Dublin

Navnet Dublin stammer fra det irske ordet Duibhlinn, tidlig klassisk irsk Dubhlind/Duibhlind, fra dubh i betydningen «svart, mørk», og linn, «basseng» (engelsk: pool, jf. Liverpool), en henvisning til et mørkt tidevannsbasseng. Dette tidevannsbassenget lå der elven Poddle kom inn i Liffey på stedet for dagens borggården på baksiden av Dublin Castle. På moderne irsk er navnet Duibhlinn, og irske rim fra grevskapet Dublin viser at i Dublin på leinsterirsk ble det uttalt Duílinn. Den opprinnelige uttalen er bevart i navnene for byen på andre språk som angelsaksiske Difelin, norrøne Dyflin, moderne islandsk Dyflinn og moderne manx Divlyn samt walisiske Dulyn og bretonske Dulenn. Andre lokaliteter i Irland bærer også navnet Duibhlinn, forskjellig anglisert som Devlin,^[8] Divlin^[9] og Difflin.^[10] Historisk sett skrev skriftlærde som brukte den gæliske skriften bh med en prikk over b-en, og gjengav Duḃlinn eller Duiḃlinn. De uten kunnskap om irsk utelot prikken, og stavet navnet som Dublin. Variasjoner av navnet finnes også i tradisjonelt skotsk-gælisk-talende områder i Skottland (gàidhealtachd, beslektet med irsk gaeltacht), for eksempel An Linne Dhubh («det svarte bassenget»), som er en del av Loch Linnhe.

Det antas nå at før bosetningen av norrøne nordboere var det en kristen kirkelig bosetning kjent som Duibhlinn, som Dyflin tok navnet sitt fra.^[11] Fra 900- og 1000-tallet var det to bosetninger der den moderne byen nå ligger. Vikingbosetningen rundt 841, Dyflin, og en irsk-gælisk bosetning, Áth Cliath («Inngjerdet vadested»)^[12] lenger opp i elven, ved dagens bro Father Mathew Bridge (også kjent som Dublin-broen), nederst i Kirkegate. Baile Átha Cliath, som betyr «Byen med inngjerdete vadestedet», er det vanlige navnet på byen på moderne irsk. Áth Cliath er et stedsnavn som refererer til et punkt hvor det var et vadested ved elven Liffey nær den nevnte broen. Baile Átha Cliath var et tidlig kristent kloster, antatt å ha vært i området Aungier Street, for tiden er kirken Whitefriar Street Carmelite Church lokalisert der. Det er andre byer med samme navn, for eksempel Àth Cliath i East Ayrshire i Skottland, som er anglifisert som Hurlford. Byen blir også referert til som Bleá Cliath og Blea Cliath på irsk, spesielt når den snakkes. Dette er sammentrukne versjoner av Baile Átha Cliath.^[13]

 

 

Området rundt Dublinbukten har vært bebodd av mennesker siden forhistorisk tid; det ble avdekket fiskefeller ved utgravninger under byggingen av Dublin konferansesenteret som indikerer menneskelig bosetning så langt tilbake som 6000 år siden, mens ytterligere feller ble også oppdaget nærmere den gamle bosetningen i Dublin det sørlige kaiområdet nær St. James's Gate (den vestlige porten til byen) som også indikerer mesolittisk menneskelig aktivitet.^[14]

Den gresk-romerske geografen Klaudios Ptolemaios har i sine skriftet fra en gang rundt 140 e.Kr. henvisninger som muligens er de eldste skriftlige referanser til en bosetning i Dublin. Han kalte stedet for Eblana polis (gresk: Ἔβλανα πόλις).^[15][16]

Dublin feiret sitt «offisielle» årtusen i 1988, noe som betyr at den irske regjeringen anerkjente 988 som året da byen ble etablert og at denne første bosetningen senere skulle bli byen Dublin.^[15]

Det antas nå^[17] at den norrøne bosetningen rundt 841 ble først innledet av en kristen kirkelig bosetning kjent som Duibhlinn, som Dyflin fikk sitt navn fra. Bevis som indikerer at også angelsaksere hadde en form for mindre bosetning i Dublin før vikingene ankom i 841, er funnet i en arkeologisk utgraving i Temple Bar.^[18]

