Bjarne Erlingsson

Bjarne Erlingsson var etterkommer etter Tore Hund.^{[trenger referanse]}

Faren var lendmannen Erling Ivarsson (nevnt 1263), moren er ukjent. Han var gift med Margrete Nikolasdatter (død senest 1307), som var datter av godseier og lendmann Nikolas Petersson (død 1265).^[3]

Han ble eier av Giskegodset i 130 da han giftet seg med Margreta Nikolasdatter. På denne måten ble han den rikeste mannen i landet.^[4]

Bjarne Erlingsson brukte griffen som sitt våpenmerke.

Han var en av formynderne for den mindreårige kong Eirik II Magnusson etter at kong Magnus Lagabøte døde.^[5] Bjarne Erlingsson var en del av riksrådet både under Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson (fra 1299), og ble brukt i flere viktige diplomatiske sendeferder, særlig til Skottland.^[6]

I 1280-årene var Bjarne førende i den antikirkelige politikken, og ledet kampen mot geistligheten.^[7] Erkebiskop Jørund i Nidaros lyste i 1291 Bjarne Erlingsson og Andres Plytt i bann fordi de^[8]

• kalte tilbake erkebiskopens rett til å lage egne mynter,
• erklærte Våganboka for ugyldig,
• sa at kongen ikke ville ha mer enn en lov i landet (Magnus Lagabøtes landslov),
• at bare kristenretten fra erkebiskop Sigurds og kong Håkons dager skulle gjelde,
• forbød nye tiender, særlig båttiende, kyrleietiende, seltiende og skreitiende,
• krevde at kongens lagmann skulle dømme i kristenrettssaker, at kirken kunne skulle holde noen i forvaring, og at det ikke skulle være proster i retten,
• ga bøter til prester.
• bestemte at ingen bønder skulle gi kirken salt og voks til barnedåp.