Dølen

Se også lokalavisen Dølen (Vinstra), etablert 1997

Dølen var et ukeblad som ble utgitt av Aasmund Olavsson Vinje i perioden 1858-70.

Dølen
Forsiden i første nummer av bladet.
Land		Norge
Type		Tidsskrift
Grunnlagt		1858; 166 år siden
Redaktør(er)		Aasmund Olavsson Vinje
Språk		Nynorsk

Vinje eksperimenterte med Ivar Aasens landsmål i Dølen, men følte seg aldri bundet av en bestemt skriftnorm. Det meste av innholdet ble skrevet av Vinje selv. Bladet inneholdt flere tekster i ulike sjangre om politikk, kunst og litteratur. Bladet hadde rundt 500 abonnenter.

Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860 ble først publisert i Dølen. Han var så oppslukt av bladet sitt at han etter hvert selv ble kalt «Dølen». I første nummeret lanserte han målsaken:^[1]

Vårt Folk i Trældom længe gjekk

med Sorg forutan Sæli.

Men som det att si Frihet fekk,

so maa det faa sitt Mæli.^[2]

Vinje hørte ikke så mye hjemme i nasjonalromantikken som i rasjonalismen. Som sitt forbilde Ludvig Holberg ønsket Vinje å bidra til folkeopplysning.^[3]

I juni 1860 opplyste han leserne om at «Dølen vil taka seg nokre Vikurs Kvild i Sumar». Et halvt år tok det før de mottok neste nummer, med første halvdel av Ferdamini fraa Sumaren 1860 som godtgjørelse for den halve årgangen de hadde tapt. I juni-nummeret stod også Vinjes første naturdikt, «Vaaren», som han var svært stolt av, ettersom det var i gresk heksameter, og rommer både bokstavrim, innrim og enderim:

Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa

for Vaaren at røma!

Heggen med Tre, som der Blomar var paa

eg atter saag bløma.^[4]

Hele tidsskriftet ble gjenutgitt 1970-73 i fire bind; ved Reidar Djupedal og med tresnitt av Terje Grøstad.

Dølen var i lang Tid ein vanvyrd Mann; men, Gud ske Lov, no er den Tid snart ute, og han dristar seg hermed ut i By og Bygd. Han vilde gjerne tala med Folk om Eit og Annat paa Hjartat; men han veit ikki ret, hvad Maal han skal mæla. Han kunde nok tala dansk, det er ikke for det; men han vilde no helst vera norsk, som han er fødd. Full norsk torer (tør) han dog ikki vera, for det at Mange ikki vilde forstaa honom. Det norske Folk er af det danske skakkjøyrt i Munnen, maa vita, - Byfolket meir en Landsfolket og Bygdarfolket meir en Fjøllfolket. Naar no derfor ein Mann - soleids som eg her - vil tala til alle desse Folk, so er han reint i Beit; talar han godt norsk, so forstaar ikke Alle honom, og forstaat og dermed høyrd paa vil han vera fram for alt. Talar han dansk, so forstaa heller ikki Alle honom, og det Folk, som mest trængde til at bliva boklærde. Synd er det ataat for ein norsk Mann at tala dansk.

Aasmund O. Vinje, lederartikkel i første nummer^[5]