Æresdoktorgrad

En æresdoktorgrad er en doktorgrad som tildeles av et universitet uten at den som tildeles graden på forhånd har forsvart en avhandling i en disputas. Æresdoktorgrader har ofte de samme benevnelser og forkortelser som alminnelige doktorgrader, men tilføyes honoris causa, forkortet h.c. Slike doktorgrader gis oftest til svært fremtredende, gjerne utenlandske, akademikere. Ved mange universiteter er det også vanlig å utnevne andre fremtredende personer, for eksempel politikere, til æresdoktorer. Æresdoktorgrader kan gis som anerkjennelse av et livsverk av stor betydning, selv om det ikke dreier seg om et doktorgradsarbeid; for eksempel ble Henrik Ibsen utnevnt til æresdoktor (ved Uppsala universitet) og ble ofte omtalt med doktortittelen.

I Danmark ble ordningen med æresdoktorgrader i sin nåværende form etablert med en forordning av 9. januar 1824. Før den tid kunne kongen utnevne doktorer, doctores bullati, men det skjedde sist i 1736.

I Norge fikk Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) rett til å utnevne æresdoktorer med universitetsfundasen av 1824. Men ettersom universitetet ikke fant noen praktisk anvendelse av denne retten, ble den inndratt i 1845. I forbindelse med universitetets 50-årsjubileum i 1861 oppstod et ønske ved universitetet om å utnevne æresdoktorer, og universitetet søkte flere ganger forgjeves om å få tilbake retten. Først i 1902, under hundreårsmarkeringen av Niels Henrik Abels fødsel, fikk universitetet en midlertidig rett til å utdele graden doctor matemathicae honoris causa til 29 fremstående utenlandske vitenskapsmenn innen matematikk, fysikk og astronomi. I 1905 fikk universitetet en permanent rett til å utdele æresdoktorgrader til utlendinger. Først med en lovendring i 1955 ble det mulig å utnevne nordmenn til æresdoktorer «for fremragende personlig innsats i vitenskapens tjeneste eller til fremme av norsk vitenskap».