektet Elisabeth å gi den sin kongelige godkjenning. Det lengste hun noen gang gikk var i 1584 da hun introduserte et dokument (Bond of Association) som hadde det formål å hindre noen potensielle etterfølgere fra å dra fordel av et mulig mord på henne. Det var ikke juridisk bindende, men ble signert av tusener, inkludert Maria Stuart selv.
Elisabeth betraktet Marias krav på den engelske trone som en alvorlig trussel, og i de neste 18 årene ble Maria holdt i forvaring, det meste av tiden i Sheffield Castle og Sheffield Manor under ledelse av George Talbot, 6. jarl av Shrewsbury og hans fryktelige hustru Bess av Hardwick. Bothwell ble fengslet i Danmark, ble deretter sinnssyk og døde i fengsel i 1578.
Rettssak og henrettelse
redigerMaria Stuart ble etterhvert en byrde som Elisabeth hverken kunne tolerere eller akseptere. Maria ble anklaget for forræderi av en rett bestående av rundt førti adelsmenn, inkludert katolikker. Hun hadde deltatt i Babingtonkomplottet, avslørt av hennes egne brev som sir Francis Walsingham hadde sørget for å få oppsnappet. Brevene var skrevet i kode, slik at brevskriverne følte seg trygge og dermed var mer løsmunnet enn de ellers ville vært. Walsinghams menn knekket koden, og ut fra brevene var det åpenbart at Maria hadde godkjent et drapsforsøk på Elisabeth. Maria nektet og fremstod energisk og djerv i sitt forsvar. En av hennes mer minneverdige kommentarer var: «Husk mine herrer, historiens teater er mer omfattende enn kongeriket England.» Hun påpekte at hun ble nektet muligheten for å se de påståtte bevisene eller sine egne papirer som var tatt fra henne, at hun ble nektet juridisk rådgivning, og aldri hadde vært en engelsk undersått og derfor ikke kunne bli dømt for «forræderi». Konspirasjonens omfang er ukjent.
I en rettssak hvor Englands Lord Chancellor, sir Thomas Bromley,[36] og regjeringsadvokaten sir John Popham (senere rettspresidenten), presiderte, ble Maria Stuart funnet skyldig i forræderi og dømt til å halshugges. Likevel nølte Elisabeth med å gi den direkte ordren om henrettelse. Hun fryktet konsekvensene, særlig om Marias sønn Jakob av Skottland som hevn skulle inngå en allianse med de katolske stormaktene Frankrike og Spania, og deretter invadere England. Hun var også bekymret for hvordan en henrettelse ville påvirke det kongelige legitimeringsprinsippet «kongedømmet av Guds nåde». Elisabeth spurte Marias siste vokter, Amias Paulet, om han kunne planlegge en form for «uhell» som ville fjerne Maria Stuart.[37] Han nektet fordi han ikke ville tillate en slik «plett på sine etterkommere».
En stund gjemte Elisabeth seg på slottet i Richmond. Parlamentet sendte en deputasjon ut til henne med bønn om at nå måtte dødsdommen fullbyrdes, men hun ba om deres tilgivelse fordi de fikk «et svar som ikke var noe svar» («my answer answerless»). Til sist underskrev hun likevel og rakte den signerte dødsdommen til sin sekretær William Davison til «videre forføyning», dvs. at han tok den til storseglbevareren som satte det kongelige seglet under, slik at dommen ble rettskraftig.[38] Deretter ble det kongelige råd sammenkalt av William Cecil for iverksettelse av dommen før dronningen ombestemte seg.[39]
På Fotheringhay-slottet i Northamptonshire den 7. februar 1587 ble Maria fortalt at hun ville bli henrettet neste dag. Hun tilbrakte sine siste timer i bønn og skrev brev og sitt testament. Hun ba om at hennes tjenere skulle bli løslatt. Hun ba også om å bli gravlagt i Frankrike. Skafottet var dekket av svart klede. To eller tre trinn førte opp til plattformen med en hoggestabbe, en pute å knele på, og tre krakker - til henne og til jarlene av Shrewsbury og av Kent som var vitner til henrettelsen.[40] Ved henrettelsen knelte Marias bødler foran henne, den ene het for øvrig Bull, og ba om hennes tilgivelse. Ifølge Robert Wynkfield svarte hun at hun tilga dem, for «Dere gjør en ende på mine plager!»[41]
Bødlene og hennes to tjenere hjalp til med å fjerne en svart ytre kappe, to underskjørt og hennes korsett som avslørte en dyprød serk, for øvrig den liturgiske fargen på martyrium i den katolske kirke. Mens hun kledde av seg, smilte hun svakt til bøddelen og sa «Aldri har jeg hatt slike hjelpere til å kle av meg, og aldri har jeg tatt av meg klærne foran en slik forsamling».[41] Hun fikk deretter bind foran øynene og knelte ned på puten, la hodet på blokken og strakte ut armene bak seg.
