Beryllium

Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike.

Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral.

 

Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut.

Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC.^[1]

Naturlig forekommende beryllium består nesten utelukkende av den stabile isotopen ⁹Be. Det finnes spormengder av de ustabile isotopene ¹⁰Be og ⁷Be, som genereres av kosmisk stråling (Kosmogene isotoper). I tillegg finnes ytterligere 9 radioaktive isotoper. ¹⁰Be er mest stabil med en halveringstid på omtrent 1,4 millioner år, mens ⁷Be har halveringstid på 53,2 døgn og ¹¹Be har halveringstid på 13,8 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.^[2]

CAS-nummer: 7440-41-7

 

Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be₄Si₂O₇(OH)₂), beryll (Al₂Be₃Si₆O₁₈), krysoberyll (Al₂BeO₄) og fenakitt (Be₂SiO₄). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll.

De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium.

I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65 % ligger i USA.^[3]

Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.