Hans Egede

Han var sønn av Poul Hansen Egede og Kirsten Jensdatter Hind. Faren var prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Norge og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården.

Poul Hansen Egede flyttet til Harstad i 1670. Der hadde han fått jobb som betjent i Senjen fogderi. Han rykket opp i systemet og ble først sorenskriverfullmektig før han 31. desember 1679 fikk beskjed om at han skulle overta stillingen som sorenskriver. I 1680 giftet han seg med Kirsten Jensdatter Hind, datter av Jens Pedersen Hind som var sorenskriveren han overtok stillingen til. Overgangen mellom svigerfar og svigersønn gikk gradvis. Egede fikk det fulle ansvaret fra 1684 og var sorenskriver fram til sin død i 1706. I 1687 kom det en lov som gjorde ham til enerådende dommer, et verv han skal ha skjøttet bra.^[8]

Paul Hansen Egede var en velstående mann. Han disponerte gårdene som fulgte med embetet, og hadde i tillegg to jekter, en med sju mann og en med ni mann og eide et sagbruk i Salangen. Han eide også flere dyr. Til tross for dette hadde han stor gjeld da han døde, og det var ingenting å arve for enke eller barn.^[9]

Hans Egede ble født i Harstad og døpt i Trondenes kirke.^[10] Han fikk først undervisning av Peder Hind, som var onkelen hans. Peder Hind var kapellan i Sand, som lå under Trondenes. Deretter ble han undervist av Niels Schielderup, som var prest på Hamarøy. Schieldrerup gav ham et svært godt vitnemål, og i 1704 dro Egede til Universitetet i København for å studere teologi.^[11]

Hans Egede startet teologistudiet i april 1704 og fullførte det på så kort tid som mulig, noe som gjorde at han ble uteksaminert allerede i august 1705. Han fikk karakteren mediocrem, eller middels, og sa selv at resultatet «ikke kan glede en eneste en, heller ikke meg selv»^[10]. Etter studiene vendte han hjem igjen og fungerte som huslærer for sine to yngre brødre, Jens og Christian, i to år.

 

 

I 1707 giftet Hans Egede seg med Gjertrud Nielsdatter Rasch. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra Kvæfjord og tilhørte den samme kretsen av embetsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch, som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag, og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til jektefart. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embets- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.^[12]

25. juni 1707 fikk Egede embetet som kapellan i Vågan i Lofoten. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i Lødingen, Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Fine når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.^[13]

Hans Egede begynte som kapellan i Vågan, som lå under Lødingen prestegjeld. Sognepresten satt i Trondheim, og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under Lofotfisket, noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan, hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest.^[14]

Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan ga dette seg utslag og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tillatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».

Da gudstjenesten skulle starte, stoppet Egede Parelius fra å gå til alteret og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og prosten. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 riksdaler samt 20 riksdaler i saksomkostninger.^[15]

I oktober 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest Peder Claussøn Friis' Norrigis Bescrifuelse. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter norrøne bosettere der og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tilbød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskeligheter på grunn av krigen landet var en del av. Han skrev derfor til kong Frederik 4 året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at Danmark-Norge hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der.^[11] Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids adskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.^[16]

I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sannsynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.^[17]

I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.^[18]

 Thi lader vi udi Vaagens Menighed Eder hermed vide, at vi ikke har Eders Tjeneste behov, lider og fordrager ikke heller Eders Ankomst til at befatte Eder med noget i Embedets Forretninger i voris Kirke... 

Brev til Jacob Parelius, underskrevet av seks av de fremste mennene i Vågan, 27. desember 1713.^[17]

Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde mottatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forrette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med gapestokk og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.

Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til Steigen, der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothea de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»^[19]

Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med Egede, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.

Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra Misjonskollegiet. Dette førte ikke fram, og i 1717 søkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrud flyttet til Bergen i 1718 for å forsøke å få kjøpmennene i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.^[20][11]

 

At Egede-familien dro til Bergen, var naturlig, da byen i mange år hadde vært ledende på sjøfart og fangst i området. I tiden før Egede kom til Bergen, hadde derimot de bergenske sjøfolkene blitt presset ut av sjøfolk fra Holland, og det var ikke stor stemning i byen for å satse på dette risikofylte farvannet. Krigen førte i tillegg til de naturlige utfordringene at risikoen ble ytterligere forverret, og byen var rammet av en økonomisk depresjon.

Da han kom til byen satte han igang et arbeid for å vekke interesse blant folk for misjon til Grønland kombinert med å etablere en handelsplass og koloni der. Han fikk stor oppmerksomhet, selv om folk reagerte både positivt og negativt på tankene hans. Noen mente han var gal, mens andre hadde sympati med tankene hans.^[21][22]

Han oppnådde i begynnelsen ingenting, til tross for brennende appeller der han vendte seg både til dem som ville spre evangeliet og dem som ønsket økonomisk gevinst. Ekspedisjonen han argumenterte for krevde relativt store investeringer, og konjunkturene var på dette tidspunktet på de aller laveste. Enkelte av de som hadde erfaring med Grønland sa likevel at om de fikk støtte av kongen, kunne de kanskje være villige til å sende et skip.^[23]

Dette gjorde at Egede i 1719 dro til København for å legge fram saken der. Han fikk Thomas von Westen til å legge frem saken for Misjonskollegiet, og fikk også legge saken fram for kongen. I et skriv til kongen argumenterte han med at Grønland hadde blitt befolket fra Norge, og derfor alltid hadde hørt under den danske kongen. Det var derfor naturlig å etablere seg der igjen så ikke andre nasjoner skulle få de økonomiske ressursene, og dette i tillegg «dreide seg om Guds æres utbredelse og ville folks opplysning og omvendelse». Han bad ikke kongen om direkte støtte, men om privilegier lik de andre handelskompanier hadde fått samt kirkekollekt.^[24]

Kanselliet fulgte opp Egedes tur med å beordre stiftsamtmannen og magistraten i Bergen til å sammenkalle til et møte der kjøpmennene skulle diskutere mulighetene for å ta opp igjen handel og fangst på Grønland. Egede bad om at også skippere og sjømenn skulle bli bedt inn til møtet, og da møtet ble avholdt i rådhuset i Bergen 8. februar 1720 møtte det bare opp representanter fra denne gruppen. Ingen kjøpmenn kom. Sjøfolkene fortalte om et særdeles hardt landskap og om en svært primitiv befolkning, og møtet førte ikke til noe for Egede.^[25]

I et forsøk på å skaffe penger til misjonsekspedisjonen sin, tok Egede opp alkymi.^[26] I letingen etter finansiering sier han at han begynte å tenke på «hvad der tales og skrives om den saa kaldede Philosophiske Steen, og tænkte, hvo der var saa lykelig, at han saadan Videnskab besad, han kunde nok udføre slikt et Verk.» Han fant ingen i Bergen som kunne lære ham opp i alkymi, og ville heller ikke vekke oppsikt med sin nye interesse. Han kjøpte seg derfor flere bøker om emnet og begynte å lese om «De vises stein». Ut fra det han leste, mente han at det hele virket så enkelt at han ikke forsod hvorfor ikke flere praktiserte kunsten. Forsøkene hans gikk derimot ikke så bra. «[M]in Forhaabning slog mig gandske feil, thi med alt det Sudlerie [=søl], som jeg næsten udi tvende Aar plagede mig med, profiterede jeg intet uden Møje og skidne Fingre.»^[27]

