Kyiv

På ukrainsk er navnet Київ (Kyjiv [ˈkɪjiw]); på russisk Киев (Kijev).^[9][10] På norsk var tidligere den russiskbaserte navneformen Kiev mest vanlig i bruk, mens det nå er den ukrainskbaserte navneformen Kyiv som dominerer. Språkrådet anbefaler Kyiv (dette er også hva Ukraina selv har foretrukket siden 1990-årene),^[11] men godtar også Kiev.^[12]

Den offisielle ukrainske transkripsjonen ble i 1995 endret til Kyiv, mens den internasjonale ISO-standarden ISO 9 fra samme år gir Kiev. Transkripsjonen fra kyrilliske til latinske bokstaver har vært omstridt siden den russiske invasjonen av Krim i 2014.^[13]

Kyiv ligger på kanten av et lavt platå 100 meter over ved elven Dnipro rett nedenfor samløpet med Desna og ved nordgrensen av Ukrainas belte av fruktbar svartjord. Byens opprinnelige beliggenhet på høyden (øvrebyen) er påfallende sett fra andre side av Dnipro. Etter andre verdenskrigen har byen blitt utvidet til den lavere elvesletten på østre bredd. Byen strekker seg omtrent 50 km langs elven. Den var tredje største by i Sovjetunionen.^{[6][14][15][16]} Byen er Ukrainas industri-, utdannings- og kultursenter. Kharkiv er nest største by og ligger langt øst nær grensen til Russland.^[17]

Byen ble antakelig grunnlagt allerede på 400-tallet,^[16] da som en utpost i Khazarriket. Dateringen til 400-tallet er omdiskutert.^[18] Den ble sentrum i den østslaviske sivilisasjonen og ble hovedstad i Kyivriket fra det niende århundre. Kyiv vokste frem rundet år 800^[19] og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Kyiv og Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatariske (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.^{[15][20][21][22]} Statene Russland, Ukraina og Belarus har alle et historiske utgangspunkt i Kyiv-riket. Russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. I Ukraina legges det i stedet vekt på geografisk kontinuitet.^[23][24]

Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Belarus). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel.^[25][26]

I byens storhetstid var den en av de største i Europa og hadde over 100 000 innbyggere.^{[trenger referanse]} Gullalderen tok en definitiv slutt da byen ble ødelagt under mongolenes invasjon av Russland.

På 1300-tallet ble fyrstedømmene ved Dnipro (Kyiv og Tsjernigov) og Volhynia under litauisk styre, mens Lviv og Galicja kom under polsk styre.^[27] I 1321 ble byen erobret av Gediminas av Litauen og ble lagt under Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 lå den under Det polsk-litauiske samvelde før byen kom under russisk styre i 1686. Peter den store drev en målrettet russifisering av området.^[14]

Kyiv ble etter hvert en av de viktigste byene i Det russiske imperiet. Etter første verdenskrig og oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen et stridstema i forbindelse med oppløsningen av det russiske imperiet og var krigsskueplass både i den russiske borgerkrigen og under den polsk-sovjetiske krig. Bolsjevikene inntok Kyiv for andre gang etter Tysklands kapitulasjon. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk ble proklamert 14. januar 1919. Under den polsk-sovjetiske krig våren og sommeren 1920 ble det forsøkt etablert en ukrainsk stat i forbund med Polen. Ved freden i Riga i 1921 stilte ukrainere i felles delegasjon med russerne ble de vestligste delene en del av det nye Polen.^[27] I 1921 ble byen med i den ukrainske SSR og Sovjetunionen, fra 1934 som hovedstad i den ukrainske sovjetrepublikken.

I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra Kharkiv til Kyiv. Kharkiv er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkiv var under revolusjonen bolsjevikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.^[21]

Byen fikk store skader under andre verdenskrig.^[6]

Kyiv har en spesiell administrativ status i Ukraina. Byen er ikke underlagt den omliggende Kyiv oblast, men er som forvaltningsledd direkte underlagt staten. Samtidig velges byens politiske ledelse i direkte valg, i motsetning til i resten av landet der den utpekes av staten. Siden 2010 har Vitalij Klitsjko vært ordfører.

Byen er delt inn i ti rajoner (distrikter eller bydeler), med et visst politisk selvstyre.

Byen har et universitet – Taras Sjevtsjenko-universitetet i Kyiv – grunnlagt i 1834. Dessuten har byen 17 høyskoler.

Kyivs kollektivnett omfatter tunnelbanen (Kyiv Metro) med 45 stasjoner, busser, trolleybusser og trikk.

Kyivs hovedflyplass er Boryspil internasjonale lufthavn, som ligger i forstaden Boryspil 29 kilometer øst for sentrum.

Kyiv var et kulturelt sentrum for den øst-slaviske sivilisasjonen og utgangspunkt for kristningen av Kyivriket. Kyiv har gjennom århundrene beholdt sin kulturelle betydning, og også i perioder med relativt kulturelt forfall har byen beholdt sin posisjon som et sentrum for den østlige delen av den ortodokse kirke. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er begge verdensarvsteder anerkjent av UNESCO og fortsatt i bruk til religiøse formål i tillegg til at de er blant byens store turistmål. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er også to av Ukrainas sju underverk.

Blant Kyivs kulturinstitusjoner kan nevnes Kyiv-operaen, Ivan Frankos nasjonalteater, Lesya Ukrainkas akademiske nasjonalteater for russisk drama, Kyivs dukketeater, Oktoberpalasset samt Ukrainas filharmoniske orkester. I 1946 hadde Kyiv fire teater, et operahus og en konserthall.^[28] De fleste av billettene den gangen var forbeholdt en «privilegert gruppe».^[28] Blant andre kulturinstitusjoner finner man Dovzhenko filmstudio og Kyiv Sirkus.

Kyiv har 25 museer, et planetarium, teater og flere botaniske og zoologiske haver. Et av de mest kjente landemerkene er Den store fedrelandskrigen-museet med statuen Rodina-mat på toppen. Inklusive sokkelen er monumentet hele 102 meter høyt. Kyiv-operaen er også berømt. Blant Kyivs mange museer finner man også Ukrainas nasjonalmuseum for nasjonal kunst, Museet for vestlig og østlig kunst, PinchukArt-senteret (stiller ut samtidskunst) og Nasjonalmuseet for russisk kunst.

Hvert år arrangeres Kyiv Music Fest, en internasjonal musikkfestival med fokus på moderne klassisk musikk. Festivalen finansieres av det ukrainske kulturdepartementet.

Kyiv var i 2005 vertsby for Eurovision Song Contest 2005 etter Ruslanas seier med Wild Dances året før.

•  
  St. Michael
•  
  Den gylne porten
•  
  Grotteklosteret

• (uk) Offisielt nettsted  
• (en) Kyiv – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Київ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) (en)   Kyiv hos Wikivoyage