Folketrygden

Folketrygden er et norsk obligatorisk sosialt forsikringssystem.^[1] Den ble innført 1. januar 1967 ved lov om folketrygd av 1966 under Per Bortens regjering.

Mesteparten av folketrygden administreres av Arbeids- og velferdsetaten og finansieres av medlemsavgift, arbeidsgiveravgift og tilskudd fra staten. Pensjonene i folketrygden blir fastsatt og regulert hvert år i forhold til folketrygdens grunnbeløp, ofte kalt G. Alle personer som er bosatt i Norge er pliktig medlem av folketrygden.^[2] Folketrygden er basert på pay-as-you-go-prinsipp^[3] eller det som kalles et utligningssystem.^[4] Det vil si at folketrygden ikke er fondert.^[4]

Folketrygden gir økonomisk hjelp ved sykdom, skader og legemsfeil (lyter), svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, alderdom, uførhet, enslig forsørgeransvar, dødsfall og tap av forsørger. Folketrygden dekker dessuten utlegg til medisinsk behandling og rehabilitering og til yrkesmessig attføring, det vil si tilbakeføring til arbeidslivet.

1966-loven inkorporerte tidligere ytelser etter egne lover, som attføringsytelser (ved kortvarig arbeidsuførhet), yrkesskadetrygden, uførepensjoner og aldersrelaterte ytelser, der en del offentlige pensjonskasser ble samordnet folketrygden. De fleste av disse ble til egne kapitler i den nye loven. Samtidig ble loven og ytelsene utvidet til å omfatte alle som var født i landet (statsborgerskap) eller hadde nok botid. Det ble sikret visse minsteytelser for disse gruppene, mens maksimale ytelser ble beregnet ved et poengsystem basert på antall arbeidsår fram til oppnådde 40 år. Den som ikke kunne tjene opp alle 40 årene på grunn av sykdom eller skade oppstått etter at en var begynt i arbeide, fikk de resterende årene tillagt. Studenter og skoleelever kunne få trygdeytelser basert på forventet yrkeskarriere og inntekt.

For å sikre en ensartet behandling av likeartede saker er det utarbeidet rundskriv til de fleste av lovens bestemmelser.