I Antonia Frasers biografi, Mary Queen of Scots, skriver forfatteren at det trengtes to hogg ved henrettelsen: den første feilet, og hennes lepper skal ha bevegd seg; tjenerne mente at hun stønnet «Søte Jesus!» Det andre hogget delte halsen, unntatt en sene som bøddelen sagde over med øksen. Robert Wynkfield skrev en detaljert redegjørelse frem til henrettelsen, og nevner også to øksehogg. Etterpå løftet bøddelen hodet hennes i været med ordene: «Gud bevare dronningen!» Så skilte det kastanjebrune håret lag med hodet som skal ha rullet bortover gulvet.[41] Maria hadde gått med parykk fordi hennes eget hår var kortklipt og helt grått, enda hun bare var 44 år gammel. Da hun skulle bæres bort, kom den lille Skye-terrieren hennes frem. Den må ha gjemt seg i kappefoldene hennes[42] og ville ikke forlate henne, men ble til slutt fjernet av hennes hoffdamer som vasket av den blodet.[41]
Kjortelen hun bar ved sin henrettelse, var hvit (ikke dyprød) og er utstilt på Coughton Court[43] ved Alcester i Warwickshire, som den gangen tilhørte Throckmortons, en av Englands eldste katolske familier.[44] Det er blitt sagt at tre hogg måtte til ved Marias henrettelse, kanskje fordi det samme var tilfellet ved henrettelsen av jarlen av Essex. Det har vært fremsatt en tanke om at antallet inngikk i et ritual.[45]
Etterspill
redigerDa nyheten om henrettelsen nådde London, danset folk i gatene, men Elisabeth ble utav seg, skrek og slo rundt seg. Hun hevdet at dette var skjedd mot hennes vilje, at hun var forrådt av sine nærmeste i det groveste svik. Hun stengte alle engelske havner av frykt for at de katolske stormaktene ville ta hevn, og hennes trofaste rådgiver, baron William Cecil, ble bortvist fra hoffet. Men særlig rettet hennes raseri seg mot sekretæren, William Davison, som hadde behandlet hennes signerte dokument etter forskriftene, men ble straffet med mange års fangenskap i Tower of London.[46] Han ble senere løslatt etter å ha betalt en stor bot, men hans karriere var ødelagt.[39]
Ikke lenge før sin død hadde Maria brodert: En ma Fin gît mon Commencement («I min ende er min begynnelse»), og noe sannhet var det i dette, siden hennes død gjorde hennes sønn til tronarving i både England og Skottland. Den døde ble balsamert og holdt skjult på Fotheringhay i et halvt år før hun ble gravlagt i katedralen i Peterborough ved en hemmelig seremoni i august 1587.[47] I 1612 ble hun gravd opp igjen, da hennes sønn, kong Jakob I av England, fikk henne flyttet til Westminster Abbey. Der ligger nå Maria og hennes fars kusine Elisabeth av England på hver sin side av Henrik VIIs kapell,[48] utført i marmor med foldede hender, selv om de to aldri møttes i levende live.[49] På 1700-tallet ble de to gravene åpnet under leting etter Jakob Is gravsted. Han ble funnet gravlagt sammen med Henrik VII av England.