Fra 900- og 1000-tallet var det to bosetninger som senere ble til det moderne Dublin. Den påfølgende norrøne bosetningen sentrerte seg ved elven Poddle, en sideelv til Liffey i et område nå kjent som Wood Quay og hvor Dublin City Council, Dublins byråds bygninger står. Dubhlinn var et basseng på den laveste strekningen av Poddle, hvor skip pleide å fortøye. Dette bassenget ble endelig fylt opp på begynnelsen av 1700-tallet, ettersom byen vokste. Dubhlinn lå der Castle Garden nå ligger, overfor biblioteket Chester Beatty Library i Dublin Castle. Den legendariske fortellingen Táin Bó Cúailnge («Krøttertyveriet i Cooley'») fra antagelig tidlig middelalder refererer til Dublind rissa ratter Áth Cliath, som betyr «Dublin, som kalles Ath Cliath».^[19]

 

 

I 841 etablerte nordboerne en befestet base i Dublin.^[20] De bygde en vinterbase som irlenderne kalte longphort (flertall longphuirt) (befestet område for skipene), slik de også gjorde andre steder i Irland.^[21] Byen vokste til et betydelig kommersielt senter under Olav Godfridsson (irsk: Amlaíb mac Gofraidh) på midten til slutten av 900-tallet^[22] og til tross for en rekke angrep fra de innfødte irene, forble den stort sett under norrøn kontroll fram til den normanniske invasjonen av Irland som ble satt i gang fra Wales i 1169.^[23][24] Det var først etter Muirchertach Mac Lochlainns død tidlig i 1166 at Ruaidrí Ua Conchobair, kongen av Connacht, fortsatte til Dublin og ble innsatt som konge av Irland uten motstand.

En del av byens tidlige økonomiske vekst var handel med slaver.^[4] Slavehandelen hadde eksistert et par århundrer før nordboerne kom ved at irske pirater herjet landområdene rundt Irskesjøen, og eksempelvis kom Irlands senere helgen Patrick først til Irland som slave på 400-tallet.^[25] De norrøne vikingene overtok den eksisterende slavehandelen i Irland og Dublin nådde sitt høydepunkt på 900- og 1000-tallet.^[26] Slaver kom fra fanger fra angrep og kidnappinger, som tok menn, kvinner og barn, noe som ga inntekter og økonomisk vekst. Ofrene kom blant annet fra Irland selv, men også fra Wales, England, Normandie og videre.^[4] De norrøne brakte Irland inn i sitt omfattende system for internasjonal handel, i tillegg til å popularisere en sølvbasert økonomi med lokal handel. De var norrøne nordboere i Irland som innførte en pengebasert økonomi med den første myntpregingen i 997. En av kongene av Dublin, Sigtrygg Silkeskjegg, preget egne mynter.^[27]

Kongen av Leinster, Diarmait Mac Murchada, etter at han ble sendt i eksil av Ruaidhrí, fikk hjelp av den anglo-normanniske Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kalt «Strongbow»), til å erobre Dublin. Etter Mac Murroughs død erklærte Strongbow seg som konge av Leinster etter å ha fått kontroll over byen. Som svar på Strongbows vellykkede invasjon, bekreftet kong Henrik II av England sin fullstendige herredømme ved å sette i gang en større invasjon i 1171 og utropte seg til Lord av Irland.^[28] På denne tiden ble grevskapet for byen Dublin (county of the City of Dublin) etablert sammen med visse friheter ved siden av selve byen. Dette fortsatte fram til 1840 da baroniet Dublin City ble skilt ut fra baroniet Dublin. Siden 2001 har begge baroniene blitt endret til byen Dublin (City of Dublin).

Dublin Castle, anlagt som en festning, senere ombygd til et slott, som ble sentrum for anglo-normannisk makt i Irland. Den ble opprettet i 1204 som et stort defensivt arbeid etter ordre fra kong Johan av England.^[29] Etter utnevnelsen av den første borgermester (Lord Mayor) av Dublin i 1229, utvidet og vokste byen seg og hadde en befolkning på rundt 8000 ved slutten av 1200-tallet. Dublin blomstret som et handelssenter, til tross for et forsøk fra kong Robert Bruce av Skottland og hans bror Edward Bruce på å erobre byen i 1317.^[28] Den forble en relativt liten middelalderby med forsvarsmurer på 1300-tallet og var under konstant trussel fra de omkringliggende innfødte irske klanene. I 1348 tok svartedauden, en dødelig pest som hadde herjet Europa, tak i Dublin og drepte tusenvis i løpet av det følgende tiåret.^[30][31]

