Casus belli

Casus belli (latin, «krigsanledning», «årsak til krig»)^[1][2] er en hendelse som anses å gi grunnlag for å føre krig mot en stat. Hva som blir ansett som et casus belli har variert opp igjennom historien. I dag anses et væpnet angrep på en stat eller en beslutning i FNs sikkerhetsråd om en militær aksjon som et casus belli.

Et av historiens mest kjente casus belli var mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914, som ledet til første verdenskrig.

Begrepet kom i allmenn bruk på 1600- og 1700-tallet gjennom skriftene til Hugo Grotius (1653), Cornelius van Bynkershoek (1707), og Jean-Jacques Burlamaqui (1732), blant andre, og grunnet framveksten av politiske doktrinen om jus ad bellum eller «rettferdig krigsteori».^[3][4] Begrepet er også benyttet uformelt for å referere til en hvilken som helst «rettferdig hensikt» en nasjon kan kreve for å gå inn i en konflikt. Det har også blitt benyttet retrospektivt om situasjoner som oppsto før begrepet kom omfattende anvendelse, foruten også å beskrive dagens situasjoner — selv de hvor krig ikke har blitt formelt erklært.