I februar 2008 ble en kopi av fullmakten til Marias henrettelse kjøpt for 72 485 pund fra erkebiskopen av Canterburys bibliotek i Lambeth Palace, hvor det oppbevares på nasjonens vegne.[50]
«Kistebrevene»
redigerDe såkalte kistebrevene (Casket Letters) har i stor grad blitt betraktet som bevis for at Maria Stuart var medskyldig i mordet på sin gemal lord Darnley. Brevene er imidlertid bare en detalj i en komplisert problematikk. Selv om de skulle være falske, er det ikke tilstrekkelig grunn til å «frikjenne» Maria så lenge som andre aspekter av saken ikke er tatt med i beregningen.
Det har stått sterk strid blant historikere om hvorvidt disse brevene er ekte eller falske. Originalene ble sannsynligvis ødelagt i 1584 av kong Jakob.[51] De kopier som finnes i ulike samlinger, utgjør ikke et fullstendig sett. Originalene var på fransk, men kun én fransk kopi er bevart. Resten er samtidige oversettelser til skotsk og engelsk.
Maria argumenterte med at hennes håndskrift var lett å etterligne, og det har hyppig blitt hevdet at brevene var forfalskninger, at de inkriminerende avsnittene var satt inn før undersøkelsen i York i 1568, eller at brevene ble skrevet til Bothwell av en annen. Respekterte biografer av Maria Stuart som Antonia Fraser, James MacKay og John Guy konkluderer alle med at brevene var falske. Guy undersøkt elisabethanske avskrifter av brevene framfor å stole på senere trykte kopier.[52] Han peker på at brevene er atskilte, og at den franske versjonen av ett av brevene har dårlig språk og grammatikk. En kvinne med Marias utdannelse ville neppe skrive slik. Men enkelte fraser (inkludert versene i Pierre de Ronsards stil) og stilistiske kjennetegn er sammenlignbare med kjente skriv fra Marias hånd.[53]
Et annet poeng er at kistebrevene ikke dukket opp før konferansen i York i 1568. Maria ble tvunget til abdisere i 1567, og holdt fanget i nesten et helt år i Skottland. Å offentliggjøre disse brevene ville begrunne hennes fengsling og tvungne abdikasjon, men det skjedde ikke.
Minst en del av de samtidige som så brevene ved konferansen i York var ikke i tvil om at de var ekte. Blant disse var Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, sønn av poeten Henry Howard,.[54] Howard ble en senere frier og medkonspirator av Maria Stuart. Da dronning Elisabeth ga en hentydning på hans ekteskapsplaner med Maria skal Howard ha bemerket at «han mente aldri å gifte seg med en slik person hvor han ikke kunne være sikker på sine hodepute.»[55]
Arv og ettermæle
redigerSelv om Maria Stuart ikke ble helgenerklært av den katolske kirke har mange likevel betraktet henne som en martyr og det finnes relikvier etter henne. Hennes bønnebok ble lenge vist fram i Frankrike. Hennes apologetikk ble utgitt i en engelsk tidsskrift, en sonett som det ble sagt at hun hadde komponert, skrevet med hennes egen hånd i denne boken. En feiret tysk skuespiller, frau Hendel-Schutz som fikk begeistring og beundring for sin framføring av dronningen i Friedrich Schillers drama Maria Stuart i fem akter, bekreftet at det kors som hun bar om halsen var det samme som en gang tilhørte den skotske dronningen.
Relikvier av denne beskrivelsen har aldri vært underkastet bevis for deres ekthet. Om det er noen som med rimelighet kan bli trodd å en gang ha tilhørt eiendelene til dronningen, er det slør som hun dekket sitt hode med på skafottet. Dette sløret kom i besittelse hos sir John Coxe Hippisley, som selv hevdet å nedstamme fra Huset Stuart fra morssiden. I 1818 hadde en gravering blitt gjort av det av Matteo Diottavi i Roma og som han ga kopier av til sine venner. Imidlertid har den iver som bødlene brente hennes klær og blokken gjort at det ville aldri være mulig å være sikker hva som har tilhørt dronningen eller ikke. Sløret er brodert med gullpaljetter etter sigende gjort av dronningen selv i rette rader som krysser hverandre og således danner små firkanter, og med omriss av en gullkant og hvor det står følgende ord, brodert med bokstaver i gull:
- «Velum Serenissimæ Mariæ, Scotiæ et Galliæ Reginæ Martyris, quo induebatur dum ab Heretica ad mortem iniustissimam condemnata fuit. Anno Sal. MDLXXXVI. a nobilissima matrona Anglicana diu conservatum et tandem, donationis ergo Deo, Societati Jesu consecratum.»
