Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Wikipedia

Bukhara-khanatet

Bukhara-khanatet (tidligere også Buchara eller Bochara) var en usbekisk[1] føydalstat i Sentral-Asia i det sørøstlige Turan fra 1501 til 1785. Det var grunnlagt av Abu'l-Khayrid-dynastiet, en sidegren av Shaibanid-dynastiet. Fra 1533 til 1540 var Bukhara en kort periode hovedstad under regimet til Ubaydallah Khan. Khanatet hadde sin største utbredelse og innflytelse under den nest siste Abu'l-Khayrid-herskeren, den velskolerte Abdullah Khan II (regjerte 1557–1598).

Bukhara omkring 1600
Mohammed Alim Khan, den siste emir av Bukhara, fotografert i 1911.

I det 17. og 18. århundre ble khanatet styrt av Janid-dynastiet (Astrakhanidene eller Toqay-timuridene). De var de siste av Djengis Khans etterkommere til å styre i Bukhara. I 1740 ble khanatet erobret av Nader Shah som tilhørte Afsharid-dynastiet i Iran. Etter hans død i 1747 ble khanatet kontrollert av den usbekiske emir Khudayar Bi. I 1785 formaliserte hans etterkommer Shah Murad familiens rolle i Manghit-dynastiet og khanatet ble formelt omdannet til Emiratet Bukhara.[2] Manghitene nedstammet ikke fra Djengis Khan og tok den islamske tittelen emir i stedet for khan siden deres legitimitet ikke var basert på avstamning fra Djengis.

Abu'l-Khayrid-dynastiet

rediger
Se også: Shaibanid-dynastiet

Muhammad Shaibanis erobring

rediger
 
Slaget om Merv mellom shah Ismail I og Muhammad Shaibani i 1510

De første herskerne i khanatet var Abu'l-Khayrid-dynastiet som regjerte fra 1501 til 1598. De var en sidegren til shaibanide-dynastiet og hevdet sin rett gjennom slektskap og avstamning fra Dzjosjy (Jochi), sønn av Djengis Khan.[3] Grunnleggeren av dette dynastiet, Abu'l-Khayr Khan, etablerte et usbekisk khanat som da han døde strakk seg fra Sibir til elva Syr-Darja. Han kontrollerte en rekke byer langs denne elva.[4] Men de usbekiske stammene forble nomadiske og levde sine liv på steppene, og Abu'l Khayr hadde ingen interesse av å erobre land i Transoxania (det vil si sør for Syr-Darja, eller mot Stor-Khorasan lenger sør.[3] Etter hans død ble riket hans delt i flere deler og styrt av sultaner og stammehøvdinger. Et av disse mindre rikene ble styrt av Muhammad Shaibani, Abu'l Khayrs sønnesønn.[4] Han var velutdannet, hadde stor militær forståelse og han besyemte seg for å erobre de omkringliggende områdene.

I 1490-årene stormet Muhammad Shaibani gjennom Sentral-Asia og erobret Samarkand, Bukhara, Tasjkent og Andijan mellom 1500 og 1503.[5][4] En av hans mest iherdige motstandere var Zahir-ud-din Mohammad Babur, en av prinsene[a] i Ferganadalen. Han klarte å innta Samarkand en gang, og gjorde også to andre forsøk.[4] En avgjørende kamp mellom de to fant sted i Sar-i Pul våren 1501 som resulterte i nederlag for Babur.[b]

I 1505 klarte Shaibani å innta Urgench etter en ti måneders beleiring, og han kontrollerte etter det Khwarazm.[4] Herskeren i Herat, Sultan Husayn Bayqara forsøkte å samle en arme for å dra mot Transoxiana, men det ble mislykket. Da han døde i 1506 overtok hans to sønner Badi' al-Zaman Mirza og Muzaffar Husayn Mirza. De kjempet innbyrdes om makten (i Herat hvor deres maktbase var), men de ble forent i kampen mot usbekerne. De allierte seg med Babur som lovte å komme med sine styrker fra Kabul. De samlet seg ved Marghab-elva, men Babur trakk seg tilbake da han forsto at usbekerne var militært overlegne. I 1506 erobret Shaibani buen Balkh, og timuridene måtte trekke seg tilbake. I 1507 falt også Herat og dermed de siste rester av Timuridriket.[4][3]

