Film noir
Film noir (norsk oversettelse: svart film eller mørk film) ble brukt av franske filmkritikere for å beskrive en type filmer som hovedsakelig hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet.[1] Felles for disse filmene var en effektiv, men sparsom bruk av lys, såkalt low-key lyssetting som preges av markante skiller mellom lys og mørke. En slik lyssetting er godt egnet til å skape gjennomgående dunkle stemninger. Film noir inneholdt ofte intense detektivhistorier eller thrillere med dystre menneskeskjebner.[2][3]
Selve stemningen i filmene var inspirert av de tyske ekspresjonistiske filmene som var store på 1920-tallet. Mange av filmregissørene som lagde filmer i Tyskland på 1920-tallet, som for eksempel Fritz Lang, virket også i film noir-perioden.[4]
B-filmen Stranger on the Third Floor fra 1940, regissert av sovjeteren Boris Ingster for RKO Pictures, blir ofte betegnet som den første film noiren.[5]
Selv om film noir i dag nærmest regnes som en sjanger, er begrepet først og fremst knyttet til den filmhistoriske perioden i USA fra rundt 1940 til 1958, med 1946–1950 som høydepunkt. Filmer som senere har hentet inspirasjon fra noir-perioden, kalles i fagkretser derfor for «Neo noir» (ny noir), da de er produsert etter den originale perioden.[6]
Europeisk film noir
redigerCarol Reeds film Den tredje mann fra 1949 med Orson Welles og Joseph Cotten er et eksempel på en britisk film med noir-stil. Et eksempel på en norsk film noir er Edith Carlmars debutfilm Døden er et kjærtegn fra 1949. Enkelte regner ikke dem offisielt som film noir-filmer, siden de ikke er produsert i USA.[7]
Neo noir
redigerI nyere tid er særlig Roman Polańskis Chinatown fra 1974 og Curtis Hansons L.A. Confidential fra 1997 eksempler på moderne filmer (i farger) som både har en handling og tydelige estetiske og stilmessige grep hentet fra den originale film noir-perioden. Andre filmer med tydelige noir-trekk er The Dark Knight, V for vendetta, Lost Highway, Blade Runner og Sin City.[8]
Eksempler på film noir
rediger| Tittel / originaltittel | År | Regi |
|---|---|---|
| Dobbelt erstatning Double Indemnity |
1944 | Billy Wilder |
| Den lange søvnen The Big Sleep |
1946 | Howard Hawks |
| Postbudet ringer alltid to ganger The Postman Always Rings Twice |
1946 | Tay Garnett |
| Gilda Gilda |
1946 | Charles Vidor |
| Malteserfalken The Maltese Falcon |
1946 | John Huston |
| Lady fra Shanghai The Lady from Shanghai |
1948 | Orson Welles |
| Den tredje mann The Third Man (Storbritannia) |
1949 | Carol Reed |
| Kyss meg til døde Kiss Me Deadly |
1955 | Robert Aldrich |
| Killer's Kiss Killer's Kiss |
1955 | Stanley Kubrick |
| Spillet er tapt The Killing |
1956 | Stanley Kubrick |
| Med alle midler Touch of Evil |
1958 | Orson Welles |
Referanser
rediger- ^ Svendsen, Trond Olav (7. november 2021). «film noir». Store norske leksikon. Besøkt 4. mars 2022.
- ^ Neale (2000), p. 166; Vernet (1993), p. 2; Naremore (2008), pp. 17, 122, 124, 140; Bould (2005), p. 19.
- ^ «Images - Film Noir». www.imagesjournal.com. Besøkt 4. mars 2022.
- ^ Ballinger and Graydon (2007), pp. 9–11.
- ^ See, e.g., Ballinger and Graydon (2007), p. 19; Irwin (2006), p. 210; Lyons (2000), p. 36; Porfirio (1980), p. 269.
- ^ «Neo Noir Movies at the Box Office». Box Office Mojo. Besøkt 4. mars 2022.
- ^ Spicer (2007), pp. 16, 91–94, 96, 100; Ballinger and Graydon (2007), pp. 144, 249–55; Lyons (2000), p. 74, 81, 114–15.
- ^ Lynch and Rodley (2005), p. 241.