Agricola (bok)

Agricola (latin De vita et moribus Iulii Agricolae, «Om livet og karakteren til Julius Agricola») er en bok av den romerske historikeren Gaius Cornelius Tacitus, skrevet ca. år 98, og som forteller om livet til hans svigerfar Gnaeus Julius Agricola, en eminent romersk general. Boken dekker også, i korthet, geografi og etnografi i romersk Britannia. Som i Tacitus’ andre bok, Germania, kontrasterer forfatteren friheten til de innfødte britonerne opp mot korrupsjonen og tyranniet i Romerriket. Boken inneholder også veltalende og ondskapsfulle polemikker mot Romas griskhet og grådighet.

Etter at keiser Domitian ble myrdet i år 96 og midt i denne forutsigbare uroen i regimeskiftet fant Tacitus nyfunnet frihet til å utgi sin bok om svigerfaren, hans første historiske verk. I løpet av regimet til Domitian hadde Agricola, en trofast soldat for keiserdømmet, vært den viktigste general som var involvert i erobringen av den største delen av Britannia. Den stolte tonen i boken gjenkaller stilen til laudationes funebres (gravtalene). Et kort sammendrag av karrieren til Agricola før hans misjon i Britannia er fulgt av en fortelling av erobringen av øya. Det er en geografisk og etnologisk digresjon som ikke bare tar referater og minner om Agricola, men også fra De Bello Gallico (Gallerkrigen) av Julius Cæsar. Innholdet er så variert at den går hinsides begrensningene av enkelt biografi, men fortellingen, uansett form, tjener til å opphøye biografiens hovedperson.

Tacitus forherliger sin svigerfars karakter ved å vise hvordan – som guvernør av romerske Britannia og kommandant av hæren – tjener statens saker med troskap, ærlighet og kompetanse, selv under styret til den forhatte keiser Domitian. Kritikk av Domitian og hans spionerende og undertrykkende regime kommer i forgrunnen ved verkets konklusjon. Agricola forblir ukorrupt, og i unåde under Domitian dør han uten å søke ære i skrytende martyrium. Tacitus fordømmer stoikernes selvmord ved at de ikke tjente staten. Tacitus kommer ikke med noe klart standpunkt om Agricolas død var av naturlige årsaker eller på ordre fra Domitian, skjønt han sier at det gikk rykter i Roma om at Agricola ble forgiftet på keiserens ordre.

For Tacitus synes Agricola å tjene som et eksempel, selv under et despoti, på at det var mulig å opptre korrekt, unngå å bli servil eller gå i fånyttes opposisjon. Verket kan bli lest som et forsvarsskrift for store deler av den herskende klasse: mennesker som hadde samarbeidet med Flavianfamilien og hadde gitt velbegrunnete bidrag i lovarbeidet, til provinsstyret, til å øke rikets størrelse og som hadde forsvart dets grenser. På den annen side, verket kan også ha vært en bønn til de nylig reinstituerte stoikerne om ikke å plage og motsette seg det nye styret i en tid med mye uro.

Verket har en sterk antidispotisk tone. Tacitus setter Domitians despoti opp mot Agricolas fortjenester: en offiser som ikke er korrupt og var en stor kommandant som fortreffelig passer modellen mos maiorum («forfedrenes sedvane», den antatt overlegne moral fra tidligere tid). Forfatteren impliserer at keiserdømmet skal bli akseptert som et nødvendig onde, og den enkelte skal beholde sin egen verdighet uten å sammenblande sitt eget ansvar med ansvaret til en tyrann som Domitian. Man kan være en ærlig og samvittighetsfull offiser, gjøre sitt arbeid med verdighet og i samarbeid med regimet, opprettholde rikets interesser, og endelig vente for de bedre tider når en forfatter er i stand til å skrive i frihet.

Agricola blander ulike sjangrer. Det er en elegi som endres til en biografi, en laudatio funebris (latin for prisende gravtale) blandet med historisk og etnografisk materiale. Av den grunn inneholder boken deler skrevet i forskjellige stiler. Exordium, talene og den avsluttende hyllesttalen viser en sterk påvirkning fra Cicero, antagelig avledet fra Tacitus' egen trening i retorikk. I de fortellende og etnografiske delene kan det ble sett to modeller for historisk stil: en tilsvarende Gaius Sallustius Crispus med uoverensstemmelser, arkaiske vendinger, paratakser, og nøkternhet; og en tilsvarende Titus Livius med en oratorisk stil som er omfattende, flytende, hypotaksisk og dramatisk.