Dublin var hjertet av området kjent som The Pale, en smal stripe av engelsk bosetning langs østkysten, under kontroll av den engelske kronen. Den engelske erobringen av Irland under huset Tudor på 1500-tallet skapte en ny æra for Dublin, med byen som fikk en fornyet framtreden som sentrum for administrativt styre i et Irland hvor engelsk kontroll og bosetting hadde blitt langt mer omfattende. Fast bestemt på å gjøre Dublin til en protestantisk by, etablerte dronning Elizabeth I av England lærestedet Trinity College i 1592 som et utelukkende protestantisk universitet og beordret at de katolske katedralene St. Patrick's og Christ Church skulle konverteres til den protestantiske kirken. Det eldste kartet over byen Dublin stammer fra 1610, og var gjort av den engelske kartografen John Speed.^[32]

Byen hadde en befolkning på 21 000 i 1640 før en ny pest i årene 1649–1651 utslettet nesten halvparten av innbyggerne. Imidlertid blomstret byen igjen like etter som et resultat av ull- og linhandelen med England, og nådde en befolkning på over 50 000 i 1700.^[33] I 1698 sysselsatte produksjonen av ull opptil 12 000 mennesker.^[34]

 

Ettersom byen fortsatte å blomstre i løpet av 1700-tallet, ble georgiske Dublin for en kort periode den nest største byen i det britiske imperiet og den femte største byen i Europa, med en befolkning på over 130 000. Mens noen middelalderske gater og formgivning (blant annet områdene rundt gatene Temple Bar, Aungier Street, Capel Street og Thomas Street) ble mindre påvirket av bølgen av georgisk gjenoppbygging, stammer mye av Dublins arkitektur og utforming fra denne perioden.^[35][36][37]

Dublin vokste enda mer dramatisk i løpet av 1700-tallet, med byggingen av mange nye distrikter og bygninger, som Merrion Square, Parliament House og Royal Exchange (dagens Dublins rådhus). Wide Streets Commission ble opprettet i 1757 på forespørsel fra Dublin Corporation (det tidligere navn på bystyret og dens administrative organisasjon i Dublin) for å styre arkitektoniske standarder for utformingen av gater, broer og bygninger.^[38] I 1759 ble Guinness-bryggeriet grunnlagt; og ville til slutt vokse til å bli det største bryggeriet i verden og den største arbeidsgiveren i Dublin.^[39][40] I løpet av 1700-tallet var lin ikke underlagt de samme handelsrestriksjonene med England som ull, og ble den viktigste irske eksporten. Over 1,5 millioner yards med lin ble eksportert fra Irland i 1710, og steg til nesten 19 millioner yards innen 1779.^[41]

 

 

Dublin led en periode med politisk og økonomisk tilbakegang i løpet av 1800-tallet etter Unionsloven i 1800, hvor regjeringssetet ble overført til det britiske parlamentet i Palace of Westminster i London. Dublin spilte ingen stor rolle i den industrielle revolusjonen, men forble sentrum for administrasjonen og et transportknutepunkt for det meste av øya. Irland hadde ingen vesentlige kilder til kull, datidens viktigste drivstoff, og Dublin var ikke et senter for skipsproduksjon, den andre hoveddriveren for industriell utvikling i på de britiske øyer.^[23] Belfast (i dagens Nord-Irland]]) utviklet seg raskere enn Dublin i denne perioden på en blanding av internasjonal handel, fabrikkbasert lintøyproduksjon og skipsbygging.^[42] I 1814 var befolkningen i Dublin 175 319 innbyggere som regnet under Befolkningsloven (Population Act), noe som gjorde Dublins befolkning høyere enn alle andre byer i England utenom London.^[43]

Påskeopprøret i 1916, den irske uavhengighetskrigen, og den påfølgende irske borgerkrigen resulterte i en betydelig mengde fysisk ødeleggelser i sentrale Dublin. Regjeringen i den irske fristaten gjenoppbygde sentrum og fant nye lokaler for det nye parlamentet, Oireachtas, i Leinster House (Teach Laighean). Siden begynnelsen av normannisk styre på 1100-tallet har byen fungert som hovedstad i forskjellige geopolitiske enheter: Lord av Irland (1171–1541), kongeriket Irland (1541–1800), som en del av Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801–1922), og Den irske republikk (1919–1922). Etter Irlands deling (med et adskilt Nord-Irland) i 1922 ble Dublin hovedstaden i den irske fristaten (1922–1937) og er nå hovedstaden i republikken Irland. Et av minnesmerkene for å minnes denne tiden er Garden of Remembrance, anlagt til minne om alle som falt i den irske uavhengighetskrig (1919–1922).^[44]

