Khalatsj

Tidligere ble khalatsj klassifisert som et oghuztyrkisk (sørvesttyrkisk) språk, og som en dialekt av aserbajdsjansk.^[4] En rekke lingvistiske studier, spesielt av språkforskeren Gerhard Doerfer (1920–2003), har påvist at khalatsj skiller seg betydelig fra andre tyrkiske språk. I dag klassifiseres khalatsj som det eneste gjenlevende språket i en separat undergruppe (Arghu) av allminnelige tyrkiske språk.^[2][5][6]

De arkaiske trekkene ved khalatsj ble gjenoppdaget av Gerhard Doerfer i 1960-årene. Doerfer konkluderte med at språket ble distinkt på et meget tidlig tidspunkt, og er det eldste av allminnelige tyrkiske språk.^[3][5]

Språket ivaretar arkaiske trekk som tre vokallengder (lang, halvlang og kort), den urtyrkiske ord-initialen *h og fraværet av lydforskyvningen *d → y. Den sistnevnte er karakteristisk i oghuztyrkiske språk.^[5]

Eksempelvis har ordet hadaq («fot») både initialen *h og dentalen *d. Kognatordet i nærliggende aserbadsjanske dialekter er ayaq (tyrkisk: ayak).^[5]

På grunn av bevaringen av disse arkaiske trekkene, har enkelte språkforskere spekulert i om khalatsjene er etterkommere av stammen Arghu.^[7]

Khalatsj inneholder mange lånord fra det vestiranske språket persisk.^[8][9] Mange khalatsjer snakker persisk. 17. utgave av språkkatalogen Ethnologue (2013), så vel som i standarden ISO 639, omtalte et vestiransk språk khalatsj (kjf), i tillegg til det tyrkiske språket khalatsj (klj).^[10] Dette vestiranske språket er ikke-eksisterende, og forholdet ble rettet opp i 18. utgave av Ethnologue.^[11]

Middelalderens muslimske lærde betraktet khalatsjene som den første stammen som krysset elven Amu Darya fra sentral-Asia og vestover inn i dagens Afghanistan. Khalatsjene ble beskrevet som sauegjetende nomader i provinsen Ghazni, Qalati Ghilji, og områdene omkring. De hadde transhumans som beiteform.

Geografen Muḥammad ibn Mūsā al-Khwārizmī (محمد بن موسى الخوارزمي, ca 780–850) omtalte khalatsjene som rester av konføderasjonen heftalittene.^[12]

Språkforskeren Nicholas Sims-Williams (f. 1943) mener det ikke finnes arkeologiske beviser for at de var etterfølgere av heftalittene.^[13] Historikeren Vladimir Minorskij (1877–1966) hevdet på sin side at, de «muligens bare [var] politisk tilknyttet heftalittene».^[14]

Khalatsjene ble senere innlemmet i det vestlige tyrkiske khanatet, under navnet hèluóshī (賀羅施). Deretter ble de en del av Türgesh, før de gjenvant uavhengigheten etter sammenbruddene til disse khanatene.^[15]

I det 11. århundre vandret grupper av khalatsjer vestover inn i Perserriket sammen med ekspansjonen av Seldsjukkriket (1037–1194). Derifra vandret en grein av dem videre til Iransk Aserbadsjan, hvor de antagelig ble påvirket av oghuzspråk.^[16]

I årene 1072–1074 var leksikografen Mahmud al-Kashgari (محمود بن الحسين بن محمد الكاشغري, Maḥmūd ibnu 'l-Ḥusayn ibn Muḥammad al-Kāšġarī, 1105–1102) den første til å gi skrevne eksempler, som ikke kan skilles fra moderne khalatsj. Eksemplene er å finne i verket Dīwān Lughāt al-Turk («kompendium om språkene til tyrkerne»).^[9]

Like før regjeringstiden til Timur (1336-1405) migrerte en gren av khalatsjene til området sørvest for Saveh i provinsen Markazi, hvor en stor del av khalatsjene befinner seg i dag.^[12]

I dag identifiserer khalatsjene seg som iranere selv om de snakker et lokalt tyrkisk språk. Dette på grunn av prosessen med assimilering som begynte på midten av 1900-tallet.^[16]

Khalatsj snakkes hovedsakelig i provinsen Markazi i Iran. Doerfer skriver at antall talende var omkring 17 000 i 1968 og 20 000 i 1978.^[5] I 2018 var tallet 19 000. Ifølge Ethnologue var det en befolkning på 42,107 talende i 2000.^[17]