Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan
Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan, også kjent som Alexander Buchan, gælisk Alisdair Mor mac an Righ, men mest kjent under sitt beryktede kallenavn «Ulven fra Badenoch» (født 1343, død 24. juli 1394), var en skotsk prins og den første jarlen av Buchan i den andre opprettelsen av denne tittelen fra 1382 og til hans død. Han var også justiciar av nordlige Skottland, men ikke effektiv sådan. Alexander var den fjerde sønnen til kong Robert II av Skottland og dennes første hustru Elizabeth Mure av Rowallan. Han var bror til kong Robert III av Skottland og Robert Stewart, 1. hertug av Albany.
| Alexander Stewart «Ulven fra Badenoch» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1343 | ||
| Død | 24. juli 1394 Perth and Kinross | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell  | ||
| Ektefelle | Euphemia I, Countess of Ross (1382–) (kildekvalitet: cirka)[1] | ||
| Partner(e) | Mairead inghean Eachann | ||
| Far | Robert II av Skottland[2] | ||
| Mor | Elizabeth Mure[2] | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Elizabeth Stewart, Countess of Crawford
Robert III av Skottland Walter Stewart, Earl of Atholl David Stewart, Earl of Strathearn Robert Stewart, 1. hertug av Albany Walter Stewart, Lord of Fife | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Kongeriket Skottland | ||
Et eksempel på Alexanders hensynsløshet var at han satte skogen i Rothiemurchus i brann for å drive ut dådyr og villsvin slik at det var lettere å jakte på dem. Ettersom hans hustru Euphemia Leslie, hertuginne av Ross, var barnløs forsøkte han å kvitte seg med henne til fordel for en elskerinne ved navn for Mariota Athyn. Da den forsmådde hustru klagde til kirken, fikk Alexander en sterk reprimande fra biskopen i Moray som krevde elskerinnen fjernet, noe som gjorde Alexander rasende.
Han startet sin hevnakt mot biskopen som knapt hadde sett sitt sidestykke sammen med en bande av «wild, wykked Heland-men» ved å plyndre kirkegods og ble da øyeblikkelig bannlyst av kirken. Alexander brente da ned byen Forres og noen uker senere red ham mot Elgin. Den 17. juni 1390 tok han hevn ved å brenne ned to klostre, katedralen og den kongelig burgh i Elgin, foruten Maison Dieu Hospital og en sognekirke. Folk i Elgin måtte flykte ut i skogen. Hans bror kong Robert III, nettopp kronet som konge var rasende over at hans autoritet ble utfordret på en slik skandaløs måte og beordret ham å betale for reparasjonene av sine forbrytelser.
Han skal motvillig ha betalt erstatning under kongens vaktsomme blikk og da kongen mente at han hadde forbedret seg ble han tilgitt (pardon) og ble mottatt tilbake i kirken, men etter sigende var hans forbedring bare av midlertidig art.
Alexanders tilnavn fikk han på grunn av sin beryktede grusomhet og grådighet. Tilnavnet har også blitt tilegnet på grunn av en tegning av dyr i sitt våpenskjold, «et passende emblem for terrorist fra middelalderen,» i henhold til forfatteren Leonella Longmore.
«Hans ville bedrifter har satt forestillingsevnene i flammer hos forfattere gjennom tidene. Ikke alle er enige i bildet av en ulv som er halvt menneskelig og halvt bestialsk baron, beskrevet som en mann av stor størrelse, voldsomt dekorert og med flagrende kullsvart hår og skjegg. I den vanlige episke tradisjonen var han alltid i skinnende rustning på en obligatorisk svart hest og omgitt av livvakter rustet med spyd.»[3]
Alexander døde i 1394 og ble gravlagt i katedralen i Dunkeld i Perthshire. Hans sarkofag har et lokk dekorert med en liggende steinfigur i rustning, et av de få skotske kongelige monumenter som har overlevd middelalderen. Han etterlot seg kun en sønn utenfor ekteskap, Alexander Stewart, jarl av Mar, en mann som ble beryktet i eget navn.