Egede lot seg ikke knekke av motgangen, og fremholdt stadig at dette ikke handlet om å tjene penger, men om å frelse mennesker og anlegge en koloni. Til slutt fikk han overtalt noen kjøpmenn til å finansiere planene hans, under forutsetning av at kongen både gav dem monopol på handel på Grønlands vestkyst, og la ned forbud mot at andre i det hele tatt fikk seile dit. En viktig person i denne prosessen ble rådmann Magnus Schiøtte som fikk samlet noen av de rikeste kjøpmennene til et investeringsmøte hjemme hos seg. 4. juni 1720 ble det sendt brev til kongen angående stiftelsen av «Bergenske Grønlandskompani». I tillegg til monopol og forbud for andre seilende, bad man også om diverse tollempelser, samt at det ble sendt en garison soldater på 30 mann til øyen. Egede sendte også et eget brev der han bad om personlig, økonomisk støtte fra kongen. Han gikk også personlig til biskopen, prestene i byen, kjøpmenn og embetsmenn og bad dem om å støtte ekspedisjonen økonomisk. 48 personer forpliktet seg på tilsammen 5100 riksdaler av de 12-16000 riksdalene man trengte. 22 av disse forpliktet seg også til å dekke et eventuelt underskudd når ekspedisjonen kom hjem igjen. Mange av dem som investerte i ekspedisjonen sa at de ikke ventet noe økonomisk gevinst, men så på det hele som en form for religiøst offer.

I januar 1721 ble det dannet et interesseselskap, og man satte ned et styre. Skipet «Haabet» ble kjøpt inn for 1550 riksdaler, og forsterket for ytterligere 356. Tanken var at man skulle seile til Grønland og etablere en koloni som skulle få et økonomisk grunnlag gjennom handel og fangst. Om flere interessenter meldte seg, skulle man utvide til også å drive med hvalfangst. Mannskap til ekspedisjonen ble hyret inn. Over førti personer var planlagt å overvintre på Grønland. Av disse var det håndverkere av ulikt slag og tre kvinner som skulle stå for husholdningen. «Haabet» ble satt under styrmann Selgen Dahl som hadde et mannskap på 11 mann. Hartvig Hansen Jentoft ble ansatt som bokholder og handelsmann for kolonien. Det ble også gjort store innkjøp av utstyr man trengte å ha med seg.

Den ventede støtten fra kongen lot vente på seg, og Egede skrev 11. februar et brev til Missionskollegiet og bad om hjelp fra dem for å få støtten. 21. februar behandlet Kommercekollegiet brevet fra bergenskompaniet. De støttet dem i deres ønsker, bortsett fra at de var skeptiske til å forby andre å seile i området før landet var blitt kolonisert. Også styresmaktene i Bergen støttet ønskene fra selskapet.

I Bergen fortsatte forberedelsene. En hukkert og en galliot ble anskaffet. Hukkerten for å drive hvalfangst i Diskobukten, og gallioten for å følge «Haabet» og drive rekognosering. 28. april forlot hukkerten Bergen med kurs for Grønland, og noen dager senere fulgte de to andre skipene etter.^[28]

Hans Egede var utpekt som leder for ekspedisjonen. Reglementet var utformet i «Skipsartiklene» som var utformet etter mønster fra de danske handelskompaniene i koloniene i Ost- og Vest-India og i et reglement for koloniens styre som var utformet etter kolonilovene i Trankebar og Guinea. Kolonien skulle ledes av «Rådet», som bestod av sju mann og ble ledet av presten. I «Skipsartiklene» ble det presisert at lokalbefolkningen på Grønland skulle behandles godt. Ekspedisjonen skulle begynne byggingen av hus med en gang de kom frem, og skipene skulle starte handelen umiddelbart. Det ene skipet skulle returnere til Bergen før vinteren, mens «Haabet» skulle returnere straks etter vinteren. Da ekspedisjonen dro hadde de ikke fått noen løfter om kongelig støtte, og det var en helt privatfinansiert ekspedisjon fra eliten i Bergen. Først 2. juni kom det en kongelig resolusjon som gav selskapet tollfrihet, men ikke noe mer. 4. juni fikk Egede et kallsbrev fra kongen, og samme dag sa Finanskollegiet at de ville betale ham 300 riksdaler i året i lønn så lenge han var på Grønland, samt 200 riksdaler for å dekke utstyr.^[29]

