Hans Frank

Hans Frank var den mellomste av tre barn med katolsk mor og protestantisk far. Familien flyttet tidlig til München, der Frank begynte på skolen. I juni 1916 døde storebroren Karl uventet av sykdom. Etter foreldrenes skilsmisse bodde Frank ett år hos sin mor i Praha. Deretter bodde han for det meste i München hos sin far, en advokat som var fratatt advokatbevilgningen etter å ha svindlet klientene sine.^[15]

Frank tilhørte i 1919 Freikorps Epp, og han var med i Thuleselskapet.^[16] I januar 1920 hørte han Hitler tale i kneipen Mathäser-Bräu i München som ett av de første medlemmene i Deutsche Arbeiterpartei, forløperen for NSDAP. Måneden etter deltok Frank på møtet i Hofbräuhaus, der Hitler proklamerte NSDAPs politiske program. I 1923 gikk Frank inn i NSDAPs «stormavdeling» (SA). Samme året støttet han ølkjellerkuppet mot Weimarrepublikken, og deltok dagen etter i en marsj gjennom München sentrum, der han rigget til en maskingeværstilling på østsiden av broen til Deutsches Museum. Etter det mislykte kuppforsøket og arrestasjonen av Hitler gikk Frank i dekning i Italia en tid; men i 1925 var han tilbake i München og støtte på Hitler på gaten. Etter fullførte jusstudier ved universitetet i Kiel i 1926 drev han advokatpraksis og underviste også ved Technische Universität München.^[17]

Høsten 1927 fikk Hans Frank i oppdrag å representere nazister tiltalt i en rettssak i Berlin og han ble leder for NSDAPs juridiske kontor. I september 1930 bidro han ved en rettssak i Leipzig, der tre offiserer stod tiltalt for forræderi ved å ha dannet en nazistisk celle i Reichswehr. Som deres forsvarsadvokat innkalte Frank Hitler som vitne. Hitler forsikret i retten at han søkte politisk makt kun ved lovlige midler. Samme år ble Frank valgt inn i Reichstag, og i 1933 utnevnt til justisminister i Bayern. På det private plan var han dypt forelsket i Lilly Weidert, men familien hennes ville ikke vite av ham. I stedet giftet han seg med en sekretær i parlamentet i Bayern, Brigitte Herbst. Sammen fikk de fem barn, den yngste var Niklas, født i 1939.^[18][19]

13. mai 1933, fire måneder etter Hitlers maktovertagelse, landet Hans Frank på Aspern-flyplassen utenfor Wien. Syv tyske ministre med ham i spissen avla Østerrikes kansler, Engelbert Dollfuss, besøk. To tusen fremmøtte jublet og sang Deutschlandlied og Horst Wessel-Lied. Frank forsikret mengden at Hitler snart kom på besøk, han også, for å se til sine foreldres grav. New York Times’ korrespondent bemerket hvordan Frank hisset seg opp hver gang journalistene virket kritiske. «Det er bare et spørsmål om hvilke midler som vil tas i bruk,» sa han om muligheten av at Østerrike ikke ville slutte seg til Tyskland. Dollfuss forsikret en uke senere sine landsmenn om at den østerrikske grunnloven fortsatt ville sikre alle borgere like rettigheter, uten begrensninger for jøder. Men ett år senere ble Dollfuss myrdet av nazisympatisører, anført av den østerrikske juristen Otto von Wächter^[20] som deretter flyktet til Tyskland.^[21]

Frank fikk ansvar for ensrettingen av det tyske rettsvesenet.^[22] I juni 1933 ble Akademie für deutsches Recht stiftet med Frank som leder. Dette akademiet var ansvarlig for nazifisieringen av lovverket inkludert forberedelse av Nürnberglovene. I 1938 ga Frank ut den lille boken Rechtsgrundlages des nationalsozialistischen Führerstaats som beskrev nazistenes maktovertakelse og omdanning av statsapparatet. I boken beskrev han nazistenes maktovertakelse som den største revolusjonen i verdenshistorien og understreket et folks grunnleggende rett (tysk: Urrecht) til å utforme statens institusjoner på en måte som understøtter folkets eksistens.^[23]

