Hampshiregris
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Hampshiregris er en amerikansk griserase som kan sies å ha oppstått på 1700-tallet i Hampshire distriktet i Storbritannia, selv om rasen i dag må regnes som amerikansk.
Hampshiregris har stående ører og er overveiende sort i fargen, men den har et belte av hvitt som dekker skuldrene og framre del av ryggen, ned rundt brystkassen og øvre del av framlemmene. Den blir spesielt brukt i avl som følge av purkas utmerkede egenskaper som mor. Som slaktegris brukes den helst i tregrisblandinger som råne.
Opprinnelsen til hampshiregris er trolig Old English Breed, en sort gris med et tilsvarende hvitt belte som var ganske vanlig på 1700-tallet i Skottland, Northumberland og andre distrikter som ligger opp mot den skotske grensen.
Hampsshiregris ble eksportert til USA så tidlig som 1825–1835. Der ble den også kjent under navnet McGaygris, fordi en person med navnet McGay skal ha vært den første som importerte den. Senere ble den også kjent under navn som Saddleback og Ring Middle. Alt i 1893 formet et gruppe amerikanere fra Kentucky en organisasjon for å sikre renavl av denne grisen, som forøvrig først i 1904 fikk navnet hampshiregris (i USA).
I senere tid er det også blitt innført svensk hampshire fra Finland til Norge, for å styrke norsk slaktegrisproduksjon (i regi av Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund ved ScanPig). Blandinger med hampshiregris skal gi mørere og mer smakfullt kjøtt påstås det. Tanken er at hampshiregris skal konkurrere med duroc i såkalt trerasekrysninger. Det er altså råner som skal benyttes. Prosjektet regnes som unikt, fordi Norge i all vesentlighet har vært en eksportør av gris de siste tiårene.
De første norske hampshiregrisene ble klare for kommersiell griseproduksjon fra den 5. februar i 2007. Det første kullet mellom ei norhybridpurke og en glatt bog. hampshireråne ble født den 7. juni i 2007, hos Tine Marie og Per Arne Nesjan i Verdal.