«Haabet» forlot Bergen 2. mai 1721 med 46 mennesker ombord, men kom seg først ikke lenger enn et lite stykke ut av byen. De kunne ikke legge ut på havet før 12. mai. 4. juni så de sørspissen av Grønland, men på grunn av dårlig vær og mye is kom de seg ikke i land før 3. juli. De kastet da anker med øyen Kanag som ligger utenfor det nåværende Nuuk, da kjent som Godthaab. Øyen fikk navnet «Haabets Ø», og de satte straks i gang med etableringen, siden det allerede hadde blitt sent på sommeren. Kort tid etter ankomst ble hvalfangstskipet sterkt ødelagt av en storm utenfor Kapp Farvel, og var ikke brukende til hvalfangst i to måneder, noe som gjorde at denne inntektskilden forsvant for ekspedisjonen.

Lokalbefolkningen var nysgjerrige på de nyankomne, og særlig på Egede og prestedrakten hans. Denne gikk han med hele tiden. De var også overrasket over at det var kvinner og barn sammen med mennene i ekspedisjonen. Hans Egede så på de innfødte som ynkverdige, siden de ikke kjente Gud, og han ble nedtrykt av at han ikke kunne kommunisere med dem og fortelle dem om kristen tro.

9. juli var det første huset, et lagerhus av torv og stein, ferdig. Planen var å drive handel med de innfødte, men hollandske skip hadde kommet dem i forkjøpet, og det var derfor ingenting å handle. 21. juli vendte galloiten tilbake til Bergen uten varer. Den kom fram 18. september, og meldte at ekspedisjonen var framme og hadde møtt vennlige innfødte.^[30]

Egede selv ble ikke knekt av motgangen, og skrev til Bergen etter mer forsyninger og støtte. I Bergen ble forespørselen møtt med velvilje, siden «foretagende var begynt og bygget på Guds hjelp», og i løpet av høsten og våren i 1721/22 ble det samlet inn nesten 4000 riksdaler for å støtte ekspedisjonen på Grønland. Våren 1722 dro to skip fra Bergen til Grønland med forsyninger og flere folk. Skipene hadde store problemer med å nå fram på grunn av mye is i havet. 26. mai skrev Egede i dagboken sin at han var veldig i tvil om det var mulig å bli på Grønland, eller om han måtte reise hjem. Provianten de hadde hatt med seg våren før var da i ferd med å gå tom. Henvendt til Gud skrev Egede: «Hvi lider dette til din Ære og disse arme Menneskers Oplysnings hensigtende Foretagende saa svare Anstød og Forhindringer?»

Ikke før 8. juni kom skipene til Haabets Ø. De hadde med seg proviant og andre varer, og fikk i retur en statusopptatering fra Egede. Han kunne fortelle at det var få gode utsikter til å tjene penger. Hvalfangsten så ikke ut til å være noe å satse på, og man hadde ikke så gode varer å handle med som hollenderne, så det var også dårlig utbytte fra handel. Han sa han skammet seg over å be om mer penger, men mente det var synd om det Gud hadde startet skulle strande på grunn av pengemangel, og bad derfor om at investorene måtte fortsette å støtte ham. Han mener også at Gud vil hjelpe dem gjennom problemene, siden det ifølge ham ikke handlet om menneskers ære og økonomi, men om Guds ære.^[31]

I leiren på Grønland begynte man å forsøke å bedre på situasjonen. Alle skipene ble sendt hjem til Bergen for å spare penger i lønn til mannskapet. Med seg hadde de hvalfangstutstyret, siden dette ikke ble brukt, men handelsvarer hadde de dårlig med. Man hadde også funnet ut at leiren lå dårlig til, og begynte å se seg om etter en ny base på fastlandet og lenger inne i fjorden. Da skipene hadde dratt i løpet av sommeren var det bortsett fra Egedes familie 18 menn og to kvinner igjen i bosetningen.