Ved Ellinor Hamsuns bryllup i 1938 var Hans Frank forlover for brudgommen Richard Schneider-Ederkoben (1899–1986)^[24] som var i slekt med Franks kone Brigitte. En stund så det ut til at de nygifte skulle flytte etter Frank-familien til Polen, der det åpnet seg en stilling som film- og teateransvarlig, men i stedet fikk Schneider-Ederkoben en diffus rådgiverstilling innenfor film som fritok ham for militærtjeneste. I perioder oppholdt han seg riktignok i Polen, men ble boende i Berlin og på landstedet i Holsten.^[25]

Frank ble også medlem av SA og fikk graden Obergruppenführer.

 

Under andre verdenskrig, fra 26. oktober 1939, var han guvernør for den del av det okkuperte Polen som ikke var innlemmet i det tyske riket, i det som ble kalt Generalguvernementet. Samme høst påla han jødene i området å bære hvitt armbind med blå davidsstjerne.^[26][27] Han brukte Wavel-slottet i Krakow som sin residens.^[28] Warszawa og regjeringsbygningene der var ødelagt.^[29] Frank erklærte at Polen nå var en «koloni», og befolkningen Det stortyske rikets «slaver». I Berlin sørget juristene for at internasjonale lover for okkuperte områder ikke gjaldt, men at Generalguvernementet i stedet ble regnet som en annektert del av riket, slik at tysk lov dermed gjaldt der, ubundet av folkeretten. Otto von Wächter ble hentet fra Wien for å fungere som guvernør i Krakow, der Hans Frank nå var enehersker.^[30]

Blant de handlinger han ga ordre om som generalguvernør, var AB Aktion, en systematisk likvidering av rundt 3 000 polske intellektuelle og ledere.^[31][32][33] Frank bemerket at noen tusen polakker ville bli drept i «aksjonen», men nazistene hadde plikt til å hindre at polakkene fortsatte å yte motstand.^[34]

 Enhver rest av polsk kultur må elimineres. De polakkene som later til å ha et nordisk utseende, sendes til Tyskland for å arbeide i fabrikkene våre. Barn med nordisk utseende blir tatt fra foreldrene og oppdratt til tyske arbeidere. Resten? De får arbeide. De kommer ikke til å få noe særlig å spise. Og til slutt kommer de til å dø ut. Det vil aldri oppstå noe Polen igjen. 

Hans Frank^[35]

Vesentlige deler av holocaust ble gjennomført i Generalguvernementet. Under Franks styre ble mesteparten av Polens jødiske befolkning utryddet, i tillegg til et stort antall etniske polakker. Warszawagettoen var den største i Europa. I regi av Aksjon Reinhardt ble massedrap (hovedsakelig av jøder) satt i system i utryddelsesleirer som Belzec og Treblinka, der nesten 100 % ble drept.^[36][37][38] Franks søster Lily Frank bodde i Krakow, og da gettoen der ble jevnet med jorden, ble jødene sendt til Auschwitz eller konsentrasjonsleiren Plaszów. Lily dro ut til Plaszów og forklarte jødene at hun var generalguvernørens søster; og hvis de hadde noe av verdi til henne, kunne hun kanskje redde livet deres.^[39]

 

 Jeg vil derfor fortsette i arbeidet under forutsetning at jødene forsvinner. De må bort. For dette formål har jeg organisert forhandlinger om å sende dem østover. En stor konferanse om dette spørsmålet vil finne sted i Berlin i januar, som jeg vil sende herr statssekretær Dr. Bühler til. Denne konferansen skal holdes i regi av SS-Obergruppenführer Heydrich. Uansett vil det bli satt i gang en storstilt migrasjon av jøder. Men hva vil skje med jødene? Tror du de vil bli innkvartert i landsbyer i Ostland? I Berlin sa de til oss: hvorfor alt dette bryderiet; vi kan ikke håndtere dem i Ostland eller Reichskommisariat, dere må likvidere dem selv.

