Lokk

Lokking er også en avansert musikalsk vokalsjanger, men dette er ikke et nødvendig kjennetegn på lokken. Det er to vilkår for at lokken skal fungere: at dyra er preget på stemmen til budeia og at ropet bærer langt. Det finnes også tradisjonelle rop for å lokke på sau («sibba sibba…»), katt («psspss…») og høner («tippa tippa tippa…»), men fordi disse er lite melodisk utformet kalles de sjelden lokk, selv om funksjonen er den samme. Man skiller gjerne også mellom kulokk, geitelokk og så videre, etter hvilket dyr lokken retter seg mot. Lokk er et typisk eksempel på funksjonsdominert sang.

I tradisjonen finnes det også såkalte huldrelokker, melodisk velformet sang som en gang skal ha vært sunget av en hulder. Huldrelokkene er ofte en del av et sagn. I motsetning til de praktiske lokkeropene har huldrelokkene en fast tekst, ofte en rekke fantasifulle navn, som huldra bruker på kyrne sine.

Lokkerop som er tilpasset bruk fra scene, kalles gjerne kvasilokk eller pseudolokk.

Noen steder i verden har tradisjonell lokking utviklet seg til avanserte former for kommunikasjon, i kraft av særegne plystrespråk, for eksempel på La Gomera i Kanariøyene, der innbyggerne kommuniserer med plystrespråket silbo gomero. Det særegne plystrespråket står på UNESCOs verdensarvliste.^[1] I Alpene ble den tradisjonelle luren utviklet til enorme alpehorn, som gjorden det mulig for gjetere å kommunisere over svært lange avstander.

• Alpehorn
• Åte
• Åtejakt
• Laling, også kalt hjaling, hauking, huving, kauking og gukko, en form for signalsang eller -rop

• Unni Boksasp synger hulderlokk^{[død lenke]}
• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata