Jon Raude

Jon Raude nevnes første gang i skriftlige kilder i 1253 som kannik i domkapittelet i Nidaros. I 1266 oppholdt han seg i Roma, og fikk i oppdrag av pave Clemens 4. å overbringe palliet til den nyutnevnte erkebiskop Håkon i Nidaros.

Erkebiskop Håkon var allerede død i 1267. Domkapittelet valgte da enstemmig Jon til hans etterfølger. Paven gav sin tilslutning, og bispevielsen fant sted 24. juni 1268 i Viterbo.

Islandske annaler noterte for året 1268 at Jon Raude juledag sang sin første messe som erkebiskop, og for 1274, da han var kommet til Bergen med en del av Kristi tornekrone, at kong Magnus Lagabøte lot «gjøre prosesjon fra Apostelkirken» med helligdommen, og at Jon erkebiskop sang høytidelig messe. Mer vet vi ikke om hans deltakelse ved kirkelige tjenester.^[4]

Straks etter sin hjemkomst fra Roma i 1268 ga Jon Raude seg i kast med å kontrollere at kirkens rettigheter ble overholdt i Norge. Da Frostatingsloven skulle revideres i 1269, fikk erkebiskop Jon forpurret kongens inngripen, og gikk på egen hånd i gang med å omskrive trøndersk kristenrett ut fra kanonisk rett. Dette fikk biskop Arne Torlaksson på Skålholt til å gjøre likedan på Island. Arbeidet hans ble vedtatt på Alltinget i 1275 uten at kong Magnus hadde fått uttale seg, noe kongen reagerte sterkt på. Han avstod fra videre kristenrettsarbeid når erkebiskopen viste seg så vrang.^[5] Men det råder samtidig den oppfatning at erkebiskop Jon brukte Magnus' lover i utstrakt grad som modell,^[6] og at han dessuten tok utgangspunkt i erkebiskop Øysteins utgave av Frostatingsloven, den nå tapte lovboken Gullfjær.^[7]

Våren 1273 mottok Jon Raude et pavebrev som ba ham redegjøre på konsilet i Lyon året etter for hvordan kirkens saker ble ivaretatt i Norge. På riksmøtet i Bergen i 1273 ble en ny tronfølgelov vedtatt, samtidig som Jon avsa dom til fordel for biskop Arne Torlaksson på Skålholt, i Arnes sak mot andre islandske stormenn om råderett over deres kirker og gods i Skålholt bispedømme.^[8]

På riksmøtet i Bergen påtalte erkebiskop Jon at kirken ikke hadde de skattefritak og domsmyndigheter han mente tilkom den, og krevde at Norges konge skulle velges med hovedvekt på biskopenes valg, og at kongekronen skulle ofres til St. Olav som tegn på kongens og rikets underkastelse under kirken. Magnus Lagabøte avviste dette kontant ettersom han, som sin far, hadde arverett til tronen etter loven. Dette prinsipp sørget han for å innskjerpe i tronfølgeloven i 1273. Pavelig stadfestelse kom etter kirkemøtet i Lyon i 1274, men med en tilføyelse om at et kongelig brudd på overenskomsten ville medføre at forslaget om kongevalg og kroneofring ville tre i kraft igjen. Magnus Lagabøte avviste også dette, og overenskomsten ble drøftet igjen på riksmøte i Tønsberg i 1277, og vedtatt med flere endringer og uten pavens stadfestelse. Overenskomsten ble kjent som sættargjerden i Tunsberg eller på latin compositio (= forlik), der kirken allerede i første punkt frafaller kravet om å påvirke kongevalg og kroneofring.^[9]

Konkordatet i Bergen ble etter pavelig godkjennelse satt i kraft den 9. august 1277 («sættargjerden i Tunsberg»).^[10] og anerkjente kirkens jurisdiksjon i kirkelige anliggender. Dertil kom særfordeler som en vidtgående skattefrihet, unntak fra bidrag til landets forsvar (leidang) for biskoper og erkebiskop, myntrett og et vidtrekkende handelsprivilegium for erkebiskopen. Med lover gitt 13. og 22. desember tilkom det i Jons kristenrett også retten til å innkreve bøter og tiende. Erkebiskopen tiltok seg også retten til å være førstevoterende ved kongevalg,^[7] i strid med reglene for et arvekongedømme - og i 1200-tallets Europa var det bare Frankrike som hadde et like grunnfestet arvekongedømme som Norge.^[11]