Mine herrer, jeg må be dere stålsette dere mot alle følelser av sympati. Vi må utrydde jødene, uansett hvor vi møter dem og hvor det er menneskelig mulig. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jødene, vi kan ikke forgifte dem, men vi vil være i stand til å gjennomføre prosedyrer som på en eller annen måte fører til deres vellykkede utryddelse, nemlig de som er knyttet til de viktige tiltakene som skal diskuteres i riket [Reich, selve Tyskland]. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som riket.^[a] 

Hans Frank (16. desember 1941, før Wannsee-konferansen)^[14]

Parallelt med massedrapene kom Hans Frank i tanker om at Generalguvernementet fortjente sin plass blant Baedekers reisehåndbøker.^[40] Han skrev selv forordet: «For den som kommer til Det tredje rike østfra, vil Generalguvernementet by den reisende det første glimt av et samfunn som inngir en sterk følelse av det hjemlige.» For en reisende vestfra derimot, bød landet på «en første hilsen fra Orienten». Karl Baedeker^[41] takket Frank for hans initiativ. Ansvarlig for innholdet var Oskar Steinheil (død 1971),^[42] som besøkte området. Frank var en dyktig pianist, og hans kunstinteresse inspirerte ham til å plyndre polske museer. Fra Fyrst Czartoryski-museet fjernet han Rafaels maleri «Portrett av en ung mann», som aldri er kommet til rette igjen. Vi kjenner det i dag bare fra fotografier i svart-hvitt.^[43] Hans begeistring for Chopin fikk ham til å opprette Det store tyske Chopin-museum i Krakow, og han fikk hentet Chopins Erard-piano fra Paris til Polen.^{[44][trenger bedre kilde]}

 

Arthur Seyss-Inquart var Franks nestkommanderende til sommeren 1940 da Seyss-Inquart ble rikskommissær for det okkuperte Nederland.^[45] Otto Wächter var guvernør for Krakow under Frank og senere for det østlige Galicja med Lemberg (Lviv) (tysk: Distrikt Galizien) som ble lagt til Generaguvernementet etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Wächter døde i Roma i 1949 etter å ha blitt beskyttet av den katolske biskop Alois Hudal.^{[46][47][48][49]}

Friedrich-Wilhelm Krüger var SS-sjef Himmlers representant i Generalguvernementet og Hans Franks direkte underordnete - dette innebar ifølge Himmler at Franks byråkrati ikke skulle blande seg inn i Krügers virke. Krüger var trolig den mektigste person i Generalguvernementet, som formelt ble styrt Hans Frank. Inndeling i sivil administrasjon og SS/politi i Generalguvernementet skapte mye konflikt. I tautrekkingen mellom Frank og Krüger ble sentralledelsen stadig trukket inn. Frank forsøkte å få riksregjeringen på sin side, Krüger trakk i Himmler og Martin Bormann. I september 1941 krevde Himmler at instrukser fra Frank om politisaker skulle godkjennes av Himmler før de ble iverksatt. Krüger og Frank var invitert til Wannsee-konferansen i januar 1942, i deres sted deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler.^{[50][51][52][53]}

 Vi må huske på at alle som er til stede her er oppført på herr Roosevelts liste over krigsforbrytere. Jeg har æren av å være først på listen. Vi er derfor medskyldige, for å si det slik, i en global historisk hendelse.^[b] 

Hans Frank (januar 1943, til sine medarbeidere)^[14]