Dublin var også et offer for de nordirske problemene, selv om vold hovedsakelig skjedde i Nord-Irland i løpet av denne 30 år lange konflikten. En lojalistisk paramilitær gruppe, Ulster Volunteer Force, bombet byen i løpet av denne tiden, særskilt i en grusomhet bombeattentatet i Dublin og Monaghan der 34 mennesker døde, hovedsakelig i sentrum av Dublin.^[45]

Store deler av det georgianske Dublin ble revet eller vesentlig ombygd på midten av 1900-tallet under en boom i kontorbygg. Etter denne boomen bremset tempoet i byggingen i nedgangstidene på 1970- og 1980-tallet. Oppsamlet førte dette til en stor nedgang i antallet mennesker som bodde i sentrum av byen, og i 1985 hadde byen omtrent 150 dekar nedlagt land som var øremerket utvikling og 900 000 km2 med kontorlokaler.^[46]

Siden 1997 har landskapet i Dublin endret seg. Byen var i forkant av Irlands økonomiske ekspansjon under den perioden som har blitt kalt «den keltiske tiger», med privat sektor og statlig utvikling av boliger, transport og næringsliv. Etter en økonomisk nedgang under den store resesjonen har Dublin tatt seg opp igjen og har fra og med 2017 nær full sysselsetting,^[47] men har et betydelig problem med boligtilbudet i både byen og omgivelsene.^[48]

 

Parlamentsbygningen var det første offentlige bygg som ble reist i storhetstiden i det 18. århundre. Det ble påbegynt 1729 etter tegninger av Edward Lovat Pearce, og regnes som et av de beste eksempler på tidens rådende stil. Det autonome irske parlamentet hadde tilhold her fra 1783 til 1800. Den private forretningsbanken Bank of Ireland tok over bygningen i 1804.

 

Universitetet Trinity College ble grunnlagt i 1592, på stedet hvor et kloster hadde ligget inntil det ble stengt av Henrik VIII av England. Det var et protestantisk universitet, opprettet for å fremme reformasjonen. Den eldste bevarte bygningen er fra 1722. Biblioteket rommer over en halv million trykte bøker og over 2 000 håndskrifter. Siden 1801 har det hatt rett til et eksemplar av alle bøker utgitt i Irland og Storbritannia. Den største skatten i biblioteket er Kellsboken (Book of Kells), som er en illuminert håndskrift av evangeliene, antagelig fra 8. århundre. Blant tidligere studenter finner man forfatteren Bram Stoker, politikeren Edward Carson og Irlands første president, Douglas Hyde.

Tollbygningen regnes av mange som Dublins fineste bygning. Den ble tegnet av James Gandon, og fullført i 1791. Det ble satt i brann i 1921, under borgerkrigen, men er dyktig restaurert.

Slottet ble bygget mellom 1208 og 1220. Det var bolig for de engelske visekongene. Det brukes nå blant annet til innsettelse av presidenten og andre viktige statstilstelninger.

Rettsbygningen,.

Fengselet ble bygget etter modell av moderne, åpne fengsler i USA. Planløsningen er slik at vaktene skal kunne se alle cellene, det er også lyst og luftig. Under hungersnøden på 1840-tallet var fengselet et av de stedene man var garantert å få mat, dermed gjorde mange hungersrammede seg til forbrytere for å havne her. Etter Påskeopprører i 1916 ble flere av lederne fengslet og senere henrettet i Kilmainham. På grunn av dette er fengselet nå gjort om til museum om Irlands frihetskamp, med spesiell vekt på lederne fra 1234.

Hovedpostkontoret (General Post Office, eller bare GPO på folkemunne) i O'Connell Street som er hovedgaten, ble fullført 1818 etter tegninger fra Francis Johnston. I tillegg til å være en flott bygning er det mest kjent for å være stedet hvor uavhengighetserklæringen ble lest opp under Påskeopprøret i 1916. Det er satt opp en minneplakett på fasaden og en statue i sentralhallen.

Christ Church Cathedral har sin opprinnelse i en katedral reist i det 11. århundre. Jarlen av Pembroke, Strongbow, erstattet den med et større bygg reist fra 1172 til omkring 1220. Det meste av dagens katedral er fra det 19. århundre, men deler av middelalderkatedralen er bevart. Ved reformasjonen ble den en anglikansk katedral, og er det fortsatt.

Nasjonalmuseet rommer mange gjenstander fra keltisk tid, og har en historisk seksjon som blant annet rommer den permanente utstillingen «Veien til uavhengighet», med fokus på perioden 1900 til 1923.