På kirkemøtet i Lyon i 1274 ble Jon Raude utnevnt til innsamler for korstogsskatten lokalt; den var innvilget for seks år fremover av pave Gregor 10. Han fikk med seg hjem en særlig verdifull relikvie, en torn fra Kristi tornekrone,^[12] og rett til å besette visse stillinger som det egentlig tilkom paven å fylle. Han fikk også legalisere barn født utenfor ekteskap, slik at de kunne ordineres til prester likevel.^[7]

Jon Raude fikk såpass mye igjennom fordi kong Magnus på dette tidspunkt var merket av sykdom og døde i mai 1280. Nå kom barnekongen Eirik på tronen, og heretter var det et formynderstyre av stormenn erkebiskopen stod overfor. Han innkalte til et «provinsialkonsil» (bispemøte for kirkeprovinsen) i Bergen, det første som er kjent i Norge, samtidig med et riksmøte der han kronet Eirik Magnusson og kunngjorde et statutt som definerte kirken som både åndelig og verdslig makt, med presisering av kirkens rettigheter og privilegier.^[13]

Straks barnekongen var kronet, kasserte formynderstyret Jons nye takster for tiende og fratok ham retten til å slå mynt. Skattefritaket han hadde fått igjennom for kirken, fikk også liten betydning, siden skatten nå var lagt over på jordegods. Jon Raude svarte med en ekskommunikasjon som rådsmedlemmene («baronene») ikke bekymret seg stort om. Både de og Jon henvendte seg til pave Nikolas 3., men han nøyde seg med en svak formaning til kong Eirik, trolig av frykt for at han ellers aldri ville se noe til sitt korstogstiende.^[14] Myntene slått under Eirik Magnusson hadde så lavt sølvinnhold at pave Nikolas klaget til Jon Raude over at de ikke engang kunne innveksles i sølv,^[15] men formynderstyret sørget for å forby salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.^[16]

Til slutt erklærte formynderregjeringen erkebiskopen og hans to ivrigste støttespillere, biskop Andres i Oslo og biskop Torfinn av Hamar, fredløse. I midten av september 1282 flyktet Jon Raude og biskop Andres til Skara i Sverige, der han døde noen måneder senere. Biskop Torfinn slo seg ned i et cistercienserkloster i Ter Doerst ved Brügge.

I 1283 ble Jon Raudes levninger hentet til Nidaros og bisatt i domkirken der. Snart skal det ha gått rykter om at han var hellig (Ok hyggja menn hann helgan) da den unge kong Eiriks fall fra hesten på en reise ble fremstilt som «Guds straff» for det Jon Raude hadde vært utsatt for. Men forsøkene på å få til en helgenkult for ham slo feil, og Jon Raudes angivelige hellighet ble snart glemt.^[17]

• Erkebiskop Jons provinsialstatutt (2.–29. juli 1280). I: Norges gamle Love. Bd. 3. s. 229–241
• Erkebiskop Jons kristenrett. I: Norges gamle Love Bd. 2. s. 341–386
• Forskjellige brev:
  • Instruksjon til biskop Árni om arbeidet med kristenretten. 1271/72. n: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 98
  • Instruksjon til biskop Árni om bestemte kirkelige rettigheter. 1279, I: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 228
  • Erkeiskop Jon advarer enkelte baroner mot å antaste kirkens rettigheter. 1280. I: Diplomatarium Norvegicum. Bd. 3 Nr. 20
  • Biskop Narve av Bergen bevitner at erkebiskopen forgjeves har forlangt at den nye lov dom strider mot konkordatet av 1277 trekkes tilbake. 1281. I: Diplomatarium Norvegicum. Bd. 3 Nr. 21
  • Ekskommunikasjonsbrev mot baronene Bjarne Erlingsson og Andres Plytt. 1280 eller 1281. I: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 286

• Halvard Bjørkvik: Artikkel «hinn staðfasti Jon Raude» i: Norsk biografisk leksikon
• Olav Martinsen: «Jon Raude» (1267-1282), lest 18. oktober 2010.