Frank hadde beriket medlemmer av sin familie og ble avhørt for dette i 1942 og fikk innskrenket sine fullmakter. Krüger hadde som ansvarlig for sikkerhet i Generalguvernementet plass i regjeringen. Rivaliseringen toppet seg sommeren 1942. Sommeren 1942 fikk Frank selv problemer etter å ha holdt fire taler om viktigheten av rettssikkerhet også under krig, av hensyn til folks «allmenne rettsfølelse». Dette var merkelige ord med tanke på hva han foretok seg i Polen, men Frank hadde to grunntanker om juss der loven skulle være autoritær, men forvaltet av uavhengige dommere. SS-sjef Himmler mislikte Franks tanker om «judisiell uavhengighet» og klaget til Hitler. Først ble Frank avhørt av Gestapo; så ble han oppringt av Hitler som fratok ham alle oppgaver, bortsett fra ansvaret for Generalguvernementet. Innenfor SS var det allerede tiltenkt en etterfølger. Goebbels foreslo for Hitler at Frank enten burde fjernes eller få sin autoritet gjenopprettet. Hitler endte overraskende med å forflytte Krüger og beholdt Frank i Generalguvernementet.^[16] Frank var uansett oppslukt av sitt kjærlighetsforhold til ungdomskjæresten Lilly. Etter nesten tyve år hadde hun kontaktet ham, om han kunne hjelpe henne med å finne sønnen som var forsvunnet på østfronten. Frank var kjent som hjelpsom; komponisten Richard Strauss skrev et stykke til Franks ære for å ha hindret at Strauss' sjåfør ble sendt til østfronten:

Hvem trer inn i rommet, så slank, så rank?

Se vår venn, vår minister Frank.^[54]

Frank besluttet seg for å starte et nytt liv med Lilly, og ba sin kone ta ut skilsmisse, angivelig for sin egen beskyttelse mot det han var involvert i, «de forferdeligste ting», dvs. Endlösung. Han erklærte seg beredt til å ofre sitt ekteskap, bare hun ble forskånet for dette. Brigitte Frank avslo tilbudet og skrev i dagboken at hun heller ville være enke etter en Reichsminister enn fraskilt. Noen dager senere fortalte Frank henne at skilsmisse ikke lenger var nødvendig. Men et par uker senere anklaget han henne for å gjøre ham ulykkelig fordi hun ikke var noen god nasjonalsosialist. Dagen etter hadde han likevel ombestemt seg og ga henne et smykke; men snart forlangte han igjen skilsmisse.^[55] Imidlertid hadde Brigitte taket på ham. Hun visste ting fra hans fortid. Sønnen Niklas Frank leste i morens dagbok at hans far hadde hatt homofile forhold under oppholdet i Italia: «Det var som om min Hans desperat kjempet, igjen og igjen, for å fri seg fra sin omgang med menn i yngre år,» skrev hun.^[56]

 

 

 

Frank ble arrestert av amerikanske styrker 4. mai 1945^[11] nær hjemstedet i Bayern. Sammen med ham fant de dagboken i 42 bind og Leonardos Damen med hermelinen som han hadde tatt med seg fra slottet i Krakow.^[57]

Han ble i Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot ledende nazister) tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten samt sammensvergelse for å gjennomføre disse forbrytelsene.^[58] Frank ble ikke tiltalt for forbrytelser mot freden. Raphael Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Frank.^[59] Frank ble 1. oktober 1946 dømt til døden og hengt 16. oktober 1946.^[60]

Baldur von Schirach hevdet i fangenskapet å ha hørt Frank spørre Alfred Rosenberg om all «ødeleggelsen og lidelsen» hadde vært nødvendig. «Hva var meningen med hele denne rasepolitikken?» Rosenberg skal ha svart at han aldri hadde ment at det skulle ende med drap. «Jeg søkte bare en fredelig løsning.»^[61]

Under saken, i august 1946, forsøkte Frank å ta sitt eget liv ved skjære over strupen og pulsårer, og ble fraktet til retten på båre. Hartley Shawcross, britisk advokat og politiker (Labour),^[62][63] var anklager og konfronterte Hans Frank med at han mottok rapporter om drap i Dachau alt i 1933, beordret boikott av jøder, og på radio forsvarte raselovene. «Den fordømte engelskmannen!» utbrøt Frank så det hørtes i hele rettssalen.^[64] Frank sa seg senere skyldig i noen av beskyldningene. I retten vitnet han om at han hadde del i det kollektive ansvar for det som skjedde og bar på en dyp følelse av skyld. Han var den første som erkjente skyld, til stor frustrasjon for Göring og andre av de medtiltalte. Han konverterte til katolisismen i varetekt. Frank sa at tusen år vil gå og ikke frita Tyskland skylden for forbrytelsene.^[65][66][67] Frank svarte bekreftende på spørsmål om han deltok i jødeutryddelsen. Han svarte at han aldri hadde vært i Majdanek, Treblinka eller Auschwitz (sistnevnte var utenfor Generalguvernementet) og at han ikke hadde satt i verk oppføring av slik utryddelsesleirer.^[57]

