Høgnorsk

På 1900-tallet ble det ført en statlig politikk som hadde til mål å føre landsmål og riksmål, senere nynorsk og bokmål, sammen til et samnorsk språk «på norsk folkemåls grunn». Offisiell nynorsk ble derfor styrt bort fra Ivar Aasens systematiske normering og i retning av såkalte folkemålsformer, først med rettskrivningsreformen i 1917 og deretter med rettskrivningsreformen i 1938. Rettskrivningsreformene i 1917 og 1938 hadde til formål å tilnærme nynorsken til bokmål og østlandsk talemål.^{[trenger referanse]} Disse reformene innebar således et brudd med den tradisjonelle, typeformbaserte nynorsknormeringen som Ivar Aasen la grunnlaget for.^{[trenger referanse]} Høgnorsk kan sies å være fundert på etymologiske prinsipp, og ikke på ortofone prinsipp, slik som de gis i rettskrivningsreformen av 1917.

Med 1938-rettskrivningen ble en rekke tradisjonelle nynorskformer enten redusert til «sideformer» eller tatt helt ut av offisiell rettskriving.^[2][3] Reformen medførte også større endringer i formverket, og både det såkalte i-målet (-i-ending i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord) og flertallsendingene -or og -one i svake hunkjønnsord ble redusert til sideformer. Ubestemt entall på -a av svake hunkjønnsord ble tatt helt ut. I adjektiv på -en ble hunkjønnsformen -i redusert til sideform og hankjønnsformen -en gjort til hovedform også i hunkjønn. Rester av midlandsnormalen ble tatt opp i hovednormalen (-i i supinum av sterke verb og intetkjønn av adjektiv på -en, enkelte jamvektsord som gutu og furu som alternativ til gote og fure), mens karakteristiske bøyingsformer som vikur og kvistir ikke lenger var tillatt i elevarbeider. På grunn av de større endringene, karakteriserte høgnorskmannen Gustav Indrebø 1938-reformen mer som et «målbrigde» enn som en reform.^[4]

Et annet sentralt prinsipp i høgnorsken er det såkalte morfologiske entydighetsprinsippet eller sammenhengsloven,^[5] som også står sterkt i svensk. Rent konkret sier denne loven at når et ord skal bøyes, skal roten av ordet gå igjen i alle bøyningsformene.^[5] Et eksempel er verbet å segja (segjer – sagde – hev sagt), som med offisiell rettskriving heter å seia (seier – sa – har sagt). Her går rota sag- igjen i hele bøyingsmønsteret (med omlyd i infinitiv og nåtid) og sammenhengen med andre avledninger av samme rot, for eksempel segn og soge, gjøres synligere. I offisiell rettskriving går sammenhengen tapt, til fordel for mer ortofone stavemåter. Et annet eksempel er stavemåten «ei gjenta» («ei jente» i offisiell rettskriving), med g for å vise at ordet er en avledning av gant («moro») og følgelig blir uttalt med en [dʑ]-lyd og ikke [j] i enkelte dialekter.^{[trenger referanse]}

Substantivene har tre kjønn: hankjønn, hunkjønn, intetkjønn. Disse har enten sterk eller svak bøyning, som viser seg i endelsen og, i talespråket, på tonelaget.

Eksempler på regelbundne sterke og svake substantiver i alle kjønn:

Adjektiv har i likhet med substantiv tre kjønn, men for langt de fleste er hankjønnsformen falt sammen med hunkjønnsformen. Høgnorsk skiller seg fra offisiell nynorsk ved at adjektiv på -en har bevart egen hunkjønnsform på -i (eller -a), noe som i offisiell rettskriving bare gjelder unntaksordet liten og determinativer.

Høgnorsk verbbøying skiller seg betydelig mindre fra Aasen-normalen enn det offisiell nynorsk gjør. Langformer (for eksempel draga og taka, mot kortformene dra og ta) står sterkt, og nyere bøyingsformer uten omlyd i nåtid (for eksempel drar og tar for dreg og tek) brukes ikke (unntatt har, som i noen grad er brukt istedenfor hev). Høgnorskmannen Severin Eskeland talte imot bruken av slike omlydsløse former, som han kalte «tattemål».

Kritikere av høgnorsksynet^[hvem?] hevder ofte at høgnorsken er altfor fjern fra vanlig talemål til å kunne slå gjennom som et fullverdig skriftspråk.^{[trenger referanse]} Høgnorskfolket^[hvem?] på sin side hevder at det er Aasen-normalens typeformprinsipper som er best egnet til å avspeile det store mangfoldet av dialektvarianter som finnes i norsk talemål.^{[trenger referanse]} Etter deres^[hvem?] syn har tilnærmingen til såkalt folkemål i realiteten vært en selektiv tilnærming mot bestemte dialekter og dermed gjort nynorsken mindre samlende.^{[trenger referanse]} Mens målfolk flest^[hvem?] har samlet seg bak parolen om «Snakk dialekt, skriv nynorsk»^{[trenger referanse]}, har både Norskt måldyrkingslag og bladet Målmannen dessuten tatt til ord for at nynorsk på samme måten som bokmål må etableres med et eget normaltalemål og dermed bli normdannende.^{[trenger referanse]}

Siden den høgnorske nynorsken er basert på Aasen-normalen, assosieres den ofte med Vestlandet og Telemark av utenforstående.^{[hvem?][trenger referanse]} Det er ingen statistikk på hvor mange som faktisk bruker høgnorsk til vanlig eller om høgnorskbrukere skiller seg fra andre nynorskbrukere med hensyn til for eksempel kjønn, alder og utdanning.

Etter innspill fra høgnorskbevegelsen, gjorde Norsk språkråd vedtak i 1980-åra om å gjeninnføre ubestemt entall på -a i svake hunkjønnsord som sideform.

De høgnorske tallordene ein, tvo, tri og fjore dukker opp i videospillene Pokémon X og Y fra 2013.

Høgnorskbevegelsen (høgnorskrørsla) er den delen av målbevegelsen som arbeider for høgnorsk, det vil si tilstreber en nynorsknorm som ligger nær Ivar Aasens skriftnormal. Den organiserte høgnorskbevegelsen har vært samlet under Ivar Aasen-sambandet med Vestlandske Mållag som eneste fylkeslag og Vestmannalaget i Bergen som det største lokallaget. I 2004 valgte noen aktivister i Ivar Aasen-sambandet og Vestlandske Mållag å trekke seg ut for å bygge opp et selvstendig aktivistmiljø knyttet til høgnorsktidsskriftet Målmannen.

• Nynorsk
• Samnorsk
• Bokmål
• Riksmål
• Høgnorskringen

• Krokvik, Jostein (1997). Høgnorsk målreising. Fiskåbygd: Høgnorskringen. ISBN 8299443601. 

• Mållekken er en wiki til kunnskap om og bruk av høgnorsk
• Ivar Aasen-sambandet
• Høgnorskportalen www.sambandet.no
• Høgnorskbladet Målmannen
• Høgnorskgrammatikken «Norsk Formlæra»
• Høgnorskordlista «Norsk Ordliste»