Safavidene, et persisk dynasti av kurdisk opprinnelse, hadde samtidig etablert seg i det som i dag er Iran og omliggende områder. Shah Ismail I hadde et sterk ønske om selv å ta kontroll over timuridenes områder og han, som ønsket å framstå som religiøs leder for den sjiaislamske tro, ønsket å gå mot sunnimuslimen Shaibani. Ismail I invaderte Khorasan og drepte Shaibani utenfor byen Merv i 1510. Khorasan og Khwarazm ble erobret av safavidene og Samarkand ble midlertidig erobret av Babur i 1512. Han klarte imidlertid ikke å holde byen over tid, og usbekerne gjenvant snart kontrollen.[3] Khwarazm forble uavhengig og kom til å bli sete for Khiva-khanatet. Det ble styrt av Arabshaidene, en annen gren av Shaibani-dynastiet.[6] Khwarazm ble midlertidig erobret av Ubaydullah Khan i 1533, men ble selvstendig igjen i 1539.[7]

Janide-dynastiet

rediger
 
Imam Quli Khan, herskeren i Bukhara-khanatet fra 1611 til 1642

Janide-dynastiet (også kjent som Astrakhanide-dynastiet eller Tuqay-timuridene) hersket over khanatet fra 1599 til 1747. Yar Muhammad og hans familie hadde unnsluppet fra Astrakhan da Astrakhan-khanatet ble erobret av russerene. Han hadde en sønn som het Jani Muhammad, og han hadde to sønner som het Baqi Muhammad og Vali Muhammad Khan med sin kone som var datter av den siste herskeren i Shaibanide-dynastiet.[8]

Sønnen til Din Muhammad Sultan, Baqi Muhammad Khan overvant Pir Muhammad Khan II i 1599. Han ble grunnleggeren av et nytt dynasti som kalte seg janidene (eller ashtarhanidene) i Bukhara-khanatet og som hersket over dette fra 1599 til 1756. Baqi Muhammad Khan klarte, tross sin korte regjeringstid, å gjennomføre administrative, skattemessige og militære reformer som la grunnlag for videre utvikling. Han ga ut mynter med inskripsjonen Baqi Muhammad Bahadurkhan og navnene på de fire første kalifene.[9]

I denne perioden skrev dikteren Turdy kritiske dikt og manet til enhet mellom de 92 usbekiske stammefolkene. Den mest kjente av de usbekiske dikterne er Mashrab som skrev både på tsjagataisk og persisk og som skrev dikt som leses også i vår tid. I det 17. og tidlig i det 18. århundre ble det skrevet historiske verk på persisk. Blant historikerne kan Abdurahman Tole, Muhammad Amin Bukhari og Mutribi nevnes.[10] I kildene fra andre halvdel av det 17. århundre ble uttrykket «de 92 usbekiske stammer» brukt i sammenheng med befolkningen i Bukhara-khanatet.[11]

Etter attentatet på Ubaydullah Khan den 18. mars 1711 gikk Bukhara-staten til en viss grad i oppløsning og ble styrt av flere lokale herskere.[12] Ifølge O. D. Tsjekhovitsj var det bare distriktene Qarakul, Vardanzi, Vobkent og Ghijduwan som ble styrt av den nye Bukhara-khanen Abu'l-Fayz.[12] Andre kilder hevder at khanens myndighet ikke strakk seg ut over citadelet i Bukhara.[12][13]

Manghit-dynastiets maktovertakelse

rediger
 
Registan og de tre madrasaer. Fra venstre mot høyre: Ulugh Beg-madrasaen (bygd 1417–1421), Tilla-Qori-madrasaen (bygd 1646–1660) og Sher-Dor-madrasaen (bygd 1619–1636)

Ashtarkhanidene ble erstattet av det usbekiske Manghit-dynastiet som styrte Bukhara til 1920. Dette dynastiet hadde stadig økt sin innflytelse i løpet av det 17. århundre. Men veksten i deres makt økte vesentlig etter at Khudayar-biy Manghit ble utnevnt til ataliq i 1712. Hans sønn Muhammad Hakim-biy ble utnevnt til divanbegi ved hoffet til Abulfaz Khan. I 1715-1716 ble Khudayar-biy avsatt fra sin stilling etter interne uenigheter i forhold til usbek-familien Ibrahim. I 1719-1720, etter at Ibrahim-bey hadde flyktet fra Bukhara, kunne Khudayar-biy, som residerte i Balkh, vende tilbake. I 1721 ble Muhammad Hakim.biy utnevnt til ataliq.