På platen var det en inskripsjon med en dobbel sertifikat om dens ekthet som slo fast at dette sløret, en familieskatt fra den fordrevne Huset Stuart var endelig i besittelse hos den siste gren av familien, Henry Benedict Stuart, kardinal av York, som bevarte det i mange år i sitt private kapell som den mest kostbare relikvie, og etter hans død testamenterte det til sir John Coxe Hippisley, sammen med en verdifull Plutark, en Codex med malte bokstaver og en gullmynt som var preget i Skottland i løpet av Maria Stuarts regime
Platen var spesielt vigslet av pave Pius VII i hans palass på Quirinalhøyden den 29. april 1818. Hippisley i løpet av et tidligere opphold i Roma hadde vært en nær venn med kardinalen fra York, og var medvirkende for å skaffe ham, da han sammen med andre kardinaler emigrerte til Venezia i 1798, en pensjon på 4000 pund fra kong Georg IV av Storbritannia, den gang prins av Wales. Men for pensjonen, den flyktende kardinal og hans eiendeler som hadde blitt konfiskert av styrkene til den franske revolusjonen, ville ha blitt utsatt for den største elendighet.
Kardinalens håp om gjengjelde denne tjenesten ved å testamentere det som han betraktet som mest verdifullt. I henhold til en opptegnelse på platen er sløret 2.2 meter langt og 1,0 meter bredt, og synes derfor å heller ha vært en form for sjal eller skjerf enn slør. Schiller benyttet anekdoten om et lommetørkle som tilhørte dronningen og som hun ga bort før sin død, og ved denne anekdoten la han de velkjente ordene i avskjedsscenen:
- «Accept this handkerchief! with my own hand
- For thee I've work'd it in my hours of sadness
- And interwoven with my scalding tears:
- With this thou'lt bind my eyes.»
I kulturen
redigerMaria Stuarts liv har inspirert kunstneriske og kulturelle verker i over fire århundrer.
Drama og romaner
redigerSom tidligere nevnt skrev Friedrich Schiller skuespillet Maria Stuart som hadde premiere i Weimar i Tyskland den 14. juni 1800. Stykket er delt inn fem akter og hver akt er inndelt i flere scener. Skuespillet dannet grunnlag for Gaetano Donizettis opera Maria Stuarda (1834).
Bjørnstjerne Bjørnson skrev våren 1863 skuespillet Maria Stuart i Skottland, og det ble utgitt året etter. Det er et renessansedrama i stoff og form med interessante karakterstudier; den omskiftelige Maria, den svake Darnley, den steile John Knox, men bæres først og fremst oppe av sine lyriske stemninger, billedsterke replikker og fargerikdom, i henhold til Harald og Edvard Beyer.[56]
Den mest varige behandlingen i romanform er kanskje Madame de La Fayettes La Princesse de Clèves (1678), hvor den unge dauphin er en betydelig figur. Skrevet et og et halvt århundre etter er The Abbot (1820) av Walter Scott som dekker perioden hvor Maria blir holdt fengslet i festningen i Loch Leven. Marias historie har også vært emne for en rekke nyere romaner, blant annet Mary Queen of Scotland and the Isles: A Novel (1992), av Margaret George; The Gay Galliard (1941) av Margaret Irwin; Royal Road to Fotheringhay: The Story of Mary, Queen of Scots (1955) av Jean Plaidy; Fatal Majesty (2000) av Reay Tannahill; The Other Queen (2008) av Philippa Gregory.
TV-serien Reign (2013) er også basert på Dronning Mary og hennes liv, samt forhold til Frankrike og England.