 

En sektor av byen mot øst og øst-nordøst består av en stor park med store gressletter innimellom eiketrær og få bilveier. Dublin Zoo og residensen til USAs ambassadør ligger i parken. Det er en opplevelse å leie hest og se parken fra hesteryggen.

St. Stephens Green er en idyllisk park like sør for sentrum med plener, flere vann og beplantninger.

Det er bygget kanaler på nord- og sørsiden av sentrum som begge går tvers over Irland til vestkysten. Det er mulig å leie kanalbåter for kortere eller lengre turer på kanalene.

Dublin lufthavn ligger ca. 10 km nord for Dublin. Den er Irlands hovedflyplass med over 28 millioner reisende (2022^[49]). Lufthavnen er en av få hovedflyplasser i Europa som ikke betjenes av jernbane.

Sentrum av Dublin fungerer som et nav for riks- og fylkesveier som går ut av byen og videre innover i landet. Ringveien M50 er en motorvei som delvis omkranser Dublin (sør, vest og nord) og den fungerer som en forbindelse mellom disse riks- og fylkesveiene. Det er én automatisk bomstasjon, West Link, der motorveien krysser elven Liffey mellom avkjøringene til riksvei N3 og N4.

Ved nord-enden av M50 går motorveien M1 videre mot grensen til Nord-Irland. M1 er også knyttet til Dublins eneste veitunnel, Port Tunnel, som ble bygget for å fjerne tungtrafikk som før tunnelen åpnet måtte kjøre fra havnen gjennom sentrum for å nå M50 og riksveiene.

M1 og M50 utgjør deler av Europavei E01.

Dublin Bus har 120 bussruter (2023^[50]). Det private selskapet Go Ahead Ireland har 38 bussruter (2020)^[51] og det nasjonale busselskapet Bus Éireann én bussrute nord i Dublin fylke^[52].

Det er også private operatører som dekker spesielle transportbehov^[53], både utfyllende til og i konkurranse med Dublin Bus, for eksempel ekspressbuss fra Swords nord i Dublin til sentrum via Port Tunnel, flybuss til lufthavnen og busser fra sentrum ut til industriområder i utkanten av byen.

Det statlige togselskapet Iarnród Éireann kjører pendlertog fra Dundalk og Drogheda nord for Dublin, Longford og Maynooth vest for Dublin og Wexford sør for Dublin til Connolly stasjon og fra Kildare sørvest for Dublin til Heuston stasjon og til Grand Canal Dock stasjon via Connolly stasjon. De kjører også tog fra M3 Parkway stasjon i vest til Docklands stasjon like ved Connolly stasjon.

Iarnród Éireann kjører også det elektriske toget Dublin Area Rapid Transit (DART), fra Howth og Malahide nord i Dublin til Bray og Greystones i Wicklow sør for Dublin. DART deler toglinje med pendlertog. Strekningen som DART trafikkerer har blitt omtalt av avisen Irish Independent som en av Irlands ti beste togturer^[54].

 

I 2004 åpnet to separate bybaner i Dublin, begge kalt Luas. Den røde linjen går fra Connolly stasjon og Point Village øst for sentrum til Tallaght og Saggart sørvest i Dublin. Den grønne linjen går fra Broombridge nord for sentrum via St. Stephens Green til Brides Glen sør i Dublin.

Det er rundt 14 200 aktive drosjeløyver i Dublin (2016^[55]).

Havnen i Dublin drives av Dublin Port Company og håndterer hovedsakelig gods. Den har også passasjertrafikk til Holyhead og Liverpool i Storbritannia og sesongtrafikk til Douglas på Isle of Man. Verdens største bilferge, Irish Ferries sin MS «Ulysses», trafikkerer Holyhead-ruten. Mange cruiseskip ankommer også havnen årlig.

• Craig, Maurice (1989): The Architecture of Ireland from the Earliest Times to 1880, Batsford, uinnb., ISBN 0-7134-2587-3
• Liddy, Pat (2000): Dublin A Celebration: From the 1st to the 21st century, Dublin City Council, ISBN 0-946841-50-0
• Maxwell, Constantia (1997): Dublin Under the Georges. Lambay Books. ISBN 0-7089-4497-3.
• McDonald, Frank (1989): Saving the City: How to Halt the Destruction of Dublin, Tomar Publishing, ISBN 1-871793-03-3
• McParland, Edward (2001): Public Architecture in Ireland 1680–1760, Yale University Press, ISBN 0-300-09064-1

• Offisielt nettsted  
• (en) Dublin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Dublin / Baile Átha Cliath – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) (en)   Dublin hos Wikivoyage