Dette gikk han tilbake på 31. august, da de tiltalte fikk forsvare seg. Frank var nummer 7 i rekken, og overrasket ved å erklære at samtlige tiltalte hadde vendt seg bort fra Gud uten å tenke på konsekvensene. Han hevdet å føle skyld ved tanken på de dødes sjeler som «vandret gjennom rettssalen», disse millionene som døde «uten på bli hørt»; men Tyskland hadde betalt en høy pris: «Hver mulige skyld vår nasjon har pådratt seg, er allerede slettet.» Han erklærte at østeuropeere hadde begått overgrep «av grusomste slag» mot tyskere, og spurte retorisk: «Hvem skal noensinne dømme forbrytelsene som er begått mot det tyske folk?»^[68] Sønnen Niklas på syv år satt på morens fang da de snakket med Hans Frank gjennom en glassrute med små hull. Frank forsikret sønnen at snart «feirer vi jul hjemme i Schliersee, og vi skal ha det fint alle sammen». Niklas Frank visste at faren løy; skolekameratene hadde fortalt ham hva som ventet. Gutten sa ikke farvel til sin far: «Jeg var ordentlig lei meg, men ikke fordi han ville bli hengt. Jeg var lei meg fordi han hadde løyet for meg.»^[69] Han var vant til at faren kalte ham Fremdi (= den fremmede). Hans Frank mente han ikke var far til yngstebarnet, ettersom hans kone da hadde en affære med guvernøren i Galicja, Karl Lasch. Men Hans var far til Niklas.^[70]

Joachim C. Fest beskriver Frank som en motsetningsfylt figur og usikker, vinglete person. Han var ikke del av den indre krets i naziledelsen blant annet fordi han hadde en borgerlig bakgrunn. Ifølge Fest var han opptatt av å bli anerkjent og inkludert i den innerste krets.^[16] Friedrich-Wilhelm Krüger anså Hans Frank som et fjols.^[71] Frank førte grundig dagbok og det utgjorde til sammen 42 bind. Disse dagbøkene er en viktig kilde for historikere som forsker på andre verdenskrig og ble lagt frem som bevis i Nürnberg.^[72][31] Raphael Lemkin hadde en juridisk tilnærming og overvurderte trolig Hans Franks betydning innenfor naziregimet.^[73]

Niklas Frank, Hans Franks sønn født i 1939, er motstander av dødsstraff men mener at dødsdommen mot faren var på sin plass og mener ikke henrettelsen er beklagelig. Han har tatt avstand fra faren.^[74][75] Sønnen husker hvordan familien etter krigen nektet å akseptere Hans Franks skyld. Blant tyskerne ble rettsoppgjøret stort sett ansett som seierherrenes justis.^[76] Niklas Frank gransket som voksen farens historie med håp om å finne informasjon som kunne unnskylde eller frikjenne faren, han konkluderte med det motsatte. Niklas Frank ga i 1987 ut boken Der Vater som er en brutal og nådeløs utlevering av faren. Niklas Frank konkluderte med at faren var en massemorder.^[77] Den britiske forfatteren og juristen Philippe Sands undersøkte hvordan bestefarens familie ble massakrert sammen med flere tusen andre i Galicja etter ordre fra Hans Frank. I forbindelse med dette arbeidet ble han venn av Niklas Frank. Sands bok omhandler bestefaren, Hans Frank, SS-mannen baron Otto von Wächter (Franks underordnete), Raphael Lemkin og jusprofessor Hersch Lauterpacht.^{[78][79][80][81]}

• Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016)