I Bergen klarte man til tross for de dårlige nyhetene å samle inn nesten 1300 riksdaler denne høsten, og sendte samtidig et nytt brev til kongen der man bad om støtte. I januar 1723 klarte man å skaffe nye 2040 riksdaler til veie for Egede.^[32]

16. februar 1723 fikk kjøpmennene i Bergen nytt håp. Da fikk de brev fra kongen, datert 5. februar, der han gav det bergenske grønlandskompani privilegier som lå nært de privilegiene de danske hansdelskompaniene til For- og Vest-India hadde. Kompaniet fikk hele Grønland til fri disposisjon i minst 25 år, tollfritak for handel til og fra Grønland samt fritak for skipsavgifter, fullstendig monopol på grønlandshandel for danske undersåtter samt særretter for personer som var lenge tilsatt i kompaniet på Grønland. De fikk også tillatelse til å opprette et lotteri kongen regnet med ville skaffe dem 50 000 riksdaler.^[33]

Investorene i Bergen satset nå store penger. Det ble tatt opp lån, og tre nye skip ble kjøpt: en hvalfangstskute, et handelsskip og et skip som passet til å gå langs kysten av Grønland. Skipene ble sendt avgårde med nye forsyninger, blant annet korn man skulle forsøke å dyrke samt en mengde gårdsdyr. Overfarten ble hard, og de fleste av dyrene døde underveis og det minste skipet forsvant med hele mannskapet. 19. juni kom det første skipet fram, og med dette fikk også Hans Egede beskjeden om kongens bestemmelse. På skipene som kom over var studenten Albert Top en av dem som var med. Han ble etter hvert en av Egedes nære medarbeidere, og viste seg å ha lett for å lære seg grønlandsk språk.

Egedes skrev brev til Bergen, og bad om å bli avløst som overhode for kolonien, da han mente at denne oppgaven gjorde at han ikke kunne konsentrere seg om forkynnelsen som var hans egentlige grunn til å være der. Han fortalte også at han mente bosetningen burde flyttes inn i fjorden, der han mente det lå bedre tilrette for bosetning. Sammen med brevet hadde skipene som vendte tilbake til Bergen om høsten bare med seg varer for 1100 riksdaler. Den økonomiske situasjonen for kompaniet var dårlig.

Den anstrengte økonomien stoppet imidlertid ikke kompaniets ledelse i Bergen. Våren 1724 ble den til da dyreste ekspedisjonen sendt avgårde. Tilsammen kostet det 16 000 riksdaler å utruste ekspedisjonen. Man prøvde seg på en ny bosetning, men den måtte oppgis året etter. Sommeren 1724 hadde skipene med seg varer for 3 300 riksdaler tilbake, og i tillegg fikk man inn 13 400 riksdaler på lotteriet.

Egede skrev nye brev hjem, og klaget over situasjonen. Han sa at han aldri ville ha tatt på en seg jobb som bragte så mye problemer over ham selv og andre, hadde det ikke vært for at han hadde grønlendernes frelse for øye og at han ville hjelpe dem fra det han så på som elendighet. Han klaget også over at det var vanskelig å få folk i kolonien til å gjøre som han sa, og over at han ikke fikk flytte kolonien inn i fjorden slik han ville, noe som førte til at familien hans led under dårlige boforhold.^[34]

Han skrøt også av ledelsen i Bergen, og roste dem for deres innsats for å fremme kristen tro. Han mener også at kongen bør yte mer støtte, og fremmer en tanke om at de innfødte på Grønland bør betale mer skatt. Dessuten ber han om støtte fra Bergen for å fremme sin egen autoritet i kolonien, da han sliter med å bli hørt i Rådet. Han bad også om at bokholder Jentoft, som vendte tilbake til Bergen denne sommeren, måtte komme tilbake til Grønland, fordi han så ham som en gudfryktig mann som ikke hadde egeninteresse på Grønland.

