Augustus (tittel)

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Augustus er latin for majestetisk eller ærverdig.^[1] Ordet Augustus brukes vanligvis for å omtale den romerske keiseren.

Den første «Augustus» (og den første person som var romersk keiser) var Gaius Julius Caesar Octavianus, som ble gitt tittelen av det romerske senatet 16. januar 27 f.Kr. I løpet av de neste 40 årene satte Augustus standarden for hvordan påfølgende keisere skulle bli anerkjent, der hans eget navn («Augustus») ble identifisert som sammensetningen av hans fullmakter. Selv om navnet i seg selv ikke hadde noe som helst teoretisk konstitusjonell betydning, ble det fra da av forstått som keiserens akkumulerte myndighet.

Den kvinnelige formen var Augusta, og ble benyttet for romerske keiserinner og andre kvinnelige medlemmer av den keiserlige familie.^[2]

I Romerrikets greskspråklige provinser ble Augustus oversatt som sebastos (σεβαστός, «ærverdig»), eller hellenisert augoustos (αὔγουστος). Etter Vestromerrikets fall på 400-tallet ble Augustus tidvis benyttet som et personnavn for menn av aristokratisk fødsel, særlig i land i det tysk-romerske riket. Det er fortsatt et mannlig personnavn.

Den latinske tittelen til den tysk-romerske keiser var vanligvis «Imperator Augustus», som har samme innhold som den moderne betydningen av «keiser» som monark av et rike.^[3] Se artikkel Imperator.