Johannes Hyrkanos II

Hyrkanos var den eldste sønnen av Alexander Jannaios, konge og yppersteprest, og Salome Alexandra. Etter at Jannaios døde i 76 f.Kr., etterfulgte hans enke som regent av Judea og hun installerte sin eldste sønn Hyrkanos som yppersteprest, blant annet ved at en kvinne ikke kunne være jødenes religiøse leder.

Da Salome Alexandra døde i 67 f.Kr., etter at hennes nær ti år lange styre hadde klart å sørge for fred i Judea, navnga hun Hyrkanos som etterfølger til kongedømmet. Han var da allerede fungerende religiøse leder og delte også sin mors religiøse synspunkter som var sympatisk innstilt til fariseerne. I kontrast til dette hadde hans far, Alexander Jannaios, støttet den motsatte religiøse sekten, saddukeerne.

Hyrkanos hadde knapt vært konge i mer enn tre måneder da hans yngre bror Aristobulos II gjorde opprør. Broren støttet deres avdøde fars politikk med å støtte saddukeerne. Hyrkanos gikk imot broren i spissen for sine leiesoldater og tilhengere. Brødrene møttes i kamp i nærheten av Jeriko, men mange av hans soldater gikk over på motsatt side, noe som til sist ga Aristobulos seieren.

Hyrkanos søkte tilflukt i festningen i Jerusalem, men da Aristobulos erobret tempelet overga han seg. Det ble inngått en fredsavtale hvor vilkåret var at Hyrkanos frasa seg tronen og posisjonen som yppersteprest, men han fikk beholde inntektene fra sin tidligere posisjon.

Denne enigheten varte ikke lenge da Hyrkanos fryktet at Aristobulos planla å myrde ham. Denne frykten ble oppildnet av hans rådgiver Antipatros fra Idumea. I henhold til den jødiske historikeren Josefus var Antipatros' mål å kontrollere Judea ved å få plassert en svak Hyrkanos tilbake på tronen framfor den langt mer stridbare Aristobulos.

Hyrkanos søkte tilflukt hos Aretas III, konge av nabateerne, som Antipatros allerede hadde bestukket for å støtte Hyrkanos' sake ved å gi løfte om gi tilbake en del byer som Judea hadde erobret tidligere.

Nabateerne gikk mot Jerusalem med stor hær og beleiret byen i flere måneder. I løpet av denne krigen hadde den romerske general Gnaeus Pompeius Magnus beseiret kongedømmet Pontos og Selevkideriket. Han sendte sin stedfortreder Marcus Aemilius Scaurus for å styre selevkidske Syria.

 

Da hasmoneerne allerede var allierte med Romerriket, appellerte begge brødrene til Scaurus, hver av dem kom med store gaver og løfter for å vinne ham over på sin side. Scaurus ble mest beveget av en gave på verd rundt 400 talenter fra Aristobulos og ga sin tilslutning til ham. Han beordret Aretas III om å trekke ut sin hær fra Judea. Under tilbaketrekningen angrep Aristobulos og påførte nabateerne store tap.

Da Pompeius kom til Syria i 63 f.Kr. sendte begge brødrene (pluss en tredje gruppe som var motstandere av dem begge) sine utsendinger til ham. Pompeius lot sin beslutning vente på seg. Han synes å ha favorisert Hyrkanos ved at han bedømte den eldste broren som den svakeste av dem, og således en mer underdanig og lojal alliert av Roma. Aristobulos mistrodde Pompeius og forskanset seg i borgen Alexandreion, men da romerne fulgte etter med hæren, overga han seg og ga løfter om også å overgi Jerusalem. Hans tilhengere var derimot lite villige til å åpne Jerusalems porter for romerne. Romerne beleiret og erobret Jerusalem med store skader på byen og tempelet i 63 f.Kr. Aristobulos II ble ført til Roma som fange og Hyrkanos ble gjeninnsatt.

Hyrkanos ble gjeninnsatt som yppersteprest, men ikke som konge. Den politiske kontrollen ønsket romerne å beholde selv og deres interesser ble representert av Antipatros som selv hadde sin egen familien som fremste målsetning. I 47 f.Kr. ga Julius Cæsar en del politisk autoritet til Hyrkanos ved å utpeke ham til etnark (stattholder). Det hadde dog liten praktisk effekt da Hyrkanos måtte støtte seg på Antipatros for det meste. Hyrkanos' udyktighet og svakhet var så åpenbar at da han forsøkte å forsvare Antipatros' sønn Herodes, som han tidligere hadde reddet fra sanhedrin (det store rådet), jødenes fremste politiske og religiøse råd i gresk-romersk tid, overfor Marcus Antonius, fjernet romeren hans nominelle politiske makt og hans tittel som etnark.

Krisen som oppsto i 40 f.Kr. ble begynnelsen på slutten for Johannes Hyrkanos II. Ved hjelp av Partia lot Antipatros seg erklære som konge og yppersteprest av Judea. Hyrkanos ble grepet og ført som fange til Babylonia etter at han hadde blitt endelig uvalgbar som yppersteprest da Antipatros sørget for å skjære ørene av ham for å sikre at han aldri ble yppersteprest igjen.^[1][2] I fire år levde han sammen med babylonske jøder som sørget for hans underhold av gammel respekt.

Men i 36 f.Kr. hadde Herodes overvunnet sin far Antipatros med romersk hjelp, men han fryktet at Hyrkanos ville få Partia til å støtte seg til å gjenerobre Judeas trone. Han inviterte derfor den tidligere ypperstepresten til Jerusalem, noe Hyrkanos aksepterte og Herodes tok imot med alle former for respekt, ga ham førsteplassen ved sitt bord og lot ham sitte i statsrådet. I 30 f.Kr. anklaget Herodes ham for å ha konspirert med nabateerne og fikk ham henrettet.

• Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), xiv. 5-13
• «Hyrcanus II.», artikkel i Jewish Encyclopedia (1906), hovedkilden for denne artikkelen