Sammen med Jentoft kom også to unge grønlendere som Egede bad om at bli måtte introdusert for kongen. Direktør Refdal i grønlandskompaniet tok med seg disse til København, hvor de vakte stor oppmerksomhet og ble brukt som reklame for grønlandskompaniet. Refdal møtte myndighetene og sa at tiden var kommet der man enten måtte avbryte forsøket, eller så måtte staten gå inn med betydelig støtte.^[35]

Denne gangen gav kongen sterkere støtte. Ved en kongelig resolusjon av 15. desember 1724 vedtok han å gi støtte til å holde selskapet oppe. 16. mars 1725 ble det vedtatt en ekstraskatt som skulle gå til grønlandskompaniet. Innbyggerne i både Norge og Danmark skulle betale denne, og man regnet med at den ville innbringe rundt 50 000 riksdaler. Det ble også oppnevnt statlige inspektører som skulle overse at pengene ble rett forvaltet.

Sommeren 1725 gikk to skip til Grønland. «Haabet» hadde overvintret og da de tre skipene kom tilbake hadde de bare med seg varer for rundt 1500 riksdaler, mot de nesten ni og et halvt tusen kompaniet hadde i utgifter i 1725. Skipene hadde også med seg flere brev fra Egede. Han var oppløftet av at kongen nå hadde gått tyngre inn. Han mente at om man anla tre kolonier ville handelen lønne seg, men mente at siden det var misjon det egentlig dreide seg om, burde man anlegge en rekke små kolonier, utstyrt med lærere for de innfødte. Han regnet ikke med at dette ville lønne seg, men mente grønlenderne burde betale skatt. Opprettelsen av nye kolonier håpte han kunne skje allerede neste sommer.^[36]

I 1726 ble det sendt avgårde to skip fra Bergen. «Egte Sophia» med Jens Falch som skipper forsvant i drivisen med hele mannskapet, mens «Cron-Printz Christian» ble så forsinket at Egede og de andre i den danske bosetningen måtte kjøpe mat fra nederlandske handelsfolk for å overleve. 10 av kolonistene ble også sendt fra øyen med de nederlandske skipene for å måtte ta vare på så få personer som mulig i den kommende vinteren som de trodde de måtte overleve uten nok mat og uten amunisjon til jakt. Det var svært dårlig stemning i kolonien, og Egede trodde selv at det ikke hadde blitt sendt skip fra Bergen til Grønland denne våren.

Da «Cron-Printz Christian» endelig kom frem 19. juli, var det så sent at skipperen nektet å vende tilbake til Bergen dette året, men heller ville overvintre på Grønland, tross i Egedes instendige forsøk på å få ham til å dra. Dette førte igjen til at det ikke kom noen beskjed til kompaniet i Bergen om at båtene hadde kommet fram. I Bergen antok man derfor at begge skipene hadde forsvunnet, og ledelsen i kompaniet gikk inn i en dyp krise, der flere av de ledende mennene rømte fra selskapet. Den vedtatte ekstraskatten ble også innkrevd i byen, noe som førte til ytterligere misnøye.^[37]

Med ledelsen ute av Bergenskompaniet, ble selskapet også i praksis oppløst. Pengene som var ført inn i selskapet var forsvunnet, og kolonien på Grønland stod uten sikkerheten den trengte. For å komme de som satt på Grønland til unnsetning skrev derfor rådmann Schiøtte til kongen 1. mars og bad ham om personlig å utruste to skip for å drive handel på Grønland. Kongen sendte skip, og en mann for å undersøke forholdene for handel. Allerede 26. mai kom det første skipet til Grønland i 1727. Egede fikk da beskjeden om at Bergenskompaniet var gått i oppløsning og at pengene som var samlet inn var vekke. Sammen med de til sammen tre båtene som nå var på øyen, sendte Rådet Albert Top, som skulle legge frem deres sak for bergensborgerne.^[38]