Film og TV (utvalg)
rediger- 1895: The Execution of Mary Stuart (stumfilm)
- 1923: The Loves of Mary, Queen of Scots (spillefilm)
- 1927: Maria Stuart, Teil 1 und 2
- 1936: Mary of Scotland (spillefilm) – regissert av John Ford og Leslie Goodwins, med Katharine Hepburn i hovedrollen[57]
- 1940: En dronnings hjerte (spillefilm; originaltittel: Das Herz der Königin) – regissert av Carl Froehlich, med Zarah Leander i hovedrollen[58]
- 1971: Mary, Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Charles Jarrott, med Vanessa Redgrave i hovedrollen[59]
- 1986: Maria Stuart (TV-film) – regissert av Heinz Schirk, med Anja Kruse i hovedrollen[60]
- 2013: Mary Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Thomas Imbach, med Camille Rutherford i hovedrollen[61]
- 2013–2017: Reign (TV-serie) – 78 episoder totalt, fordelt på 4 sesonger, med Adelaide Kane i hovedrollen[62]
- 2018: Mary Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Josie Rourke, med Saoirse Ronan i hovedrollen[63]
- – : Mary Queen of Scots (dokudrama) – regissert av Stefano Mazzeo, med Claire Churchman i hovedrollen[64]
Referanser
rediger- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mary, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mary-queen-of-Scotland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Maria (Maria Stuart), brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Maria I d’Escòcia, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0040236[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118577808, besøkt 13. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ I løpet av Robert III av Skottlands regime på 1400-tallet var det slått fast at Skottlands trone bare kunne arves av mannlige etterkommere etter samme Robert. Han hadde selv bare sønner. Kvinner og kvinnelige slektslinjer fikk bare arverett dersom den mannlige linjen døde ut. Maria kom på tronen fordi det ikke fantes noen legitim mannlig arving.
- ^ History of the Monarchy > The Stewarts > Mary, Queen of Scots
- ^ a b Fraser, s.11
- ^ Oram, Richard (2004): The Kings and Queens of Scotland, Stroud, ISBN 0-7524-2971-X
- ^ Fraser, s. 12
- ^ Fraser, s. 14
- ^ Fraser, s.25
- ^ Fraser, s. 15
- ^ a b Fraser, s. 16
- ^ a b Fraser, s. 17
- ^ Fraser, Antonia: Mary, Queen of Scots, s. 42
- ^ Fraser, Antonia: Mary, Queen of Scots, sidene 88-90
- ^ Fraser, Antonia: Mary,Queen of Scots
- ^ Guy, John: My Heart is my Own, London, Fourth Estate, 2004, ISBN 184115752X. Side 47
- ^ Fraser, Antonia: Mary Queen of Scots, Panther Books 1970, sidene 113-115
- ^ Fraser, ss. 220-231
- ^ Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester. Dodd, Mead & Co. 1939. Side 137: «some person – yea perchance such as she would hardly think we could agree unto»
- ^ «proceed to the inquisition of her right and title to be our next cousin and heir.»
- ^ Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester. Dodd, Mead & Co. 1939. Sidene 136-164, 445-447; se også Plowden, Alison: Marriage with my Kingdom: The Courtships of Queen Elizabeth I. BCA 1977. Side 137
- ^ Bingham, Caroline: Darnley: A Life of Henry Stuart, Lord Darnley, Consort of Mary Queen of Scots Constable. 1995. Side 101
- ^ Bingham, Caroline: side 100
- ^ Bingham, Caroline: side 160
- ^ Fraser, Antonia: Mary Queen of Scots. Panther Books 1970. Sidene 335-336
- ^ «Syphilis». Arkivert fra originalen 19. september 2009. Besøkt 12. september 2009.
