De heldige tre konger

Romanen er todelt. Første del er en førstepersons beretning forfattet av en navnløs «firibier», et intelligent vesen av arten blekksprut. Han tilbringer brorparten av romanens første del kamuflert som kampestein i fjæra i Oslofjorden, mens han forbereder og senere observerer firibiernes invasjon av landjorden.

«..vi må overta før mennesket i sin forvirring ødelegger seg selv og lar vår planet seile død i universet. Bare vi har intelligens og krefter nok til å redde jorden. Vi angriper mennesket for å redde livet på jorden, selv om vi må ta mange liv. Tro ikke vi er krigerske. Vi vil det beste. Allmakten har utvalgt oss og gitt oss ånd og ansvar. Derfor må vi gjøre vår gjerning.»

Under invasjonens første fase senker havdyr kontrollert av firibierne all skipsfart. Firibierne anmoder menneskene om å overgi seg, men deres parlamentærer blir massakrert. Havdypene bombes med atomvåpen, en kalkulert radioaktiv forgiftning av alt liv i havet. Firibierne svarer med biologisk krigføring: «Homosiliom», et stoff som steriliserer menn og «gjør mennene mentalt til en slags kvinner, mens kvinnene forblir de samme». All motstand opphører og firibierne okkuperer landjorden.

Romanens andre del går i tid tilbake til starten av del en, og følger tre-mannsbesetningen på en sovjetisk-amerikansk romekspedisjon til Mars. Rapporter fra Jorden gir menneskenes syn på konflikten med firibierne, inntil homosiliom-angrepet settes inn og all kommunikasjon opphører.:

«10. september kom endelig en skingrende stemme på høyttaleren. Det lød som en unggutt. Han ropte: Hvem er dere som driver og maser og maser her. Vi har annet å gjøre enn å snakke til himmelen. Himmelen er på jorden. Det er her nede det er himmelsk. Dere kan dra til helvete hvis dere vil, men la oss være i fred med vår lek og dans.»

Etterhvert som ekspedisjonen nærmer seg jorden begynner andre radiostasjoner å komme på lufta:

«...der lød en kvinnestemme. De kunne høre henne tydelig. Hun snakket på vegne av det lokale kvinneråd, og hun ga forordninger og praktiske beskjeder. Mennene hadde som tidligere ordre om å arbeide innen sine fag, åtte timer i døgnet. Deres fritid og deres fritidssysler var samfunnet uvedkommende.
Nå fikk astronautene etterhvert inn flere stasjoner, og de begynte å danne seg et bilde av situasjonen på jorden. Det måtte være på det rene at firibierne var utslettet, men at jordens kvinner hadde overtatt alt styre og stell. ... De hørte brokker om kvinnemilits, og om kvinnelig politi. De hørte kritikk og fordømmelse av kvinner som skeiet ut og herjet som bander, - men aldri kom det et ord fra mennene på jorden.»

Firibierne er døde av radioaktiv stråling eller likvidert av kvinnene blant de okkuperte. Jordens menn er imidlertid sterile og ubrukelige til alt annet enn arbeid under oppsyn. De tre astronautene ønskes med glede velkommen tilbake til jorden som avlsdyr i et program for å redde menneskerasen, tittelens «heldige tre konger»:

«På sykehuset i Bodø har vi innredet et eget laboratorium. På samme måte som man kunstig inseminerer dyr, vil vi måtte bruke deres sæd, fortynne den, nedkjøle den og med jetfly transportere den i små ampuller ut over hele verden.»

Odd Medbøe: De heldige tre konger : En kort fremtidsroman som utspilles i dag, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1969