Frikorps

Det første frikorps ble opprettet av Fredrik II av Preussen under syvårskrigen, og tilsvarende enheter ble også brukt blant annet under Napoleonskrigene. De regulære styrkene stolte imidlertid ikke på disse enhetenes evner og disiplin, og de ble derfor mest brukt til vakthold og andre rutineoppgaver.

I mellomkrigstiden oppsto en ny type frikorps; private, paramilitære grupper bestående av i all hovedsak dimitterte soldater fra første verdenskrig med et høyreorientert politisk syn. Mange av soldatene var sterkt desillusjonert etter det de oppfattet som et ydmykende nederlag i 1918 og at dette nederlaget ikke kom i felt, samt den dertil hørende ydmykende fredsavtale i Versaillestraktaten. Dolkestøtlegenden, det vil si oppfatningen at soldatene og det tyske folk ble dolket først i ryggen av de sosialdemokratiske politikerne under krigen da de inngikk våpenstillstanden selv om landet ikke var blitt beseiret (mente de), og deretter av de samme politikerne under Weimarrepublikken da de gikk med på fredstraktaten, sto sentralt for mange av medlemmene i frikorpsene. Andre gikk inn i frikorps først og fremst fordi de ønsket å kjempe mot kommunistene. Det var flere forskjellige uavhengige militser som gikk under samlebetegnelsen frikorps.

Weimarrepublikkens forsvarsminister, Gustav Noske, var positivt innstilt til frikorps, og benyttet dem blant annet til å slå ned spartakistoppstanden og Den bayerske sovjetrepublikk i 1919. I forbindelse med førstnevnte oppstand sto frikorps-medlemmer bak drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.

Flere frikorpsenheter deltok også i kamper i Baltikum, Schlesien og andre deler av Preussen etter første verdenskrig. I Oberschlesien spilte de en stor rolle i de nasjonale kampene mot polske separatister. Ved flere anledninger hadde de fremgang mot regulære styrker, hvilket ikke er overraskende ettersom flesteparten av medlemmene hadde lang fronterfaring.

I 1920 ble frikorps offisielt oppløst, men mange av gruppene fortsatte som nettverk av politisk likesinnede. I mars samme år var frikorpset Marinebrigade Ehrhardt aktiv under Kappkuppet, et mislykket kuppforsøk. Frikorpsmedlemmer stod også bak det politiske drapet på Tysklands utenriksminister Walther Rathenau.

En del medlemmer gikk over i NSDAP, og enkelte av partiets ledende skikkelser, som Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Rudolf Höss hadde en fortid i frikorps. De fleste ble dog stående utenfor under Det tredje rike. Mange av dem spurte seg hvor Adolf Hitler hadde vært i 1919–20, da frikorpsene kjempet mot kommunistene. Hitler hadde da akkurat begynt sin politiske karrière som leder for det som da var et svært lite parti i München. Kommandanten for frikorpset Marinebrigade Ehrhardt, Hermann Ehrhardt, og hans nestkommanderende Eberhard Kautter, nektet å delta i ølkjellerkuppet, og konspirerte mot kuppmakerne.

• Marinebrigade Ehrhardt
• Frikorps Epp
• Frikorps Lützow
• Marine-Brigade von Loewenfeld
• Frikorps Lichtschlag
• Frikorps Oberland
• Organisation Consul
• Reichskriegsflagge
• Frikorps Reinhardt
• Schwarze Reichswehr
• Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten (= Stålhjelm, frontsoldatenes forbund)