Under kampene mot Afsharid-herskeren i Persia, Nadir Shah i 1740 var det Muhammad Hakim-biy som ledet fredsforhandlingene og som sparte sitt land for krigshandlinger. Han styrket dermed sin stilling, og etter denne tid var Bukhara-khanatet i realiteten styrt av ataliqene fra manghit-klanen; Muhammad Hakim-biy (1740–1743), Muhammad Rakhim (1745–1753) og Daniyal-biy (1758–1785). Khanene var helt avhengig av dem.

I 1747, etter attentatet på Abulfayz Khan, lå makten fullstendig i hendene til ataliq Muhammad Rahim. Frem til 1756 var de nominelle herskerne de mindreårige Abdulmumin Khan (1747–1751), Ubaydallah Khan III (1751–1754) og Abulgazi Khan (1754–1756). Muhammad Rahim selv giftet seg med datteren til Abulfayz Khan. Under Mohammad Rakhim klarte Bukhara-khanatet å ekspandere, og underla seg regionene Hisor, Samarkand, Urgut, Zarafshan-dalen, Kulab, Jizzakh, og Istaravshan. De tre neste årene klarte han også å skaffe seg kontroll over Zomin-distriktet, Panjakent, og Ayni-distriktet.[14] Selv om Muhammad Rakhim ikke var direkte etterkommer etter Djengis Khan, så klarte han gjennom sin dyktige politiske og organisasjonsmessige ledelse å overta mmakten fullstendig og til å med ta tittelen khan. Han måtte undertrykke de lokale stammehøvdingene. Han angrep Turghai Murad Burqut, herskeren i Nurota og Miyankal-provinsen mellom Samarkand og Bukhara. Han måtte akspetere Bukharas overherredømme.[14] I 1753 angrep Rakhim Urgut og la under seg Shahrisabz, Hissar og Kulab. I 1754 innlemmet han Khujand, Tasjkent og Turkestan i khanatet.[14] I november 1762 kom turen til Charjuy.[15][12]

Kultur

rediger
 
Chor-Bakr minnekomplekset for Abu-Bakr, bygd under Muhammad Shaibani ca. 1510, Bukhara
 
Suzani (seremonielt teppe); sent 1700-talls; bomull; 92 × 63 cm; fra Usbekistan; Indianapolis Museum of Art (US)

Muhammad Shaibani elsket poesi og hans tyrkisk-språklige poesisamling finnes fortsatt i dag. Enkelte kilder hevder at han selv skrev poesi både på tyrkisk og persisk. Noe av hans poesi på tyrkisk finnes i Topkapi manuskriptsamlingen i Istanbul. Manuskriptet til hans filosofiske og religiøse verk Bahr ul-Khudo, skrevet på sentralasiatisk tyrkisk i 1508, er oppbevart i London.[16] Han skrev også et prosaverk kalt Risale-yi maarif-i Shibani på tyrkisk-tsjagataiisk i 1507 som er dedisert til hans sønn Muhammad Timur-Sultan. Det er oppbevart i Istanbul.

Ubaydullah Khan var høyt utdannet i religion, og han var en dyktig sanger og musiker. Han var sentrum i en litterær krets ved hoffet i Maverannahr i første halvdel av det 16. århundre. Han skrev selv poesi på tyrkisk, persisk og arabisk under pseudonyment Ubaydiy. En samling av hans dikt finnes fortsatt.[17]

Tyrkisk historigrafi økte i omfang tidlig i det 16. århundre, selv om det fortsatt var nokså begrenset.[18]

Liste over herskerne

rediger

Janidene

rediger

Manghitene

rediger
  • Muhammad Rahim (tronraner), atalik (1753–1756), khan (1756–1758)
  • Shir Ghazi (1758–?)
  • Abu'l-Ghazi Khan (1758–1785)

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ «Prins» i sammenheng med Timuridriket betyr at man er direkte etterkommer etter Timur Lenk. Timuriddynastiet hadde ingen regel eller praksis med førstefødselsrett. Alle sønner var likeverdige arvtakere. Og de timuridiske herskerne fikk ofte mange barn, slik at det ble mange prinser og tronpretendenter.
  2. ^ Dette var et av de siste nederlagene for timuridene. Timuridriket var begynt å gå i oppløsning fra 1447 da Shah Rukh døde. I 1490-årene var riket helt fragmentert og lå mer og mindre åpent for usbekerne. Babur dro sørover med restene av hæren sin og tok kontroll over Kabul før han dro videre sørover og grunnla Mogulriket på det indiske subkontinent.