- ^ Fraser, Antonia: sidene 373-375
- ^ Fraser, Antonia: side 375
- ^ Bingham, Caroline: Darnley: A Life of Henry Stuart, Lord Darnley, Consort of Mary Queen of Scots Constable 1995. Sidene 158-159
- ^ Fraser, s. 370
- ^ «About Scotland» Arkivert 21. februar 2009 hos Wayback Machine.. Aboutscotland.com
- ^ «Thomas Bromley» Arkivert 16. februar 2009 hos Wayback Machine. Westminster Abbey
- ^ Google Books: The London encyclopaedia: or, Universal dictionary of science ..., bind 19, redigert av Thomas Curtis
- ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 282-83), Cappelens forlag, Oslo 1986, ISBN 82-02-10705-9
- ^ a b Hutchinson, Robert (2007): Elizabeth's Spy Master: Francis Walsingham and the secret war that saved England, Thomas Dunne Books.
- ^ Antonia Fraser: Mary Queen of Scots (s. 537), forlaget Weidenfeld and Nicolson, London. ISBN 978-0-297-17773-9
- ^ a b c d «The Execution of Mary Queen of Scots». Tudorhistory.org.
- ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 285)
- ^ Maria Stuarts kjortel som hun bar ved henrettelsen
- ^ Coughton Court
- ^ For en moderne diskusjon om dette, se Grantley, Darryll (1999): «Death, the Scaffold and the Stage...» i: Christopher Marlowe and English Renaissance Culture, Ashgate Publishing.
- ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 285-86)
- ^ Maria Stuart
- ^ Lady chapel, Westminster abbey
- ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s- 286)
- ^ stv News report, Februar 2008: «Purchase of Mary Queen of Scots' Death Warrant». Scotlandontv.tv.
- ^ Bingham, Caroline: Darnley: A Life of Henry Stuart, Lord Darnley, Consort of Mary Queen of Scots Constable 1995 s.193
- ^ Guy, John: My Heart is My Own, 2005.
- ^ Thomson, George Malcolm: The Crime of Mary Stuart Hutchinson 1967 ss.148-153;159-165
- ^ Williams, Neville: Thomas Howard, Fourth Duke of Norfolk. Barrie & Rockliff 1964 ss.137-139
- ^ Williams, Neville: 1964 s. 141
- ^ Beyer, Harald & Edvard: Norsk litteraturhistorie, 4. utg. Oslo 1978. Side 206.
- ^ Ford, John; Goodwins, Leslie (28. august 1936). «Mary of Scotland (RKO Radio Pictures)». IMDb.com. Besøkt 3. februar 2022.
- ^ «Das Herz der Königin (Carl Froelich-Film GmbH (I), Universum Film (UFA))». IMDb.com. Besøkt 3. februar 2022.
- ^ «Mary, Queen of Scots (Universal Pictures, Hal Wallis Productions)». IMDb.com. 28. mars 1972. Besøkt 3. februar 2022.
- ^ «Maria Stuart (Bayerischer Rundfunk (BR))». IMDb.com. 28. mars 1986. Besøkt 3. februar 2022.
- ^ «Mary Queen of Scots (Okofilm Productions, Bachim Films, Takafilm)». IMDb.com. 12. november 2014. Besøkt 2. februar 2022.
- ^ «Reign (CBS Television Studios, World 2000 Entertainment, World 2000 Entertainment)». IMDb.com. 17. oktober 2013. Besøkt 2. februar 2022.
- ^ «Mary Queen of Scots (Focus Features, Perfect World Pictures, Working Title Films)». IMDb.com. 21. desember 2018. Besøkt 2. februar 2022.
- ^ «Mary Queen of Scots (EWTN TV Channel)». IMDb.com. Besøkt 3. februar 2022. «The film is a docudrama about the life and faith of Mary Queen of Scots and her relationship with Queen Elizabeth I of England.»
Litteratur
rediger- Herrmann, Richard (1988). Maria Stuart og hennes verden. Oslo: Cappelens forlag.
- Fraser: Antonia (1970): Mary Queen of Scots, Panther Books
- Oram, Richard (2004): The Kings and Queens of Scotland, Stroud, ISBN 0-7524-2971-X
Eksterne lenker
rediger- (en) Mary, Queen of Scots – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Mary, Queen of Scots – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Maria Stuart på Discogs
- (en) Maria Stuart på Discogs
- (en) Maria Stuart på MusicBrainz
- (en) Maria Stuart hos The Peerage