Dietrich Eckart

Etter avbrutt medisinerstudium i München og en avvenningskur fra misbruk av morfin, arbeidet Eckart som journalist. Med en romslig farsarv fra 1885 flyttet han først til Leipzig, så til Berlin, og havnet så via mellomstasjoner i Regensburg.

I 1899 flyttet han blant annet på grunn av pengemangel til Berlin igjen. Selv om han ble hjulpet av teatergeneralintendanten Georg von Hülsen-Haessler, mislyktes han som dikter og dramatiker, og dro i 1913 til München. Der sluttet han seg til det høyreradikale Thuleselskapet og virket som publisist med høyreradikale og antisemittiske publikasjoner. Det var Eckart som utviklet det som skulle bli en nasjonalsosialistisk revelje: Deutschland erwache! («Tyskland, våkn opp!»). Hans antisemittisme kan nok delvis forklares med jødiske anmelderes manglende anerkjennelse av hans dikteriske produksjon. Om hans skuespill Der Froschkõnig («Froskekongen») het det i Berliner Tageblatt: «Denne såkalte komedien (...) er en eneste svulst av fraser som drypper av uvettig materie.»

I disse årene våknet hans interesse for Ibsens skuespill Peer Gynt. Det forelå i to tyske oversettelser. Med utgangspunkt i Christian Morgensterns oversettelse fra 1901 gjendiktet han like godt hele stykket. Gjendin gjengis her kort og godt «in den Bergen» (= i fjellene), og Solveigs familie kommer fra «Schwarzbachtal». Eckart kunne ikke norsk og hadde ikke engang vært i Norge; like fullt erklærte han at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk».^[8]

Eckart henvendte seg riktignok skriftlig til Ibsens sønn, Sigurd Ibsen, for å få bekreftet at hans egen versjon passet best for et tysk publikum. I sitt svar, datert 12. juli 1912, uttrykker Sigurd Ibsen tvil om en slik dyptgående forandring er berettiget, men at han ser med forståelse på at den kanskje var nødvendig.

I 1913 giftet Eckart seg med den formuende enken Rose Marx fra Bad Blankenburg, som han skilte seg fra i 1920.

Eckart, som ble kjent med Hitler i 1919/20, var tidvis hans mentor og nære venn. De var nære naboer i Thierschstraße i München i 1921. Eckart utgav tidsskriftet Auf gut deutsch («På godt tysk»), hvor blant andre Alfred Rosenberg og Gottfried Feder var bidragsytere. Med sitt brede kontaktnett i konservative kretser og Völkisch-bevegelsen ble han en viktig støttespiller i Hitlers kamp for å vinne kontroll over partiet. Eckart introduserte også nykommeren for viktige personer i Münchens politiske og kulturelle elite.^[9]

I 1920 overtok Eckart som redaktør for avisen Völkischer Beobachter, etter at han hadde tatt Hitler i forsvar mot angrep fra partifeller. Da det ble utstedt arrestordre mot Eckart i april 1923 på grunn av fornærmelser mot rikspresidenten, skrev Hitler straks til den bayerske ministerpresident Eugen Ritter von Knilling med krav om å «forhindre arrestordren, for ellers vil kamporganisasjonen yte motstand mot arrestasjonen.» Eckart ble løslatt etter få uker på grunn av skrantende helse. Halvannen måned etter Hitlers kuppforsøk i München 1923, fikk Eckart hjerteinfarkt og døde 26. desember 1923.

Adolf Hitler tilegnet sin bok Mein Kampf (1924) til dem han der fremstilte som nazibevegelsens martyrer. I utvidet forstand regnet Hitler Eckart som en av disse. Samme år utkom posthumt Eckarts Der Bolschewismus von Moses bis Lenin^[10] («Bolsjevismen fra Moses til Lenin»). Moses tolkes her som den første bolsjeviken og en forløper for Lenin, som både Hitler og Eckart feilaktig antok var jøde. I sine samtaler med Eckart skal Hitler ha sagt at han anså kristendommen som en del av «den jødiske konspirasjonen», noe han aldri gjentok offentlig.^[11]

I 1936 ble Olympiadeanlegget i Berlin oppkalt etter Eckart.

En negativ artikkel om Eckart i avisen Frankfurter Zeitung i anledning 75-årsminnet for hans fødsel, førte til at skribenten ble arrestert, og avisen forbudt.

I Trevor Ravencrofts bok The Spear of Destiny (= Skjebnespydet) fra 1973 skildres Eckart som en satanistisk ritualmagiker. Det finnes ingen historiske holdepunkter for dette. Selv om Eckart var preget av völkisch-mystisk nasjonalisme og trykket ariosofisk-pregede artikler i sitt tidsskrift, var han heller en kristen mystiker. Hans store inspirasjonskilde var Agnus Silesius' Cherubinischer Wandersmann.^[12] Rosenberg klaget over at Eckart stadig blandet inn Jesus Kristus, selv i politiske artikler.^[13]

Eckharts bok Der Bolschewismus von Moses bis Lenin ble på grunn av sitt antisemittiske innhold omfavnet av deler av de høyreradikale miljøer i Tyskland i 1980- og 1990-årene^{[trenger referanse]}.

• Der Froschkönig. Romantische Komödie, 1904
• Familienväter. Tragische Komödie, 1904
• Der Erbgraf. Schauspiel, 1907
• Ein Kerl, der spekuliert. Komödie, 1909
• Henrik Ibsens Peer Gynt. In freier Übertragung, 1912
• Heinrich der Hohenstaufe. Deutsche Historie, 1915
• Lorenzaccio. Tragödie, 1920

• In der Fremde. Gedichte, 1893
• Ibsen, Peer Gynt, der große Krumme und ich, 1914
• Abermals vor der Höhle des Großen Krummen. Erneute Aussprache über Theaterkritik, 1915
• Der Bolschewismus von Moses bis Lenin. Zwiegespräche zwischen Hitler und mir, 1924 (posthum)
• Auf gut deutsch. Wochenschrift für Ordnung und Recht, 1918-1920
• Völkischer Beobachter (1920–1923)

• Claus-Ekkehard Bärsch: Die politische Religion des Nationalsozialismus. Die religiösen Dimensionen der NS-Ideologie in den Schriften von Dietrich Eckart, Joseph Goebbels, Alfred Rosenberg und Adolf Hitler. omarbeidet nyutgivelse, München: Fink 2002. ISBN 3-7705-3172-8
• Paul Wilhelm Becker: Der Dramatiker Dietrich Eckart. Ein Beitrag zur Dramatik des Dritten Reichs. Köln: Univ. Diss. 1970.
• Richard Euringer: Dietrich Eckart. Leben eines deutschen Dichters. Hamburg: Hanseat. Verl.-Anst. 1938.
• Wilhelm Grün: Dietrich Eckart als Publizist. 2. Aufl. München: Hoheneichen-Verl. 1942.
• Margarete Runte-Plewnia: Auf dem Weg zu Hitler. Der "völkische" Publizist Dietrich Eckart. Bremen: Schünemann 1970. (= Studien zur Publizistik/Bremer Reihe; 14) ISBN 3-7961-3012-7
• Paul Hermann Wiedeburg: Dietrich Eckart. Ein lebens- u. geistesgeschichtlicher Beitrag zum Werden des neuen Deutschlands. Hamburg: Hanseat. Verl. Anst. 1939.

• (de) Verk av og om Dietrich Eckart i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket