Denver Broncos

Denver Broncos ble stiftet 14. august 1959 da Minor League Baseball-eieren Bob Howsam ble tildelt en av oppstartslagene i American Football League (AFL).^[8] Broncos vant den første kampen i AFL mot Boston Patriots 13-10 den 9. september 1960. Den 5. august 1967 ble de det første AFL-laget som vant mot et NFL-lag, da de slo Detroit Lions 13–7 i en sesongoppkjøringskamp.^[8] Broncos så derimot ikke mye suksess på 60-tallet, med kun én sesong med over 5 seiere (7–7 i 1962), med et sammenlagtresultat på 39–97–4 (.293) i løpet av ti sesonger.^[9]

Denver mistet laget i 1965, frem til en lokal gruppe tok over kontrollen og bygde laget opp igjen.^[10][11][12] Lagets første stjerne, "Franchise" Floyd Little, spilte en viktig rolle i å beholde laget i Denver etter at han ble med laget i 1967. Broncos var det eneste originale AFL-laget som aldri nådde mesterskapskampen, samt det eneste som ikke hadde en positiv sesong i ligaens ti år.^[13]

I 1972 ansatte Broncos tidligere coach for Stanford Cardinal John Ralston som lagets headh coach. I 1973 ble han utpekt til UPIs AFC Coach of the Year, etter at Denver fikk sin første positive sesong, 7-5-2. Over fem sesonger med laget ledet Ralston dem til tre positive sesonger. Til tross for at han ledet laget til et positivt sesongresultat (9-5) i 1976, nådde ikke laget sluttspillet, og etter at flere spillere ytret misnøye sa han opp ikke lenger etter sesongslutt.^[14]

 

Red Miller, som lenge hadde vært assistant coach, ble ansatt som lagets nye hovedtrener, og sammen med Orange Crush Defense og quarterback Craig Morton, ledet han laget til sitt første sluttspill og lagets beste sesong (12-2) i 1977, samt deres første Super Bowl, hvor de tapte mot Dallas Cowboys (Mortons forrige lag), 27-10.^[15]

I 1981 solgte eieren Gerald Phipps, som kjøpte laget fra den originale eieren Bob Howsam i 1961, laget til Edgar Kaiser Jr..^[16] I 1984 ble laget kjøpt opp av Pat Bowlen, som overførte eierskapet til et familiefond før 2004-sesongen, og beholdt kontrollen over laget til hans kamp mot Alzheimers tvingte ham til å overføre kontrollen til Joe Ellis i 2014.^[17][18][19]

Dan Reeves ble ligaens yngste hovedtrener da han ble ansatt av Broncos i 1981 som både vise-president og hovedtrener. Quarterbacken John Elway, som hadde spilt college football i Stanford, kom til Broncos i 1983 gjennom et bytte. Elway hadde først blitt plukket opp av Baltimore Colts som første pick under NFLs draft i 1983, men erklærte at han heller ville spille baseball dersom han ikke ble byttet til et lag han ville spille for, hvor Broncos var et av alternativene.^[20] Før Elway hadde Broncos hatt 24 forskjellige startende quarterbacks i sine 23 sesonger.^[21]

 

 

Reeves og Elway ledet Broncos til seks sluttspill, fem AFC West-titler, tre AFC Championship Games og tre Super Bowls (XXI, XXII og XXIV) i løpet av 12 år. Broncos tapte Super Bowl XXI mot New York Giants 39-20; Super Bowl XXII mot Washington Redskins 42-10; og Super Bowl XXIV mot San Francisco 49ers 55-10; sistnevnte har fremdeles rekorden for størst målforskjell i en Super Bowl-kamp.

Det siste året av Reeves-Elway-perioden var preget av en feid mellom de to, som oppstod etter at Reeves tok over play-calling etter å ha sparket Offensive Coordinator Mike Shanahan etter 1991-sesongen, samt at Reeves plukket opp quarterback Tommy Maddox fra UCLA istedenfor en wide receiver, som var Elways ønske, i draftet. Reeves fikk sparken etter 1992-sesongen, og ble erstattet av Wade Phillips, som hadde vært lagets defensive coordinator.^[22][23][24] Phillips fikk sparken etter en middelmådig sesong i 1994.

I 1995 ble Mike Shanahan ansatt som hovedtrener. Året etter fikk Broncos første seed i AFC etter å ha gått 13-3, men tapte i divisjonsrunden av sluttspillet mot Jacksonville Jaguars.^[14]

Elway og Davis ledet Broncos til sin første Super Bowl-seier i 1997, da laget slo de regjerende mestrene Green Bay Packers 31-24 i Super Bowl XXXII. Til tross for at Elway kun traff med 13 av 22 pasninger, hadde én interception og ingen touchdowns (han hadde én rushing touchdown), rushet Davis for 157 yards og satte en Super Bowl-rekord med tre touchdowns, og vant Super Bowl Most Valuable Player Award - i en kamp hvor han slet med migrener som forårsaket tidvis uskarpt syn.

Broncos vant Super Bowl igjen året etter, da de slo Atlanta Falcons, ledet av hovedtrener Dan Reeves, i Super Bowl XXXIII 34-19. Elway ble utpekt til Super Bowl MVP, me 18/29 i pasninger for 336 yards, inkluder en 80-yard touchdown til wide receiver Rod Smith og én interception.^[24]

 

John Elway pensjonerte seg etter 1998-sesongen, og Brian Griese tok over som quarterback de neste fire sesongene. Etter å ha gått 6-10 i 1999 nådde Broncos sluttspillet i 2000 som et wild card-lag, men tapte mot Baltimore Ravens, som gikk videre til å vinne Super Bowl XXXV. Etter at laget ikke nådde sluttspillet de følgende to årene ble Griese erstattet med Jake Plummer, tidligere quarterback for Arizona Cardinals, i 2003, og ledet laget til et sesongresultat på 10-6 de neste to sesongene, samt to turer til sluttspillet. I begge sluttspillene ble Broncos slått borte av Indianapolis Colts, med en målforskjell på over 20 poeng i begge kampene, og totalt 90 poeng mot seg.^[14] I 2005 vant Broncos sin første AFC West-tittel siden 1998, før de slo regjerende mestere New England Patriots 27-13, før de tapte mot Pittsburgh Steelers i AFC Championship-kampen 34-17.

I 2006 satte Broncos sitt forsvar en rekord i NFL da de kun slapp gjennom én touchdown i de første fem kampene. Plummer ledet laget til 7 seiere og 2 nederlag før han ble erstattet av Jay Cutler etter to nederlag. Cutler gikk 2-3, og Broncos avsluttet sesongen 9-7 og gikk glipp av sluttspillet. Cutlers første fulle sesong i 2007 var den første negative sesongen siden 1999, da Denver avsluttet sesongen 7-9.

Etter et sesongresultat på 8-8 i 2008 fikk Mike Shanahan, lagets mest vellykkede hovedtrener, sparken etter 14 sesonger med laget.^[25]

Josh McDaniels, tidligere offensive coordinator for New England Patriots, ble ansatt til stillingen den 11. januar 2009, to uker etter at Shanahan fikk sparken,^[26]

Under McDaniels og med en ny quarterback i Kyle Orton startet Broncos 2009-sesongen med seks seiere på rad, men med åtte tap i de resterende ti kampene ble det andre sesongen på rad hvor laget ikke nådde sluttspillet. Året etter satte Broncos en ny lagrekord for antall tap i en sesong da de tapte 12 av sesongens 16 kamper.^[27] McDaniels fikk sparken før sesongslutt på grunn av lagets lave prestasjoner, samt en filmekontrovers. Running backs coach Eric Studesville var midlertidig hovedtrener for de gjenærende fire kampene i 2010-sesongen.^[28] Han valgte å bruke nykommeren Tim Tebow som quarterback i de siste tre kampene.

Etter 2010-sesongen ble Joe Ellis forfremmet fra Chief Operating Officer til lagets president, mens John Elway returnerte til organisasjonen som lagets Executive Vice President of Football Operations.^[29] Broncos ansatte også John Fox, som hadde vært hovedtrener for Carolina Panthers fra 2002 til 2010, til å være lagets 14. hovedtrener.^[30]

Etter å ha startet 2011-sesongen 1-4 erstattet Tim Tebow Kyle Orton som lagets startende quarterback, og ledet laget til 8-8 og deres første sluttspill og divisjonstittel siden 2005. Broncos slo Pittsburgh Steelers i Wild Card-runden i det første playet i ekstraomganger, og satte da rekord for den korteste ekstraomgangen i NFLs historie.^[31] Broncos ble slått ut av sluttspillet i divisjonsrunden da de møtte New England Patriots.^[32]

I mars 2012 skrev Broncos en fem-årig kontrakt verdt $96 millioner med tidligere quarterback for Indianapolis Colts Peyton Manning, som hadde gått glipp av 2011-sesongen på grunn av nakkeoperasjoner.^[33][34] Dette resulterte i at Broncos byttet Tim Tebow til New York Jets.^[35] Broncos fullførte sesongen 13-3, og fikk første seeed i AFC i sluttspillet i 2012, men tapte mot Baltimore Ravens i divisjonsrunden.^[36]

Broncos fullførte også 2013-sesongen 13-3, med første seed i AFC. I sluttspillet slo de San Diego Chargers i divisjonsrunden, og New England Patriots i AFC Championship, men tpate 43-8 mot Seattle Seahawks i Super Bowl XLVIII, som var første gangen Denver hadde nådd et Super Bowl siden de vant i 1997 og 1998.^[37]

Før 2014-sesongen annonserte laget at eieren Pat Bowlen hadde gitt fra seg kontrollen over laget på grunn av hans pågående kamp mot Alzheimers sykdom, som resulterte i at lagets president Joe Ellis og general manager John Elway tok over kontrollen.^[19] Broncos avsluttet sesongen 12-4 og fikk andre seed i AFC, men tapte mot Indianapolis olts i divisjonsrunden, som var tredje gang Broncos hadde tapt i divisjonsrunden av sluttspillet på fire sesonger. Quarterbacken Peyton Manning spilte den siste måneden av sesongen med en strukket quadricepsmuskel.^[38]

 

Den 12. januar 2015 ble John Fox og Broncos enige om å skille lag.^[39] Fox forlot Broncos med en seierprosent på .719 over sine fire år med Broncos - den høyeste i lagets historie.^[40] En uke senere ble Gary Kubiak ansatt som lagets 15. hovedtrener. Kubiak hadde vært backup quarterback under Executive Vice President/General Manager John Elway fra 1983 til 1991, samt Broncos egne offensive coordinator mellom 1995 og 2005.^[41]

Etter at Kubiak ble ansatt ble det gjort store endringer i trenerleiren for laget. De ansatte blant annet defensive coordinator Wade Phillips, som ledet Broncos sitt forsvar til å bli det høyest rangerte i hele NFL under 2015-sesongen.^[42] Broncos avsluttet sesongen 12-4 og kapret første seed i AFC, til tross for at Manning hadde sin statistisk dårligste sesong siden han var en nykommer med Indianapolis Colts i 1998,^[43] og reservequarterbacken Brock Osweiler startet de seks siste kampene mens Manning var ute med en skadet fot. Manning ledet Broncos gjennom sluttspillet, med seier mot Pittsburgh Steeler (23-16) i divisjonsrunden, og New England Patriots (20-18) i AFC Championship, før de møtte Carolina Panthers i Super Bowl 50, og vant der 24-10, lagets tredje Super Bowl-seier.^[44]

Den 7. mars 2016 pensjonerte quarterback Peyton Manning seg etter 18 sesonger i NFL under en pressekonferanse i lagets hovedkvarter i Dove Valley.^[45][46]

Broncos gjorde i etterkant store endringer når det kom til quarterbackposisjonen. Reserven Brock Osweiler gikk til Houston Texans, mens Broncos byttet til seg Mark Sanches fra Philadelphia Eagles og plukket opp Paxton Lynch under NFLs draft i 2016. Sanchez, Lynch, og Trevor Siemian (som var i sitt andre år med Broncos) konkurrerte om å bli startende quarterback under offseason og sesongoppkjøringen; Sanchez ble derimot sluppet fra spillerstallen, og Siemian fikk posisjonen før sesongstart. Broncos avsluttet sesongen 9-7 og gikk glipp av sluttspillet for første gang siden 2010.

Den 2. januar 2017 annonserte hovedtrener Gary Kubiak at han pensjonerte seg, i hovedsak på grunn av dårlig helse.^[47]

Den 11. januar ble Vance Joseph ansatt til stillingen.^[48][49] Broncos’ angrep slet i 2017 og avsluttet sesongen 5-11.

De hadde en sterk start på 2018-sesongen med en ny quarterback, Case Keenum, men med flere dårlige prestasjoner resten av sesongen endte de på sjette plass i AFC West, 6-10. De to negative sesongen i 2017 og 2018 markerte første gang siden 1971-1972 at laget hadde hatt to negative sesonger på rad.^[50] Like etter seriespillet var over fikk hovedtrener Vance Joseph sparken, etter å ha vunnet bare 11 av 32 kamper i de to sesongene han var på laget.^[51]

Den 10. januar 2019 ble Chicago Bears’ defensive coordinator Vic Fangio ansatt som Broncos sin 17. hovedtrener.^[52] Fangio ble valgt over Mike Munchak. Fangio fikk en 4-årig kontrakt med en mulighet for en femte sesong.^[53]

Den 13. februar ble Joe Flacco annonsert som lagets nye quarterback. Den 6. oktober 2019 nådde Broncos sin 500. seier etter kampen mot Los Angeles Chargers, med et sammenlagtresultat på 500–432.^[54]

Den 1. desember 2019 ble nykommeren Drew Lock valgt til startende quarterback, og gikk 4–1. Broncos endte sesongen på andreplass i AFC West med et sesongresultat på 7–9 og gikk glipp av sluttspillet for fjerde år på rad.

På grunn av koronaviruspandemien avholdt ligaen ikke treningsleirer eller sesongoppkjøringskamper i 2020,^[55] som trolig spilte en rolle i det høye antallet skader som påvirket både Broncos og andre lag i NFL. Linebacker Von Miller pådro seg en sesongavsluttende seneskade i ankelen før seriespillet startet og startende wide receiver Courtland Sutton revnet et korsbånd i uke to og måtte stå over resten av sesongen. Etter at alle Broncos’ tre quarterback ble plassert på COVID-listen den 29. november 2020 måtte Broncos bruke den udraftede wide receiveren og tidligere quarterback i college Kendall Hinton som quarterback. Hinton fullførte kun én pasning av 9 forsøk for 13 yards, færrest fullførte pasninger i en kamp i lagets historie, og kastet to interceptions. Broncos’ eneste scoring kom på et 58-yard field goal av placekicker Brandon McManus, og laget tapte kampen 31–3 mot New Orleans Saints. I juli 2021 annonserte Pro Football Hall of Fame at Hintons quarterbackarmbånd i kampen skulle stilles ut i æresgalleriet.^[56] Broncos avsluttet sesongen på sisteplass i AFC West med et sesongresultat på 5–11.

Etter nok en sesong med skuffende prestasjoner fra quarterbacks endte Broncos opp med å bytte til seg Teddy Bridgewater før 2021-sesongen. Bridgewater konkurrerte med Drew Lock over jobben som starter i sesongoppkjøringen, frem til Bridgewater ble utnevnt kampstarter den 25. august 2021. Etter å ha avsluttet sesongen 7–10 fikk Fangio sparken den 8. januar 2022 etter et nederlag mot Kansas City Chiefs.^[57]

Den 26. januar ble det annonsert at Green Bay Packers’ offensive coordinator Nathaniel Hackett var ansatt som hans erstatning.^[58]

Den 1. februar annonserte laget at det var til salgs.^[59]

Den 16. mars 2022 byttet Broncos Drew Lock, Noah Fant, Shelby Harris, Denvers picks i første (#9), andre (#40) og femte runde i 2022, picks i første og andre runde i 2023 til Seattle Seahawks mot Russell Wilson og Seahawks’ pick i fjerde runde i 2022.^[60]

Den 7. juni 2022 annonserte Broncos at Walton-Penner familien, ledet av Rob Walton, hadde inngått en avtale om å kjøpe Denver Broncos for $4,65 milliard i avvente av godkjennelse fra NFL Finance Committe og 3/4 av ligaens lageiere.^[61][62] Den 11. juli 2022 ble det annonsert at Condoleezza Rice skulle bli med i eiergruppen.^[63] Den 10. august 2022 ble den nye eiergruppen formelt introdusert av Broncos. Gruppen består av Rob Walton, Carrie Walton Penner, Greg Penner, Mellody Hobson, Condoleezza Rice og Lewis Hamilton.^[64]

Hackett fikk sparken den 26. desember, etter at Broncos på det punktet hadde gått 4–11 i seriespillet, og like etter et 51–14 nederlag mot Los Angeles Rams på 1. juledag. Han ble erstattet av Jerry Rosburg på midlertidig basis, før Rosburg senere ble oppsagt 25. januar 2023.

Den 31. januar 2023 rapportert Sean Payton at han hadde akseptert et tilbud om å bli lagets hovedtrener, og få dager senere ble dette bekreftet av laget.^[65]

Sesongen startet 1–5, inkludert et 70–20 tap mot Miami Dolphins i uke tre. Etter uanigheter om kontrakten i forbindelse med en skadeklausul ble Russell Wilson benket i sesongens to siste kamper. Broncos endte 2023-sesongen 8–9, på tredjeplass i AFC West og et åttende år på rad uten en tur til sluttspillet.

Denver Broncos har tre rivaler i AFC West-Kansas City Chiefs, Los Angeles Chargers og Las Vegas Chargers. Alle tre var oppstartsmedlemmer av American Football League (AFL) sammen med Broncos, og alle lagene var i samme divisjon der også, AFL Western Division. Broncos var særs lite kompetitive mens de var i AFL (1960-69), og hadde et sammenlagtresultat på 10-49-1 mot de tre andre lagene.

Rivaliseringen med Raiders vokste frem i 1977 da Broncos nådde sitt første Super Bowl ved å slå de Raiders, da regjerende mestere, i AFC Championship i 1977. Rivaliseringen ble styrket videre på midten av 90-tallet, da Mike Shanahan, som coachet Raiders i 1988 og fire kamper i 1989 før han da fikk sparken. Raiders leder sammenlagt 65–53–2 mot Broncos, inkludert 1–1 i sluttspillet.

Broncos har hatt flere minneverdige kamper mot Chiefs, spesielt i perioden da John Elway var Broncos sin startende quarterback fra 1983 til 98. Broncos slo Chiefs i Arrowhead Stadium i divisjonsrunden i sluttspillet i '97, da laget gikk videre til å vinne sin første Super Bowl (XXXII). Chiefs leder sammenlagt 65–55 mot Broncos.

Chargers er den eneste divisjonsrivalen Broncos har et positivt sammenlagtresultat mot, da de leder 69–52–1 i seriespill og 1-0 i sluttspillet. Broncos klarte et av de største comebackene i Monday Night Footballs historie da Peyton Manning ledet Broncos fra å ligge 24–0 under ved halftime til å vinne kampen 35–24 i San Diego, i Qualcomm Stadium under 2012-sesongen. De to lagene møttes i sluttspillet for første gang 12. januar 2014 i på Broncos sin hjemmebane Sports Authority Field at Mile High, hvor Broncos vant 24–17.

I tillegg til divisjonsrivalene har Broncos rivaliseringer med Cleveland Browns, Pittsburgh Steelers og New England Patriots. Broncos og Seattle Seahawks var rivaler i AFC West fra 1977 til 2001, før Seattle ble flyttet til NFC West.

Broncos hadde en kort feide med Browns som oppstod etter tre AFC Championship-kamper i 1986, '87 og '89. I AFC Championship 1986 ledet quarterback John Elway The Drive som sikret en uavgjort ved slutten av normal spilletid i Cleveland Municipal Stadium; Broncos vant deretter kampen 23-20 i ekstraomganger.^[66] Året etter møttes de to igjen, i AFC CHampionship 1987 i Mile High Stadium. Denver tok ledelsen 21-3, men Browns sin quarterback Bernie Kosar kastet fire touchdowns som utlignet til uagjort, 31-31, halvveis inn i fjerde kvarter. Etter en lang drive kastet Elway en 20-yard touchdown til running back Sammy Winder som gav Denver ledelsen 38-31. Cleveland kom seg frem til Denvers 8-yard linje med 1:12 igjen på klokken, men Broncos sin safety Jeremiah Castille rev ballen ut av running back Earnest Byner på 2-yard linjen - et play som senere har fått navnet The Fumble av Browns-tilhengere. Broncos fikk ballen, gav Cleveland en safety, og vant kampen 38-33.^[67] De de to lagene møttes for tredje gang i AFC Championship 1989, igjen i Mile High Stadium, vant Broncos 37-21.^[68]

Per slutten av 2015-sesongen har Broncos og Steelers møttes i sluttspillet åtte ganget, som er delt andre plass med fem andre duoer i antall møter i sluttspillet i NFL-sluttspillets historie. Broncos leder sammenlagt 5-3.^[69] Den mest minneverdige kampen mellom de to var trolig i AFC Championship 1997, da Broncos slo Steelers 24-21 i Three Rivers Stadium, på vei til sin seier i Super Bowl XXXII. Åtte år senere fikk Steelers hevn i INVESCO Field at Mile High, da de slo broncos 34-17 i AFC Championship 2005, før de også gikk videre til å vinne Super Bowl (XL).^[70] I Wild Card-runden av sluttspillet i 2011, i en kamp som fikk kallenavnet The 3:16 Game', vant Broncos 29-23 etter ekstraomganger, da quarterback Tim Tebow kastet en 80-yard touchdown pasning til wide receiver Demaryius Thomas.^[71] Lagene møttes igjen i divisjonsrunden av sluttspillet i 2015 i Denver, da Broncos slo Steelers 23-16 på veien til seier i Super Bowl 50.^[72]

Broncos og Patriots møttes to ganger i året i American Football League (AFL) mellom 1960 og 1969, og spilte i den første AFL-kampen noensinne den 9. september 1960.^[73] Siden 1995 har de to møttes ofte i seriespill, inkludert i ni sesonger på rad fra 1995 til 2003.^[74] Ved slutten av 2015-sesongen hadde de to lagene møttes i sluttspillet fem ganger, hvor Broncos hadde vunnet fire av møtene.^[75] De møttes først i sluttspillet den 4. januar 1987, i det som skulle bli John Elways første sluttspill seier noensinne,^[76] og lagenes andre møte i sluttspillet, den 14. januar 2006, var Broncos sin første seier i sluttspillet siden Elway pensjonerte seg etter 1998-sesongen.^[77] Kampen var også merkbar etter Champ Baileys 100-yard interception, som resulterte i en touchdown-reddende takling fra Benjamin Watson på 1-yard linjen. Den 11. oktober 2009 møttes lagene etter at Patriots tidligere offensive coordinator, Josh McDaniels hadde blitt Broncos nye hovedtrener. Begge lagene var ikledd uniformer for AFLs 50-årsdag.^[78] I det fjerde kvarteret fikk Broncos et 98-yard drive som endte med en pasning fra Kyle Orton til Brandon Marshall som utlignet til uavgjort, før en drive i ekstraomganger som ledet til et 41-yard field goal av Matt Prater som sikret seieren for Broncos.^[79] Lagene møttes i divisjonsrunden av sluttspillet i 2011, da Patriots knuste Broncos, ledet av Tim Tebow, 45–10.^[32] Rivaliseringen mellom lagene ble mer intens da tidligere quarterback for Indianapolis Colts Peyton Manning ble plukket opp av Broncos fra 2012 til 2015. Manning og Patriots sin quarterback Tom Brady holdt ved like en legendarisk feide fra 2001^[80] frem til Manning pensjonerte seg etter 2015-sesongen.^[81] Selv om Brady dominerte Manning når lagene møttes i seriespill, hvor Patriots vant ni av tolv kamper, vant Manning og Broncos tre av fem sluttspill-kamper, hvor den siste var da Broncos slo Patriots 20–18 i AFC Championship 2015.^[82]

Broncos har en eldre rivalisering med Seattle Seahawks, som var medlemmer av AFC West fra 1977 til 2001 før laget flyttet til NFC West da NFL omorganiserte divisjonene i 2002.^[83] I løpet av de 25 årene de to lagene var i samme divisjon hadde Broncos et sammenlagtresultat på 32–18 mot Seahawks, inkludert et tap på bortebane i sluttspillet i 1983. Siden 2002 har Broncos vunnet tre av de fem gangene lagene har møttes,^[84] og de to lagene møttes i Super Bowl XLVIII den 2. februar 2014, hvor Seahawks vant 43–8.^[85]

 

Denver Broncos har i mesteparten av sin historie spilt i Mile High Stadium. I AFL spilte Broncos til tider i University of Denvers Hilltop Stadium, inkludert den første gangen et AFL-lag vant mot et NFL-lag: broncos slo Detroit Lions 5. august 1967 i en sesongoppkjøringskamp. Laget har solgt ut billetter ved hver hjemmekamp (inkludert sluttspillet) siden sammenslåingen av AFL og NFL i 1970, med unntak av to erstatningskamper under streiken i 1987 (de hadde solgt ut kampene før streiken startet).

Under hjemmekamper blir tilskuertallet annonsert til publikum, sammen med antallet no-shows. Supporterne er også kjent for å rope "IN-COM-PLETE!" hver gang det besøkende laget kaster en incomplete.^[86] Stadionets legendariske hjemmebanefordel er en av de beste i NFL, især under sluttspillet. Broncos har de beste resultatene på hjemmebane i profesjonell amerikansk fotball over 32 år fra 1974 til 2006 (191-65-1). Mile High Stadium var ett av NFLs mest høylytte stadium, med gulv av stål istedenfor betong, som kan ha gitt Broncos en fordel mot motstandere, sammen med at spillerne for Broncos ville vært bedre vant med høydeforskjellen. I 2001 flyttet laget til Invesco Field at Mile High, som ble bygd ved siden av det nå revne Mile High Stadium. Journalisten Woody Paige, sammen med flere andre tilhengere av Broncos, nekter å bruke stadionet sitt nye navn, og kaller det heller "Mile High Stadium" på grunn av historikken og sentimentalitet. The Denver Post hadde en offisiell policy om å kun referere til stadionet som "Mile High Stadium" som de droppet i 2004.^[87]

 

I forkant av 2011-sesongen kjøpte Englewood-baserte Sports Authority navnerettighetene for Invesco Field, som da ble kjent som Sports Authority Field at Mile High.^[88][89] Sports Authority gikk konkurs om sommeren 2016, og stadionet skiftet navn til Broncos Stadium at Mile High. Laget var på jakt etter en ny sponsoravtale for stadionet frem til september 2019, da stadionet fikk navnet Empower Field at Mile High.^[90]

Høyden har vært nevnt som en av grunnene til at laget oftest gjør det bra på hjemmebane. Stadionet ligger 5 280 fot (1 610 m) over havnivå, noe som refereres til flere steder i og rundt stadionet. Lagets treningsfasiliteter, UCHealth Training Center (tidligere kjent som Paul D. Bowlen Memorial Broncos Center) ligger i Dove Valley. Fasilitetene strekker seg over 13,5 acre (5,5 ha) og har tre baner, treningsstudio og vektstudio, samt en kafeteria.^[91][92]

Broncos har aldri spilt en målløs hjemmekamp i de over 400 kampene de har spilt per slutten av 2016-sesongen.^[93]

I slutten av 2012 annonserte Broncos at stadionet skulle få oppgraderinger verdt $30 millioner, inkludert en ny videoskjerm i sørsiden av stadionet, tre ganger større enn den forrige skjermen. Renovasjonene var ferdige før avspark for 2013-sesongen.^[94]

 

 

Da Broncos debuterte i 1960 var deres originale uniform like oppsiktsvekkende som spillestilen deres. De hadde hvite og sennepsgule skjorter, med brune hjelmer, brune bukser, og sokker med vertikale striper. To år senere avduket laget en logo med en steilende hest, og byttet lagfarger til oransje, kongeblå og hvit. 1962-uniformen bestod av hvite bukser, oransje hjelmer, og enten oransje eller hvite skjorter.^[95][96]

I 1968 debuterte Broncos et design som siden har blitt kjent som "The Orange Crush". Den nye logoen var en hest som kom ut av en "D". Hjelmene ble endret til kongeblå, ermene fikk noen tynne striper, og andre mindre endringer ble gjort. Fra 1969 til 1971, og igjen fra 1978 til 1979, brukte laget oransje bukser med de hvite skjortene.^[97] Ansiktsmaskene ble endret fra går til hvit i 1975.

Broncos brukte hvite skjorter i hjemmekamper i 1971-sesongen, samt i hjemmekamper mot San Diego Chargers og Dallas Cowboys i 1980, sistnevnte på grunn av "blue jersey jinx" som hadde fulgt Cowboys i tiår (Broncos vant forøvrig kampen 41–20). Broncos brukte hvite skjorter i hjemmekamper mot Philadelphia Eagles, Los Angeles Raiders og Cincinnati Bengals i 1983, men brukte ikke hvitt i hjemmekamper igjen før to tiår senere.^[97][98]

I 1994, til ære for NFLs 75. sesong, brukte Broncos throwback uniformer fra 1965 i to kamper—hjemme mot Radiers i uke 3, og borte mot Buffalo Bills i uke 4.^[97]

 

Broncos gjorde radikale endringer på logoen og uniformene i 1997, med et nytt design som fremdeles brukes i dag. Den nye logoen samt uniformene ble avduket 4. februar 1997.^[99] Kongeblå ble erstattet av marineblå. Den nåværende logoen er en profil av et hestehode, med en oransje man og marineblå ytterlinjer.^[100] Broncos populære levende maskot Thunder var inspirasjonen for å bruke et hestehode som en del av logoen på lagets hjelmer.^[101] Under en pressekonferanse 4. februar 1997 hvor logoen ble introdusert ble den beskrevet som "a powerful horse with a fiery eye and mane." av lagets president og Nike sin Art Director, som sammen hadde designet logoen.^[102]

Broncos begynte å ta i bruk marineblå skjorter, og erstattet med de de oransje skjortene som laget hadde brukt siden 1962. Det nye designet hadde en tekstlogo, nummerstil og en strek som gikk opp og ned langs sidene på skjortene og buksene. På de marineblå skjortene er streke oransje, med en oransje krage og hvite numre med oransje kanter, mens på de hvite skjortene er streken marineblå med en tynn oransje ytterlinje, marineblå krage, og marineblå tall med oransje ytterlinje; ansiktsmaskene ble marineblå. Da det ble debutert ble de kritisert av bådde presse og tilhengere, frem til Broncos vant sitt første Super Bowl med det nye designet den samme sesongen. De marineblå skjortene var lagets hovedfarger på hjemmebane frem til 2011-sesongen.^[100]

I 2002 introduserte Broncos en alternativ oransje skjorte som var lik den marineblå, men med omvendte farger. I likhet med de hvite bortetrøyene bruker denne uniformen hvite bukser med marineblå streker ned sidene. Denne skjorten ble bare brukt en gang i 2002- og 2004-sesongene, og to ganger per sesong mellom 2008 og 2011. Mike Shanahan, lagets hovedtrener mellom 1995 og 2008, uttrykte at han ikke likte de oransje trøyene.^[103] Broncos hadde tidligere brukt oransje skjorter som del av en throwback uniform i en Thanksgiving Day-kamp borte mot Dallas Cowboys i 2001.^[104]

Laget introduserte også marineblå bukser i 2003, med oransje streker ned sidene, som matched de marineblå skjortene. Selv om de ble introdusert som en del av de nye uniformene i 1997 (de ble brukt i et par sesongoppkjøringskamper i 1997), og de fleste spillerne ville bruke dem, la John Elway ned veto mot dem, som resulterte i at de tok en stund før de ble tatt i bruk.^[105] Fra 2003 til 2011 ble buksene stort sett brukt i kamper i beste sendetid samt hjemmekamper mot slutten av sesongen (med unntak av 2008-sesongen), og har siden 2012 kun blitt brukt med de nå alternative marineblå skjortene.

16. november 2003 brukte Broncos de hvite trøyene på hjemmebane for første gang siden 1983 i en kamp mot San Diego Chargers. Dette var et resultat av de to lagenes første møte i Qualcomm Stadium i San Diego i 2. uke samme sesong, da Chargers skulle velge uniformfarge. Chargers hadde tenkt å bruke de hvite skjortene, men Broncos ankom stadion i hvitt, og fikk en bot på $25 000 av NFL. Da de to møttes i INVESCO Field at Mile High i uke 11 den sesongen lot NFL Chargers bestemme sin uniformfarge i forkant, og da de valgte marineblå måtte Broncos bruke hvitt på hjemmebane.^[105]

I 2009, til ære for sin 50. sesong som et av de åtte originale lagene i American Football League, brukte Broncos throwbacks uniformer fra 1960 (brune hjelmer, sennepsgule og brune skjorter) i kamper mot andre AFL-lag—hjemme i uke 5 mot New England Patriots, samt borte mot San Diego Chargers uken derpå.^[106][107]

 

Fra og med 2012 har de oransje trøyene som ble brukt som en alternativ uniform fra 2002 til 2011 blitt lagets hoveduniform på hjemmebane, mens de marineblå skjortene som var hoveduniform på hjemmebane fra 1997 til 2011 nå ses på som alternative uniformer. Endringen kom etter at tilhengere presset Broncos til å bruke oransje som lagets hovedfarge i hjemmekamper.^[100] Siden uniformendringene i 2012 har laget brukt de alternative marineblå skjortene i minst én hjemmekamp per sesong, med unntak av i 2013, da de brukte uniformen i en bortekamp mot Dallas Cowboys 6. oktober 2013 hvor de vant 51–48.^[108] Laget bruker enten marineblå eller hvite bukser—med oransje striper på sidene—sammen med de marineblå skjortene. Laget brukte originalt ikke hvite bukser med oransje sidestriper før en kamp mot Green Bay Packers 1. november 2015, da de brukte designet for å matche uniformene de brukte da de slo Packers i Super Bowl XXXII.^[109] Den 30. oktober 2022 debuterte Broncos en nyu kombinasjon av hvite trøyer med marineblå bukser under et NFL London Game mot Jacksonville Jaguars, med marineblå striper på sidene av de hvite trøyene og oransje striper på sidene av de marineblå buksene.^[110]

Som hjemmelaget i Super Bowl 50 bestemte Broncos—som har tapt fire av fire Super Bowls med oransje skjorter—seg for å bruke hvite skjorter.^[111][112]

I 2016 avduket Broncos en ny Color Rush-uniform, som laget brukte i en Thursday Night Football-kamp borte mot San Diego Chargers 13. oktober 2013. Uniformen bestod av oransje bukser, som laget brukte for første gang siden 1979, oransje sokker og sko, sammen med firkantede numre med marinblå kanter, like de som ble brukt fra 1968 til 1996. På grunn av NFL-regel fra 2013 som ikke lar et lag bruke mer enn én hjelm per sesong forble hjelmene like. Laget byttet midlertidig ut den moderne logoen med en throwback "D-horse" logo.^[113] Den samme uniformen ble brukt i en Thursday Night-kamp mot Indianapolis Colts i 2017, og igjen mot Pittsburgh Steelers i 2018.^[114] I 2023 ble Color Rush-uniformene kombinert med en hvit hjelm med en modernisert versjon av D-hest-logoen.^[115]

Den 22. april 2024 avduket Broncos et forenklet uniformdesign hvor de droppet trøyer og bukser som stod i kontrast, noe som de hadde brukt siden 1997, og gikk tilbake til mer klassiske bokktall og -bokstaver inspirert av skiltingen brukt i Colorados nasjonalparker. De nye uniformene bestod av oransje hjemmeuniformer og hvite borteuniformer og en alternativ marineblå uniform. Alle trøyene kombineres med enten oransje, hvite eller marineblå bukser. Stripene på uniformene er inspirert av Rocky Mountains. Hovedhjelmene forblir marineblå og de alternative forblir hvite; begge inkluderer den nåværende logoen til Broncos med trekanter på toppen for å representere hvor høyt Denver ligger over havet. Broncos avduket også throwbackuniformer inspirert av «Orange Crush»-uniformene fra 1977 og en kongeblå «D-horse»-hjelm; dette var fordi NFL tillot lag med nye uniformer å ta i bruk et alternativt hjelmdesign fra 2024 av.^[1][2][116]

† Merknad: Nr. 18 ble gitt til Peyton Manning etter godkjennelse fra Tripucka; det ble brukt av Manning fra 2012 til han pensjonerte seg etter 2015-sesongen.^[117] Mannings navn ble lagt til banneret for det pensjonerte nummeret.^[118][119]

Broncos har en Ring of Fame på det femte nivået av fasaden på Empower Field at Mile High, som inkluderer følgende:

Denver Broncos annonserte klubbens 50-årsjubileumslag 15. september 2009. Laget ble fremstemt av brukere på DenverBroncos.com fra 6. juli til 4. september 2009.

Denver Broncos’ nåværende hovedtrener er Sean Peyton, som ble ansatt før 2023-sesongen.^[121] Den 26. desember ble det annonsert at Hackett hadde fått sparken, etter å ha ledet laget til et sesongresultat på 4–11 til tross for høye forventninger før sesongstart.^[122]

• Tim McKernen, også kjent som Barrel Man, begynte i 1977 å kle på seg en tønne etter å ha veddet $10 med broren sin Scott at han ville komme på TV dersom han gikk på en kamp slik. McKernan vant veddemålet, og tønnen som han hadde farget lik en bruskanne med Orange Crush ble hans signaturkostyme, som førte til at han ble en av lagets mest kjente tilhengere og en populær maskot. McKernan døde 5. desember 2009.^[123]
• Laget blir ofte nevnt i animasjonsserien South Park, som utspilles i Park County; seireskaperne Trey Parker og Matt Stone er begge oppvokst i Coloroado og er selv tilhengere av Broncos.^[124]
• I The Simpsons-episoden "You Only Move Twice" fra 1996 gir Hank Scorpio laget Denver Broncos til Homer Simpson som en takkegaver for å ha hjulpet ham. Homer sutrer over at han ville ha Dallas Cowboys, mens Broncos-laget som nå er på plenen hans spiller dårlig fotball (en referanse til at laget hadde tapt Super Bowl fire ganger, hvor en var i Super Bowl XII mot Dallas). Broncos var 13-3 i 1996 og vant Super Bowl de neste to sesongene. To TV-sesonger senere, i episode "Sunday, Cruddy Sunday", vedder Homer Simpson på at Broncos kommer til å vinne Super Bowl XXXIII over Moes Atlanta Falcons. I episoden "The Bonfire of the Manatees" vedder Homer på at Broncos kommer til å vinne Super Bowl over Seattle Seahawks. De to lagene spilte senere mot hverandre i Super Bowl XLVIII, som ble sendt på Fox, The Simpsons sin kanal i USA; kampen endte da med seier for Seahawks.
• I episoden "Hold That Mork" fra Mork & Mindy i 1979 blir Mork, spilt av Robin William Broncos første manlige cheerleader. Som et medlem av "Pony Express" travet han ut på banen i Mile High Stadium under en ekte kamp mot New England Patriots den 11. november 1979. Episoden ble sendt to uker senere.^[125]
• Flere tidligere spillere for Broncos har endt opp i kringkasting, inkludert Shannon Sharpe, Mark Schlereth, Alfred Williams, Tom Jackson, Ed McCaffrey, Brian Griese, David Diaz-Infante, Terrell Davis og Brandon Stokley. Noen har gått videre til jobber i radio, KKFN og KDFD i Denver, Colorado.
• Tidligere tight end og wide receiver Nate Jackson har skrevet og utgitt to bøker, Slow Getting Up^[126] og Fantasy Man.^[127] Jackson har osgså skrevet for blant andre Slate,^[128] Deadspin,^[129] The Daily Beast,^[130] The New York Times,^[131] The Wall Street Journal,^[132] og BuzzFeed.^[133] Jackson er også en av vertene podcasten Caveman Poet Society.^[134]

Broncos sin hovedstasjon på radio er for tiden KOA 850AM, som eies av iHeartMedia. Dave Logan er hovedommentator, mens tidligere wide receiver for Broncos Ed McCaffrey har vært ekspertkommentator siden 2012 da han erstattet Brian Griese.^[135] Ed McCaffrey ble erstattet av Rick Lewis. Frem til 2010 ble sesongoppkjøringskamper som ikke ble sendt på riksdekkende TV sendt på KCNC kanal 4, som eies av CBS, samt andre partnere av CBS i og rundt Rocky Mountains. 26. mai 2011 annonserte Broncos at KUSA kanal 9, en partner av NBC også kjent som 9NEWS, er lagets TV-partner for sesongoppkjøringskamper.^[136]

I 2011 inngik Broncos en avtale med KJMN 92,1 FM, en ledende spansk radiostasjon eid av Entravision Communications (EVC). Avtalen inkluderer kringkastingsrettigheter for et 30-minutters ukentlig TV-program på KCEC, den lokale Univision-stasjonen som opereres av Entravision.^[136]

• Denver Broncos: The Complete Illustrated History (2009), av Jim Saccomano & John Elway, MBI Publishing Company, ISBN 0-7603-3476-5
• Then Morton Said to Elway...: The Best Denver Broncos Stories Ever Told (2008), av Craig Morton & Adrian Dater, Triumph Books, ISBN 1-60078-121-7
• Game of My Life: Denver Broncos: Memorable Stories of Broncos Football (2007), av Jim Saccomano, Sports Publishing LLC, ISBN 1-59670-091-2
• The Good, the Bad, and the Ugly Denver Broncos: Heart-Pounding, Jaw-Dropping, and Gut-Wrenching Moments from Denver Broncos History (2007), av Adrian Dater – Triumph Books, ISBN 1-57243-975-0
• John Elway and the Denver Broncos: Super Bowl XXXIII (2007), av Michael Sandler, Bearport Pub Company, ISBN 1-59716-536-0
• The Denver Broncos (2006), av Mark Stewart – Norwood House Press, ISBN 1-59953-066-X
• Denver Broncos: Colorful Tales of the Orange and Blue (2004), av Larry Zimmer, Globe Pequot Press, ISBN 0-7627-2766-7
• '77: Denver, The Broncos, and A Coming of Age (2009), av Terry Frei, Taylor Trade Publishing, ISBN 1-58979-213-0

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Denver Broncos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Denver Broncos på National Football Leagues nettsider