Ludvig IX av Frankrike

Ludvig var av Huset Capet og sønn av kong Ludvig VIII og Blanka av Castilla. Dronning Blanka var datter av kong Alfonso VIII av Castilla (1170-1214) og Eleanor Plantagenet av England, datter av kong Henrik II av England (1154-89). Henrik II var dattersønn av den hellige kong David av Skottland, og det betyr at hans mor, den hellige Margareta av Skottland, var Ludvigs tipptipptippoldemor.^[6]

Ludvig var 11 år da hans far døde i 1226 og ble selv kronet til konge samme år i katedralen i Reims, landets kroninskirke. På grunn av hans unge alder styrte hans mor, Blanka av Castilla, som regent inntil 1234 hvor Ludvig ble ansett for å være gammel nok til å styre på egne vegne. Hun fortsatte som en viktig rådgiver for kongen inntil sin død i 1252.

Den 27. mai 1234 giftet Ludvig seg med Margrete av Provence (1221–21. desember 1295), søster av Eleanor, hustruen til kong Henrik III av England. Ludvigs yngre bror var Karl I av Sicilia (1227–1285) som han utnevnte til hertug av Anjou, og dermed skapte det andre Huset Angevin.

Ludvig gjorde slutt på Albigenserkorstoget i 1229 etter å ha signert en avtale med hertug Raymond VII av Toulouse som renvasket den sistes far, Raymond VI av Toulouse, for beskyldningen om ha drept en predikant på misjon for å konvertere katarene.

Ludvig IX levde et fromt og asketisk liv, uten bigotteri. Han var upartisk og overbærende i sin rettspraksis, sto fast på den enkeltes rett, fra konge til bonde; en skarpsindig og troverdig statsmann; en fredens mann og en tapper soldat. Hans audienser ble berømte; de var åpne for alle og ble holdt under en eik i skogen i Vincennes. Kongen var ikke for stor på det til å besøke de syke og fattige i deres egne elendige hjem. Han vasket også tiggernes føtter, og daglig bespiste han hundre fattige.^[6]

Da en av hans flamske adelsmenn hadde hengt tre barn for ulovlig jakt på harer i sin skog, fengslet Ludvig ham og nektet ham retten til å bli dømt av sine likemenn, siden de trolig ville ha støttet hengningene. I stedet ble han stilt for den ordinære domstolen, som dømte ham til døden. Kongen sparte hans liv, men ila ham en bot så stor at størstedelen av hans eiendom gikk med. Disse pengene brukte kongen til religiøse og veldedige formål. Noen ganger kunne hans hoffmenn klage over at han brukte så mye tid i bønn. Han svarte at de tilbrakte mye mer tid med gambling og jakt.^[6]

Hver morgen gikk Ludvig til messe, under kappen bar han fransiskanerdrakt som tertiar. Han pisket seg selv metodisk for å døyve sin sterke og veldokumenterte appetitt på sex, mat og lystbetont prat. Han brakte karteuserne til Paris og ga dem palasset Vauvert. Han reformerte det franske rettsvesenet og forbød for eksempel rettslige tvekamper og utbytting av de vergeløse. I 1230 forbød han all åger og ville ikke en gang tillate jødene, som til da hadde vært fritatt for forbudet, å fortsette med den praksisen. I 1263 gjorde han gjennom en myntreform Frankrike til den mektigste staten i Europa.^[6]

Ludvig stilte begge tiggerordenene, fransiskanerne og dominikanerne, under sin beskyttelse, og tiggermunker som de hellige Thomas av Aquinas og Bonaventura var gjester ved hans bord. En gang da Thomas var gjest ved kongens bord, falt han i tanker og glemte omgivelsene fullstendig. Til alles forskrekkelse slo plutselig den digre munken (han hadde blitt svært korpulent med årene) neven i bordet og erklærte: «Det var slutten på manikeernes kjetteri!» En vennlig irettesettelse fra hans prior ble fulgt av broder Thomas' unnskyldning. Kongen syntes ikke å reagere, og øyeblikkelige kom det en skriver til for å notere ned hans argumenter.^[6]

Ludvigs fromhet og vennlighet for de fattige ble meget feiret. Han dro på korstog to ganger, i 1248 (Det syvende korstoget) og deretter i 1270 (Det åttende korstoget). Begge korstogene ble store katastrofer. Etter innledende suksess i sitt første forsøk ble hæren hans møtt med en overveldende motstand av den egyptiske hæren og landets innbyggere. I 1249 ble Ludvig beseiret og satt i fangenskap i Mansoura i Egypt. Han og hans folk ble deretter løslatt ved at den franske hæren overga seg og for en stor pengeutbetaling.

Død: Kong Ludvig døde i nærheten av Tunis på sin siste ekspedisjon. Dødsårsaken har tradisjonelt blitt antatt å være på grunn av utbruddet av en pest, men moderne historikere mener at årsaken heller var dysenteri.

Ludvig IX ble etterfulgt av sin sønn, Filip III av Frankrike.

En del av innvollene hans ble begravd i Tunis. En gravstein over dette står fremdeles. Andre deler av ham ble fraktet i en urne og plassert i basilikaen i Monreale nær Palermo, hvor den fortsatt står. Selve liket ble tatt med, etter et kort tid i basilikaen San Domenico i Bologna, til Frankrike og begravd ved det kongelige franske gravstedet på Saint-Denis. Hans gravstein i Saint-Denis er et praktfullt forgylt messingmonument som ble formgitt på slutten av 1300-tallet. Det ble smeltet ned i løpet av den franske religionskrigen, også kalt for hugenottkrigen, og da forsvant også kongens lik. Kun en finger ble reddet og den blir oppbevart i Saint-Denis.

Pave Bonifatius VIII erklærte Ludvig for helgen i 1297^[6] og han er den eneste franske monark som noen gang er blitt helligkåret.

1. Blanka (1240–29. april 1243)
2. Isabelle (2. mars 1241–28. januar 1271), gift med Theobald V av Champagne
3. Louis (25. februar 1244–januar 1260)
4. Filip III (1. mai 1245–5. oktober 1285)
5. Jean (født og død i 1248)
6. Jean Tristan (1250–3. august 1270), gift med Yolande av Burgund
7. Pierre (1251–1284), hertug av Perche og Alençon; grev av Blois og Chartres i retten ved hans hustru, Johanna av Châtillon
8. Blanka (1253–1323), gift med Ferdinand de la Cerda, infant av Castilla
9. Marguerite (1254–1271), gift med Johan I, hertug av Brabant
10. Robert, grev av Clermont (1256–7. februar 1317). Han ble stamfar til kong Henrik IV av Frankrike.
11. Agnes av Frankrike (c. 1260–19. desember 1327), gift med Robert II, hertug av Burgund

• (en) Louis IX of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Louis IX de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons