Maria Fjodorovna

 

Den fremtidige russiske keiserinnen ble født 26. november 1847 i foreldrenes bolig Det gule palé i Amaliegade, et hus fra 1700-tallet rett ved siden av slottsanlegget Amalienborg, det danske kongehusets hovedresidens i bykvarteret Frederiksstaden i Københavns sentrum.^[6] Hun var det fjerde barnet og den andre datteren til daværende prins Christian av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, og hans kone prinsesse Louise av Hessen-Kassel.^[7] Hun ble døpt i Det gule palé i den evangelisk-lutherske tro med den danske dronningen Caroline Amalie som gudmor.^[8] Den lille prinsesse ble oppkalt etter danske enkedronningen Marie Sophie Frederikke, som var gift med kong Frederik VI, og - i samsvar med samtidens nasjonalromantiske mote - etter den populære danske middelalderdronningen Dagmar av Böhmen. Til daglig var hun under oppveksten i Danmark kjent som prinsesse Dagmar, mens hun i familien ble kalt Minnie hele livet.^[9]

Da prinsesse Dagmar ble født, var hennes far fortsatt bare prins av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Glücksborg, en fjern og ubetydelig sidelinje til det danske kongehus, som nedstammet fra kong Christian III av Danmark og Norge. Familiens status ble endret i 1853, da hennes far ble gjort til dansk tronarving på grunn av morens arverett. Bakgrunnen var utsikten til at den oldenborgske slektslinje som satt på tronen ville dø ut. Familiens anseelse steg deretter betydelig, og Dagmar ble prinsesse av Danmark.

Hun vokste opp i Det gule palé sammen med sine søsken orins Frederik, som ble konge av Danmark som Frederik VIII, prinsesse Alexandra som ble dronning av Storbritannia gjennom sitt ekteskap med Edvard VII av Storbritannia, prins Vilhelm som ble konge av Hellas som Georg I av Hellas, prinsesse Thyra og prins Valdemar. Etter at faren var blitt arving til tronen, fikk familien også tilgang til sommerslottet Bernstorff slott nord for København. Barna vokste opp i det som har blitt karakterisert som et beskjedent, men lykkelig miljø hvor familien var nært knyttet. Under barnas oppvekst hadde faren kun offiserslønnen sin å leve av, og familien levde et etter kongelige normer relativt enkelt liv. Husstanden deres hadde bare seks ansatte, og Dagmar og søsknene hennes måtte gå rundt i Københavns gater i barndommen og gjøre slike ting som å gå på markedet og besøke kafeer. Bare svært sjelden deltok de på seremonielle begivenheter og måtte umiddelbart etter ta av seg de fine klærne igjen for ikke å risikere at de ble skitne. Foreldrene la vekt på å gi barna en enkel borgerlig oppdragelse som la stor vekt på de kongeliges plikter. Senere ble alle barna kjent for sin uanstrengte evne til å samhandle med mennesker, sin pliktfølelse og evne til å representere.

Dagmar følte seg nærmest knyttet til sin eldste søster, Alexandra, og de opprettholdt et sterkt bånd til hverandre gjennom hele livet. De to prinsessene delte rom i oppveksten, og ble oppdratt sammen. Søstrene fikk omtrent samme utdanning, med elementer som ble ansett som passende for overklassekvinner: de ble undervist i husstell av moren, og lærte å danse, spille musikk, male og tegne, og snakke fransk, engelsk og tysk av privatlærere. Men faren insisterte på at de også skulle lære gymnastikk og idrett, noe som var mer uvanlig for jenter. Videre fikk Dagmar og Alexandra svømmetimer av den svenske pioneren innen svømming for kvinner, Nancy Edberg;^[10] Dagmar skulle senere ønske Edberg velkommen til Russland, hvor hun kom på kongelig stipend for å holde svømmetimer for kvinner. Dagmar beskrives som livlig og intelligent, søt men mindre vakker enn Alexandra, og flinkere til å male og tegne enn søstrene sine, som derimot var mer talentfulle i musikk.

Året 1863 var rikt på avgjørende begivenheter for prinsesse Dagmars familie. I mars 1863 giftet søsteren hennes Alexandra seg med prinsen av Wales, den fremtidige kong Edvard VII av Storbritannia. Dagmars bror, prins Vilhelm, ble gjort til konge av Hellas senere samme år, og i november 1863, etter Frederik VIIs død, ble Dagmars far konge av Danmark. På slutten av året 1863, som datter og søster til kongene av Danmark og Hellas og svigerinne til den britiske tronarvingen, ble Dagmar nå regnet som en av Europas mest ettertraktede prinsesser. Hun mottok et frieri fra kronprins Umberto av Italia, men var motvillig til å gifte seg med ham fordi hun fant ham lite attraktiv. Moren hennes var også motvillig til å støtte et slikt ekteskap da hun så en større status nede i utsiktene til et ekteskap med den russiske keiserfamilien.^[11]

