Kanemriket

Kanem-riket begynte å bli dannet en gang rundt 700 e.Kr. som et resultat av folkevandring av et nomadisk folk kalt Zaghawa som snakket språkene til Teda–Daza eller Toubou-gruppen. Med en opprinnelse i nordøst ble de tvunget av tørke og politisk press til å utvandre til de mer fruktbare områdene nordøst for Tsjadsjøen. Da Zaghawa-folket, som Girgam-krøniken viser til som Duguwa, ankom stedet var det allerede et folk der kalt So som hadde utviklet en form for et relativt avansert ikke-sentralisert samfunn beskyttet av bymurer. Zaghawa-folket kom etterhvert til å dominere So-folket, men overtok også mange av deres kulturelle trekk samtidig som de utkjempet utallige kriger med dem helt opp til slutten av 1500-tallet.

Kanem-riket ble lokalisert til sørlige enden av den transsahariske handelsruta mellom Tripoli og de bebodde områdene ved Tsjadsjøen. Zaghawa-folket oppga etterhvert nomadelivet og grunnla en hovedstad rundt 700 e.Kr. ved den første dokumenterte «konge» eller «mai», kjent som Sef av Saif. Hovedstaden til N'jimi (som betyr «sør» på Teda-språket) vokste i makt og betydning under Sefs sønn Dugu. Denne overgangen markert begynnelsen på Duguwa-dyanstiet. Kongene ble betraktet som guddommelige og tilhørte det herskende klassen kjent som Magumi. Til tross for endringer i den dynastiske makten skulle Magumi og tittelen av Mai bli opprettholdt i over tusen år.

Hovedfaktoren som påvirket Kanem-rikets historie var den tidlige inntrengingen av Islam. Nordafrikanske handelsfolk, berbere og arabere, brakte med seg den nye religionen. I 1085 fjernet en muslimsk adelsmann ved navn Hummay den siste konge Selma av Duguwa-dynastiet fra makten og således etablerte det nye dynastiet Sayfuwa.

Innføringen av Sayfuwa-dyanstiet betydde radikale endringer for Kanem-riket. Først betydde det en islamisering av hoffet og den statlige makten, og for det andre betydde det at rikets opprinnelse og identifiseringen av rikets grunnleggelse måtte skrives om. Etter 1200-tallet begynte assosiering av Mai Sef til den legendariske jemenittiske helten Sayf ibn Dhi Yazan. Således ble det vanlig å kalle det nye herskende dynastiet for Sayfawa istedenfor Sefuwa.

Islam tilbød Sayfawa-herskerne fordelen av nye ideer fra Arabia og middelhavsområdet foruten lese- og skrivekyndighet i administrasjonen, men mange folk motsatte seg den nye religionen framfor deres gamle, tradisjonelle tro og levevis. Da Hummay hadde tatt makten på grunnlag av hans sterke islamske tilhengere er det antatt at Duguwa/Sayfuwu begynte en form for indre opposisjon. Dette mønsteret av konflikter og kompromisser med Islam gjentok seg videre i Tsjads historie.

I løpet av 1100-tallet styrte Sayfawa over hele Kanem-riket. På samme tid trakk Kanembu-folket tettere inntil de herskerne og økte den voksende befolkningen i Njimi. Selv om Kanembu-folket ble den største maktfaktoren for Sayfuwa fortsatte Kanem-rikets herskere å reise hyppig gjennom kongedømmet og spesielt mot Bornu, vest for Tsjadsjøen. Nomader og bønder anerkjente regjeringens makt og betalte tributt eller skatt.

Kanem-rikets ekspansjon nådde sitt høydepunkt i løpet av det lange og handlingskraftige styrte til Mai Dunama Dabbalemi (ca. 1221–1259), også fra Sayfawa-dyanstiet. Dabbalemi innledet diplomatisk utveksling med sultanene i nordlige Afrika og tilsynelatende også sørget for å grunnlegge et spesielt herberge i Kairo for å gjøre det lettere å dra på pilegrimsreise til Mekka. I løpet av hans regime erklærte han jihad («hellige» krig) mot de omliggende stammene og begynnelsen på en omfattende periode av erobringskrig. Etter å ha konsolidert området rundt Tsjadsjøen og Fezzan-regionen (i dagens Libya) inn under Kanem-rikets autoritet og rikets innflytelse strakte seg vestover til Kano (i dagens Nigeria), østover til Ouaddaï og sørover til kløvermarkene i Adamawa (i dagens Kamerun). Å avsette disse grensene på kart kan dog være villedende ettersom graden av kontroll strakte seg i ulik grad fra rikets sentrum rundt Njimi til de fjerne utkanter hvor allianser og skatt var vanligvis kun symbolsk. Dessuten kartografiske linjer er statiske og ikke representative for bevegeligheten hos nomadeliv og folkevandring. Lojaliteten til folk og deres ledere var viktigere for styringen enn den fysiske kontrollen over landområder.

Dabbalemi konstruerte et system mot militære kommandanter med autoritet over de folkene som ble erobret og underlagt. Dette systemet førte derimot til at de militære offiserene overførte deres posisjoner til deres sønner og således omdannet posisjonen fra å være basert på lojalitet og prestasjoner til en form for arvelig adel. Dabbalemi var i stand til å forhindre denne tendensen, men etter hans død ført splid mellom hans sønner til at Sayfawa-dynastiet ble svekket. Dynastiske feider utviklet seg til borgerkriger og Kanem-rikets folk i ytterkantene begynte snart å unnlate å betale skatt.

Etter at Dunama II døde falt riket hurtig i en nedadgående spiral. Ved slutten av 1300-tallet hadde de interne kampene og de ytre angrepene slitt Kanem-riket i stykker.

Mellom 1342 og 1352 hadde So-folket, som hadde dominert Kanem-riket før Zaghawa, drept fire konger i kamp. Denne utbredelsen av konger resulterte i flere som gjorde hevd på tronen og førte til en rekke gjensidige kriger.

Det endelige begravelsen av Sayfawas makt i Kanem-riket kom fra en invasjon av det muslimske Bulala-folket fra området rundt Fitrisjøen i Tsjad. Ved 1376 hadde Bulala fordrevet Sayfawa fra deres hovedstad og ved 1388 hadde erobret hele Kanem-riket. Folket ble igjen tvunget tilbake til deres tidligere nomadeliv og utvvandret til vest for Tsjadsjøen hvor de etterhvert dannet et nytt rike i Bornu.

• Barkindo, Bawuro, «The early states of the Central Sudan: Kanem, Borno and some of their neighbours to c. 1500 A.D.», in: J. Ajayi und M. Crowder (Hg.), History of West Africa, Bd. I, 3. Ausg. Harlow 1985, 225-254.
• Lange, Dierk, Ancient Kingdoms of West Africa: Africa-Centred and Canaanite-Israelite Perspectives, Dettelbach 2004. (boken antyder at en førkristen opprinnelse til Kanem-riket i sammenheng med Fønikia|fønikisk ekspansjon)
• Urvoy, Yves, L'empire du Bornou, Paris 1949.

• Lange, Dierk: «The Chad region as a crossroads» (Tsjad-regionen som vegkryss), i: M. Elfasi (Hg.), General History of Africa, vol. III, UNESCO, London 1988, side 436-460.
• Lange, Dierk, «The kingdoms and peoples of Chad» (Kongedømmer og folk i Tsjad), in: D.T. Niane (ed.), General History of Africa, vol. IV, UNESCO, London 1984, side 238-265.
• Kongene og herskernes tidslinje (engelsk)