Al-Mu’tamid

Al-Mu'tamid var yngste sønn av al-Mutawakkil (regj. 847–861). Etter at han ble myrdet av tyrkergarden ble hans forgjengere i Samarra etter kort tid alle sammen styrtet. Sentralregjeringen var da blitt arbeidsudyktig, og kalifatet var dermed truet. Det gav deg blant annet utslag i at tulunidene i Egypt, en av det arabiske rikets rikeste provinser, ble i praksis uavhengige av kalifatet. Dessuten rystet Zanj-opprøret det sørlige Irak (869–883). Dette siste berørte al-Mu'tamid særlig sterkt idet Sør-Irak var hvor abbasidene hadde særlig store jordegods, og de kunne da ikke lenger nyte godt av disse.

Menm da al-Mu'tamid overtok kalifatsembedet ble oppløsningen av kalifatriket til å begynne med stanset. Fra 875 ledet hans bror al-Muwaffaq bi-llah regjeringen. Den klarte å kontrollere bedre både de tyrkiske garder og provinsene, og i 883 var slaveopprører i Sør-Irak slått ned. I 892 kunne man til og med flytte kalifens residens fra Samarra tilbaske til Bagdad, skjønt uten at dette rokket ved de tyrkiske styrkenes innflytelse.

Tulunidenes faktiske uavhengighet i Egypt måtte man imidlertid bare anerkjenne. Også de deler av Øst-Iran og Transoxiana som var dominert av saffaridene og samanidene var i det store og hele utenfor kalifatets innflytelse.

Abbasidene havnet mot slutten av 800-tallet i stadig større finansielle vanskeligheter, ettersom kostnadene med deres tyrkiske styrker la beslag på over 50 % av statsinntektene. Derfor ble i tiltagende grad de tyrkiske offiserer gitt landegods i len (iqta). Denne praksis forringet til å begynne med kalifens behov for rede panger, men det svekket samtidig hans kontroll i provinsene.

Etter regenten al-Muwaffaqs død (891) ble hans embeder overdratt til hans sønn Abu l-Abbas Ahmad. Denne tvang al-Mu'tamid til å nominere ham til tronfølger, og han skulle da også overta kalifatet som al-Mu'tadid (892–902). Al-Mu'tamid død som femtiårig i oktober 892, synes å ha vært resultatet av hans inntakk av drikke og mat (Hugh N. Kennedy). ^[1][2]

• Bianquis, Thierry (1998). «Autonomous Egypt from Ibn Ṭūlūn to Kāfūr, 868–969». Cambridge History of Egypt, Volume One: Islamic Egypt, 640–1517. Cambridge: Cambridge University Press. s. 86–119. ISBN 0-521-47137-0. 
• Bonner, Michael (2010). «The waning of empire, 861–945». The New Cambridge History of Islam, Volume I: The Formation of the Islamic World, Sixth to Eleventh Centuries. Cambridge: Cambridge University Press. s. 305–359. ISBN 978-0-521-83823-8. 
• Bosworth, C. E. (1975). «The Ṭāhirids and Ṣaffārids». The Cambridge History of Iran, Volume 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge: Cambridge University Press. s. 90–135. 
• Kennedy, Hugh N. (2001). The Armies of the Caliphs: Military and Society in the Early Islamic State. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-25093-5. 
• Kennedy, Hugh N. (2004). The Prophet and the Age of the Caliphates: The Islamic Near East from the 6th to the 11th Century (Second utg.). Harlow, UK: Pearson Education Ltd. ISBN 0-582-40525-4. 
• Mottahedeh, Roy (1975). «The ʿAbbāsid Caliphate in Iran». The Cambridge History of Iran, Volume 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge: Cambridge University Press. s. 57–89.