 

Den tiltakende støtten til den slavofile ideologien i Russland var en av årsakene til at keiser Aleksander II av Russland begynte å se etter en brud til tronarvingen, storfyrst Nikolaj Aleksandrovitsj, i andre land enn de små protestantiske tyske fyrstedømmene man normalt fant en brud til en kommende tsar. Prinsesse Dagmar var en av kandidatene, og allerede i 1860 hadde keiseren gjort sine første undersøkelser om et mulig ekteskap. I 1864 ble Nikolaj sendt av sted på en større dannelsesreise i Europa, der han avla besøk ved de forskjellige kongelige og fyrstelige hoff. Et av målene var å finne en brud, og en av kandidatene var prinsesse Dagmar. Det var også allerede familiebånd mellom de to familiene, da Dagmars onkel hadde vært gift med tsarens søster.

I løpet av sommeren, ankom Nikolaj, eller «Nixa» som han ble kalt i familien, til Fredensborg slott, der den danske kongefamilie opholdt seg. Nikolaj hadde aldri møtt Dagmar, men hadde i en årrekke samlet på fotografier av henne, og begge familier ønsket ekteskapet. Dagmar og Nikolaj ble gjensidig tiltrukket da de møttes, og selv skrev Nikolaj til sin mor:

Jeg kom her som i en feber (...) Jeg kan ikke beskrive for deg hva som kom over me, da vi nærmete oss Fredenborg og jeg endelig så den søte Dagmar. Hvordan kan jeg beskrive det? Hun er så smukk, direkte, intelligent, erfaren, og allikevel sjenert på samme tid. Hun er enda smukkere i virkeligheten enn på de bilder vi har sett til nå.

Etter å ha returnert til Russland for å få farens tillatelse, fridde Nikolaj til Dagmar den 28. september i Bernstorff slottshage og fikk ja.^[12] Forlovelsen ble kunngjort på Bernstorff slott senere samme dag.^[8] Som forlovelsesgave ga hennes fremtidige svigermor keiserinne Maria Aleksandrovna henne et seks-rads perlekjede, mens Nikolai ga henne et diamantarmbånd.^[13] Totalt kostet forlovelsesgavene Dagmar fikk fra sine fremtidige svigerforeldre 1,5 millioner rubler.^[14] Etter forlovelsen reiste Nikolaj videre, mens Prinsesse Dagmar begynte å motta undervisning i russisk språk og den ortodokse kirkes tro. Men 22. april året etter døde Nikolaj av hjernehinnebetennelse bare 21 år gammel.

 

Nikolaj hadde uttrykt som sitt siste ønske at Dagmar skulle gifte seg med hans yngre bror Aleksander. Dagmar hadde vært på besøk i Russland i forlovelsestiden og knyttet sterke bånd til Nikolajs familie. Etter at han var død og hun returnerte til København, var hun sønderknust også ved tanken på ikke å skulle kunne ha mer kontakt med dem. I juni 1866 kom Aleksander på besøk til Danmark og paret forlovet seg 23. juni på Fredensborg slott.^[8]

I tiden frem mot avreisen til Russland i september samme år, gikk mange festlige arrangementer av stabelen i København, blant annet hadde verket «Storfyrst Alexander Marsch» av H.C. Lumbye premiere i Tivoli 4. august. 7. september var det hoffest med spesielt inviterte gjester og Dagmar ble hyllet med et spesialskrevet verk av den russiske komponisten Constantin Massaloff.

Dagmar forlot København 22. september 1866 og ankom Kronstadt noen dager senere. Bryllupet fant sted i Vinterpalasset i St. Petersburg den 9. november kort etter at Dagmar hadde konvertert til den ortodokse tro. Ved ekteskapets inngåelse tok hun navnet Maria Fjodorovna.

 

Dagmar var et populært medlem av keiserfamilien. Hun viet sin tid til familien, velgjørenhet og sosiale gjøremål. Blant dem var russisk Røde Kors, og flere utdannelsesinstitusjoner, deriblant det kjente Smolnyj-instituttet for adelskvinner.

Dagmar og Aleksander fikk tronfølgerens sedvanlige residens, det storslagne Anitsjkovpalasset ved St. Petersburgs hovedgate, Nevskij Prospekt.

De første årene brukte Dagmar til å sette seg inn i sitt nye land, og paret reiste rundt i riket. Paret besøkte også jevnlig Danmark.