Kongen tok nå grep for å ordne opp i situasjonen. Han gjorde rådmann Schiøtte sammen med kommandanten på Bergenhus, J.F. Tuchsen og kommerciesekretær Hans Landberg ansvarlige for grønlandsaktivitetene. I tillegg satte han i gang en granskning av pengebruken fram til dette punktet. Videre bad han Schøitte sende to skip med varer og mannskap med hvalfangsterfaring til Grønland. Han sendte også to handelsskip og et krigsskip til øya. Med disse ble det sendt 12 straffanger som var blitt «tvangskopulert med 12 løsaktige kvinner» samt tretti soldater og noen offiserer. Disse skulle befolke øyen. Soldatene var svært demotiverte, og Egede ble urolig for hvilke folk som var sendt til misjonsstasjonen hans. Imidlertid døde de fleste av fangene og kvinnene av skjørbuk i løpet av den første vinteren.^[39]

Sommeren 1728 ble det besluttet å flytte kolonien fra «Haabets Ø» til stedet Godthaab ligger i dag. Et stort våningshus av stein, som fremdeles står, ble bygget. Hans Egede flyttet inn i det nye huset 30. september. Han hadde fremdeles overoppsyn med handelen frem til 1729, da denne ledelsen ble flyttet til en kongelig komite i København. I 1730 måtte Egede igjen argumentere for foretagendets fremtid, da den nye kongen ville legge ned hele prosjektet. I 1734 fikk en kjøpmann i København, Jacob Severin, monopol på grønlandhandelen, men Egede fikk fremdeles økonomisk støtte fra handelskompaniet. Dette hadde han helt frem til han måtte forlate Grønland på grunn av dårlig helse i 1736.^[40]

 

Hans Egede hadde sannsynligvis allerede kommet i kontakt med misjonstanken i København i studietiden. Kongen hadde da tatt initiativ til å starte misjon i de danske områdene i India, og på universitetet lette man etter passende kandidater til dette. I 1706, etter at han hadde kommet hjem ble de første lutherske misjonærene sendt til Trankebar, og i 1707 startet misjonen blant samene i Nord-Norge.^[41]

I 1708, ikke lenge etter at han hadde kommet til Vågan, begynte en tanke å vokse frem i Egede. Han hadde lest Norriges Bescriffuelse av Peder Claussøn Friis, og blitt grepet av det som stod i boken om Grønland. I 1710 forfattet han Forslag til Grønlændernes Omvendelse og Oplysning, og bad om støtte fra biskopene i Trondheim og Bergen. Han fikk ikke denne støtten, og også Gjertrud var kritisk til planene.^[42]

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær» med sin kone Gjertrud Rasch, på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.

En del av Egedes etterkommere bor ennå på Grønland - spesielt etter datteren Kirstine Egede, men også etter søsteren Kirsten Poulsdatter Egede.^[43] Egedes datter Petronelle fikk datteren Edle Johanne Saabye, som selv ble mor til Marcus Schnabel.^[44]

• Elgsnes kapell, også kjent som Hans Egedes minne, oppkalt etter Hans Egede.
• Hans Egede er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
• Hans Egedes statue i Nuuk

• Håkon Brun, «Gjertrud Rasch og Hans Egedes familier» i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 39-45
• Håkon Brun, «Hans Egedes tid i Vågan» i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 46-60
• Kjell Furuset, «Hans Egede som alkymist», i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 188–195
• John Lunde, Hans Egede : Grønlands apostel, Lunde forlag, Bergen, 1936 E-bok
• Halkild Nilsen, «Hans Egede og det Bergenske Grønlandskompani» i Hans Egede : studier til 200-årsdagen for hans død 5. november 1958, Olav Guttorm Myklebust (red), Land og kirke, Oslo, 1958 E-bok

• Hans Poulsen Egede i Dansk biografisk Lexikon, 1890
• Hans Poulsen Egede i Salmonsens konversationsleksikon, 1917
• Hans Egede i Encyclopædia Britannica, 11th ed., 1911