Referanser

rediger
  1. ^ Peter B. Golden (2011). Central Asia in World History. s. 115. 
  2. ^ Svat Soucek (2000). A History of Inner Asia. s. 180. 
  3. ^ a b c d Burton, Audrey (1997). The Bukharans: A Dynastic, Diplomatic, and Commercial History, 1550–1702. Palgrave Macmillan. s. 2–3. ISBN 978-0-312-17387-6. 
  4. ^ a b c d e f History of civilizations of Central Asia, v. 5: Development in contrast, from the sixteenth to the mid-nineteenth century. 5. UNESCO. 2003. s. 33–36. ISBN 92-3-103876-1. 
  5. ^ Bregel, Yuri (2003). An Historical Atlas of Central Asia. Brill. s. 50. ISBN 978-90-474-0121-6. 
  6. ^ Bregel, Yuri (20. februar 2009). «ABU'L-KHAYRIDS». Encyclopædia Iranica. 
  7. ^ History of civilizations of Central Asia, v. 5: Development in contrast, from the sixteenth to the mid-nineteenth century. 5. UNESCO. 2003. s. 36–37. ISBN 92-3-103876-1. 
  8. ^ McChesney, R. D. (1980). The reforms of Baqi Muhammad Khan, i Central Asiatic Journal 24, no. 1/2. s. 78. 
  9. ^ Davidovich Ye. A. (1964). Istoriya monetnogo dela Sredney Azii XVII—XVIII vv. Dushanbe. 
  10. ^ «CENTRAL ASIA vi. In the 16th-18th Centuries». Encyclopaedia Iranica. Besøkt 26. februar 2024. 
  11. ^ Malikov A. (2020). '92 Uzbek tribes' in official discources and the oral traditions from the sixteenth to nineteenth centuries" in Golden Horde Review, volume 8 issue 3. s. 520. 
  12. ^ a b c d e Wilde, Andreas (2016). What is Beyond the River?: Power, Authority, and Social Order in Transoxania 18th–19th Centuries. Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften. ISBN 978-3-7001-7866-8. 
  13. ^ «History of civilizations of Central Asia, v. 5: Development in contrast, from the sixteenth to the mid-nineteenth century». unesdoc.unesco.org. 2003.  Parameteren |access-date= støttes ikke av malen. (hjelp)
  14. ^ a b c Saifi, Saifullah (2002). «The khanate of bukhara from C 1800 to russian revolution». University. 
  15. ^ Holzwarth, Wolfgang (2011). «COMMUNITY ELDERS AND STATE AGENTS: ĪLBĒGĪS IN THE EMIRATE OF BUKHARA AROUND 1900» (PDF). 
  16. ^ A.J.E.Bodrogligeti, «Muhammad Shaybani’s Bahru’l-huda : An Early Sixteenth Century Didactic Qasida in Chagatay», Ural-Altaische Jahrbücher, vol.54 (1982), p. 1 and n.4
  17. ^ B. V. Norik, Rol' shibanidskikh praviteley v literaturnoy zhizni Maverannakhra XVI v. // Rakhmat-name. Spb, 2008, p.230
  18. ^ Green, Nile (2019). The Persianate World: The Frontiers of a Eurasian Lingua Franca. University of California Press. s. 135. 
  19. ^ László Karoly (2014). A Turkic Medical Treatise from Islamic Central Asia: A Critical Edition of a Seventeenth-Century Chagatay Work by Subḥān Qulï Khan. BRILL. s. 5–. ISBN 978-90-04-28498-2. 
  20. ^ Orvostörténeti Közlemények: Communicationes de historia artis medicinae. Könyvtár. 2006. s. 52. 
  21. ^ Nil Sarı; International Society of the History of Medicine (2005). Otuz Sekizinci Uluslararası Tıp Tarihi Kongresi Bildiri Kitabı, 1–6 Eylül 2002. Türk Tarih Kurumu. s. 845. ISBN 9789751618252. 

Litteratur

rediger
  • Lazar Israelowitsch Albaum, Burchard Brentjes: Herren der Steppe. Zur Geschichte und Kultur mittelasiatischer Völker in islamischer Zeit. 3. Auflage. Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1986, ISBN 3-326-00144-4.
  • René Grousset: Die Steppenvölker. Attila, Dschingis Khan, Tamerlan. Magnus Verlag, Essen 1975.
  • Gavin Hambly (utg.): Zentralasien (= Fischer-Weltgeschichte. Bd. 16). 62.–63. Tausend. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-596-60016-2.
  • Henry Hoyle Howorth: History of the Mongols from the 9th to the 19th Century. Part 2: The So-Called Tartars of Russia and Central Asia. 2 Divisions. Longmans, Green & Co., London 1880.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bukhara-khanatet&oldid=24342689»