Paret fikk seks barn:

1. Nikolaj II (1868–1918)
2. Aleksander (1869–1870)
3. Georg (1871–1899), død av lungetuberkulose
4. Ksenia Aleksandrovna (1875–1960), gift med Aleksander Mikhailovitsj av Russland
5. Mikhail (1878–1918)
6. Olga Aleksandrovna (1882–1960)

 

Den 31. mars 1881 ble Marias svigerfar, keiser Aleksander II, drept i et bombeangrep utført av terrororganisasjonen Narodnaja Volja under en kjøretur i Sankt Petersburg. Maria Fjodorovna ble dermed keiserinne. Hun beskrives som en skjønnhet og var en populær person i Russland. Hun blandet seg ikke i politikk, med unntak av sin antityske virksomhet, som hadde sin bakgrunn i konflikten mellom Danmark og Tyskland. Hun lærte seg russisk språk og kultur, og ble ansett for å utøve sin rolle som keiserinne godt. Tsarfamilien var i 1883 blitt anbefalt å flytte til Gattsjinapalasset av sikkerhetsgrunner, og Maria reiste kun inn til Sankt Petersburg under strenge sikkerhetsforanstaltninger når hun skulle delta i offentlige arrangementer. Hun satte pris på fester og ball, og innbød ofte til selskapeligheter. Maria var motstander av sønnen Nikolajs ekteskap med Alexandra av Hessen.

Tsar Aleksander III døde 2. november 1894 i Livadija på Krim. Dermed var Maria Fjodorovna blitt enkekeiserinne.

 

Som enkekeiserinne hadde hun en sterk posisjon innen tsarfamilien, og det påpekes hvor stor prestisje hun hadde ved hoffet. Maria var svært kritisk til sønnens russifiseringspolitikk i Finland. Hun og svigerdatteren Aleksandra kom ikke godt overens. Maria trivdes imidlertid godt i sin nye rolle som enkekeiserinne, der hun ikke var like utsatt for regimekritikere og derfor kunne leve et friere liv. Som enkekeiserinne flyttet hun tilbake tilAnitsjkovpalasset i St. Petersburg, der hun hadde bodd de første 15 årene som gift.

Ettersom hun var svært familiekjær elsket hun de årlige besøkene hos foreldrene og slekten i Danmark, og var svært begeistret over å selv få besøk, først og fremst av søsteren dronning Alexandra av Storbritannia, som hun hele livet hadde en spesiell relasjon til.

 

I 1919 flyktet enkekeiserinne Dagmar fra Krim på grunn av uroligheter. Flukten foregikk ombord på et britisk krigsskip. Hun tilbrakte sine siste leveår på eiendommen Hvidøre ved Klampenborg, nord for København.

Hun takket nei til de eksilrussiske rojalistenes forslag om at hun skulle bli tsarhusets overhode, og engasjerte en privatdetektiv for å etterforske sønnens død. Helt til sin død hadde hun en livkosakk, Timofej Jasjtsjik, som kammertjener. Han ble senere tobakkshandler i København.

Ved sin død i 1928 ble keiserinnen stedt til hvile i en sarkofag i krypten under Christian IXs kapell i Roskilde domkirke.

I 2004 ble den danske og den russiske regjering enige om å overføre henne til Russland. Som et resultat av denne avtalen ble hun bisatt den 28. september 2006 i Peter og Pauluskatedralen i St. Petersburg, som hadde vært russisk keiserlig gravkirke siden 1725.

• Barkovets, A.I.; Tenikhina, V.M. (2006). Empress Maria Fiodorovna (på engelsk). Sankt Petersborg: Abris Publishers. 
• Bramsen, Bo (1992). Huset Glücksborg. Europas svigerfader og hans efterslægt (på dansk). 2. København: Forlaget Forum. ISBN 87-553-1843-6. 
• Gelardi, Julia P. (2011). From Splendor to Revolution : the Romanov Women, 1847–1928 (på engelsk). New York: St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-37115-9. 
• Hall, Coryne (2001). Little Mother of Russia: a Biography of Empress Marie Feodorovna (på engelsk). London: Shepheard-Walwyn. ISBN 978-0-8419-1421-6. 
• Galina Korneva and Tatiana Cheboksarova: Empress Maria Feodorovna's Favourite Residences in Russia and Denmark, Liki Rossi, St. Petersburg, 2006
• Anna Lerche and Marcus Mandal: A Royal Family – The Story of Christian IX and his European descendants, ISBN 87-15-10957-7 -
• Retsbo, Ole (2006). Dagmars sidste rejse: En dansk kejserindes dramatiske historie (på dansk). Søborg: DR. ISBN 8776801993. 
• Ian Vorres: The Last Grand Duchess, Finedawn Publishers, London, 1985
• Gregory King: The Court of the Last Tsar, ISBN 978-0-471-72763-7
• Hiort-Lorenzen, Hans Rudolf. Dagmar, Kejserinde af Rusland i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1890)

• (en) Maria Fyodorovna (Dagmar of Denmark) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Maria Feodorovna (Dagmar of Denmark) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons